Norge må støtte demokratibevegelsen i Myanmar

Kristian Stokke

Professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo

Folket er nå mer forent enn noensinne siden kuppet, og det er klart for alle at militæret bare vil gi fra seg makten hvis de blir tvunget.

Aftenpostens lederartikkel 28. juli påpekte at juntaen «har forkastet enhver forpliktelse til demokrati og rettssikkerhet» og at de som advarte mot å stole på militæret har fått rett. Norge og andre som har satset på at uttalelser og dialog kan påvirke militæret må derfor revurdere sin tilnærming.

Nå er tiden inne for å gi direkte støtte til demokratibevegelsen. Dette er i Norges interesse, det er praktisk mulig og vil ha stor betydning for kampen for demokrati.

Demokratistøtte er i Norges interesse

Myanmar er partnerland for norsk bistand. UDs partnerlandstrategi beskriver det som et «underutviklet land som både har en strategisk viktig beliggenhet og store naturressurser» og framhever samtidig at Norge støtter demokratisering.

De siste årene har landet mottatt mer enn 250 millioner bistandskroner per år. Dette forplikter i en situasjon med brutalt militærdiktatur og folkelig demokratikamp.

Norges demokratistøtte har gjennomgått store forandringer. Fra 1990-tallet til 2011 støttet Norge demokrati- og menneskerettighetsgrupper i eksil og over grensa fra Thailand.

Denne strategien ble forandret med overgangen til et halvautoritært regime i 2011. I tiåret som fulgte var hovedfokuset på investeringer i næringsliv og kapasitetsbygging av sentralstaten.

Etter militærkuppet er det meste av næringslivsengasjementet avviklet og kapasitetsbyggingen frosset, mens den humanitære bistanden fortsetter. I den grad Norge engasjerer seg for demokratisering er det gjennom sporadiske fordømmelser av juntaen, men militæret lar seg ikke påvirke av dette.

Slike uttalelser møtes derfor med forakt fra burmesere som føler seg sviktet av det internasjonale samfunnet. Scot Marciel, USAs tidligere Myanmarambassadør, sa nylig at vi må erkjenne at uttalelser og dialog ikke virker og må erstattes med mer effektive strategier.

Politisk og økonomisk støtte til demokratibevegelsen er da det mest opplagte alternativet.

Demokratistøtte er mulig

Etter militærkuppet i 2021 vokste det fram en sterk demokratibevegelse. Arbeidere, statsansatte og fagforeninger dannet Civil Disobedience Movement (CDM) og utfordret militærjuntaen gjennom streiker og sanksjoner.

Ungdommer og etniske nasjonaliteter ledet an i masseprotester som ble til en bred bevegelse for føderaldemokrati.

Massemobiliseringen fikk en politisk overbygning gjennom parlamentarikerkomiteen Committe Representing Pyidaungsu Hluttaw (CRPH), dialogforumet National Unity Consultative Council (NUCC) og samlingsregjeringen National Unity Government (NUG).

Folkets sterke motstand mot militærdiktatur er derfor udiskutabel. Juntaen er basert på overlegen våpenmakt, men klarer likevel ikke å oppnå territoriell kontroll og vil aldri få folkets støtte.

Væpnede motstandsgrupper kontrollerer nå store deler av Myanmar, mens NUG etablerer lokal administrasjon og tjenester i både militærkontrollerte og frigjorte områder. Gjennom økonomisk, symbolsk, politisk og væpnet motstand er det skapt en sterk bevegelse med mulighet til å overvinne militærjuntaen.

Demokratibevegelsen får lite direkte støtte fra det internasjonale samfunnet. Denne passiviteten er blitt mer og mer pinlig etter hvert som militærets brutalitet har eskalert.

Det er slående at ASEAN, som både vestlige aktører og Kina har skjøvet foran seg, nå innser at dialog med juntaen er fånyttes.

I denne situasjonen må Norge bli en aktiv støttespiller for demokratibevegelsen, både fordi det er viktig for folkets demokratikamp og fordi det er i tråd med Norges interesser i Myanmar og internasjonalt.

Minstekravet

Det absolutte minstekravet er at Norge ikke på noen måte kan bidra til å konsolidere militærjuntaen, men dette er ikke nok. Norge må også uttrykke klar støtte og gi politisk og økonomisk bistand til sentrale aktører innenfor bevegelsen.

Dette er mulig. Demokratibevegelsen omfatter politiske institusjoner, etniske organisasjoner, sivilsamfunnsorganisasjoner og diasporanettverk som kan bli partnere for norsk støtte.

Disse aktørene har lokal kunnskap, nettverk og kapasitet, mens norske diplomater og bistandsorganisasjoner ofte har for dårlig tilgang og svak kontekstforståelse.

NUGs ledere og statsråder har ved flere anledninger gitt klare anbefalinger om hvordan slik støtte kan gis og har invitert til dialog og samarbeid.

Det som mangler er politisk vilje til å gi konkret støtte til kampen for demokrati i et av våre partnerland!

Som utenriksminister satte Jonas Gahr Støre søkelys på Norges interesser og ba staben i UD om å stille to kontrollspørsmål til mulige engasjement: Er det i Norges interesse og kan vi gjøre en forskjell?

Når det gjelder den folkelige kampen for demokrati i Myanmar, er svaret et klart ja på begge spørsmål.

Nå er det på tide at regjeringen handler deretter.