Tar fattigdommen slutt?

Eirik Jansen har gjennom boka «Seeing the End of Poverty - Bhaimara Revisited»? (University Press, Dhaka, 2019) gitt et viktig bidrag til å forstå utviklingen i Bangladesh siden uavhengigheten i 1972. Boka er en sosialantropologisk studie av en vanlig landsby i Bangladesh som har strukket seg over en 40 års periode. Den første del av studien foregikk mellom 1976 til 1980 og gjenstudien i den samme landsbyen ble utført mellom 2010 til 2016.

Fra MUL til MIC

På 1970-tallet var landsbyen preget av dyp fattigdom. For en stor del av familiene i landsbyen var sult en del av hverdagen. 40 år senere er det ingen som sulter her og materielt har folk fått det mye bedre. Jansen dokumenterer hvorledes innføring av grønn-revolusjon-teknologi har tredoblet jordbruksavlingene og han redegjør for de mange nye arbeidsplasser som er skapt utenfor jordbruket. I tillegg er infrastrukturen, utdannings- og helsetilbudene vesentlig forbedret i landsbyen. I samme 40 årsperiode periode har Bangladesh gått fra å være et av de fattigste landene i verden til snart å bli et mellominntektsland. Med referanse til nasjonal statistikk viser Jansen at en tilsvarende positiv utvikling som han fant i ‘sin‘ landsby, i stor grad har funnet sted i mange av de 88.000 landsbyene i Bangladesh.

Noe av det verdifulle ved boken er at vi får et nærbilde av hvorledes kampen ut av fattigdom har foregått. På 1970-tallet beskrev og analyserte han livssituasjonen til både fattige og mer velstående landsbyfamilier i landsbyen. Det var de samme familiene Jansen gjorde feltarbeid blant 30-40 år senere. Nesten alle hadde grepet mulighetene som bød seg og fått det langt bedre materielt og sosialt.

Global integrasjon

Hvilke forhold er det som har bidratt til den sterke økonomiske veksten i Bangladesh som også har kommet fattige folk til gode? En viktig grunn er at Bangladesh de siste 40 år gradvis har blitt integrert i den globale økonomien. Millioner av arbeidsplasser er skapt i tekstilindustrien og andre arbeidsintensive industrier. De er et resultat av internasjonale investeringer i landet. Hovedstaden Dhaka, med nær 20 millioner mennesker, er i dag Asias raskest voksende by og veksten vil ikke avta i de nærmeste tiårene. I tillegg arbeider ca. 10 millioner unge menn i utlandet, i hovedsak i Midtøsten, og sender penger tilbake til familiene sine.

Et annet forhold som har bidratt til veksten er den viktige rollen myndighetene, frivillige organisasjoner og internasjonale givere sammen har spilt i utviklingen av Bangladesh de siste 40 årene. Det har vært avgjørende at staten har tilrettelagt for at frivillige organisasjoner, lokale myndigheter og internasjonale organisasjoner har kunnet delta i utviklingsarbeidet.

Ingen andre utviklingsland har gitt de frivillige organisasjonene så stort rom for handling. Grameen Bank og BRAC (verdens største ikke-statlig organisasjon med 120,000 ansatte) har hver aktiviteter og prosjekter i nesten alle av landets 88.000 landsbyer hvor mer enn 100 millioner av landets 165 millioner bor. Gjennom de frivillige organisasjonene har Bangladesh blitt verdens ledende laboratorium for å klekke ut nye ideer og måter å rekke fram til marginaliserte mennesker. Mikro-kreditt når i dag 20 millioner fattige kvinner og nye metoder for uformell utdanning og helsetiltak er utviklet på grasrotnivå. Mange millioner fattige kvinner har deltatt i kurs og opplæring om hvorledes de kan forbedre sin sosiale og økonomiske situasjon. De frivillige organisasjoner i Bangladesh er blitt en modell for mange andre utviklingsland. Alt dette skriver Jansen levende om i sin bok.

En lærebok

Slik jeg ser studien er den først og fremst en «lærebok» for folk som fra ulike innfallsvinkler vil søke kunnskap om langsiktige utviklingsprosesser. Det er mye å lære fra erfaringene Bangladesh har gjort. Landet har hatt en jevn BNP vekst på 6-7 prosent de siste 15 årene. En del land i Afrika har har hatt høyere BNP-vekst enn Bangladesh, men det har vært lite fordeling fra denne veksten. Veksten i Bangladesh er i stor grad kommet den store, fattige majoriteten til gode. For 40 år siden levde 80 prosent av befolkningen under fattigdomsgrensen i dag er det bare ca.10 prosent som faller under. Jansens bok viser i detalj gjennom sine mange case studier hvordan fattige selv har grepet de nye mulighetene som er skapt. Med referanse til nasjonal statistikk viser boka at Bangladesh er på vei ut av fattigdommen.

Boka er av særlig interesse for alle som ønsker å se utviklingen fra et grasrot perspektiv og forstå hvilke forhold som påvirker livssituasjonen til fattige familier. Jansens fortjeneste er at han viser hvorledes landsbyens mennesker er knyttet til makro-prosesser på nasjonalt og internasjonalt nivå.

«Produksjonsmåten» er viktig

Studien er «faglig» blitt behørig anmeldt av andre. Fra mitt ståsted som utviklingsbyråkrat er jeg opptatt av flere ting. For det første hvordan boka er blitt til. «Produksjonsmåten» om en vil. Dette er en akademisk studie som likevel er lett lesbar og som er gjort anvendbar. Den tolker og forklarer blant annet hvorfor og hvordan politikk intervensjoner og bistand har fungert i forhold til de fattige mennesker som bistanden har som mål å nå. Den burde være av høy relevans og nytte for utviklingsbyråkrater som vil forstå og tilpasse utviklingserfaringene Bangladesh har gjort til andre utviklingsland.

Etterspør så dagens utviklingsinstitusjoner ny kunnskap på samme måte i dag som da Eirik Jansen begynte sin studie? Nei, mener jeg. Forvaltningen i dag dreier seg mer og mer om å få overført mest midler med minst mulig transaksjonskostnader innenfor knappe tidsrammer. Dette skjer gjennom det multilaterale systemet og internasjonale konsortier hvor regnskapsføring og revisjon, ikke kritisk analyse og etterprøvning av hvorfor bistand fungerer/ikke fungerer, er det sentrale anliggende. Resultatet blir at en ofte ikke når de målgruppene som en ønsker fordi en ikke vet hvordan. Det synes som om å gi bistand til de «fattige landene» kun blir en retorisk besvergelse når den ikke kommer frem til de fattigere målgruppene.

CMI - hjemme- og utetjeneste

Eirik Jansens «produksjonsmåte» i utviklingsarbeidet er verdifull fordi den viser hvor viktig det er å ha sosio-kulturell kunnskap om de befolknings-gruppene og institusjonene som er målgruppene. En modell for anvendt forskning ble praktisert ved Chr. Michelsens Institutt. Prinsippet var at forskerne skulle ha både hjemme- og utetjeneste. Gjennom utetjenesten skulle man få et nært og bredt forhold til det samfunnet hvor utviklingssamarbeidet ble gjennomført. Denne modellen ble i to tiår finansiert av Utenriksdepartementet og organisert slik at etter par år ved instituttet i Bergen, skulle forskerne arbeide like lenge i et utviklingsland. Noen arbeidet for Norad og gjerne i tilknytning til norske innsatser i Norges samarbeidsland. Turkana programmene er bare ett eksempel. Andre arbeidet for nasjonale forskningsinstitutt og fikk dermed en unik innsikt i mottakerlandets samfunn og institusjoner. Det gjaldt folk som Arve Ofstad og Asbjørn Løvbræk i tillegg til Eirik Jansen. De har alle lang erfaring fra CMI med å pendle mellom hjemme og utetjeneste. De tre forskerne har senere arbeidet i UD og Norad i mange år. Deres tilbakeføring av kunnskap fra eget forskningsarbeid, men også fra faglige samspill med nasjonale og regionale forskningsinstitusjoner i landene de arbeidet, hadde slik jeg erfarte det, stor nytte for ansatte i norsk bistandsadministrasjon både hjemme og ute. Men det er også en utfordring for den norske bistandsadministrasjonen når forskere med lang fartstid i sør «vet for mye» om det som faktisk skjer i samarbeidet.

Spørsmålet blir: hva er det som tilbakeføres i dag av relevant kunnskap fra de hundrevis av millioner som hvert år overføres til norske og internasjonale forskningsfond, institusjoner og mekanismer? Etterspør UD, NORAD og de frivillige organisasjonene overhodet kritisk anvendt kunnskap? Har de bestillingskompetansen? Og i hvilken grad greier de å forankre dypere kunnskap og innsikt om de samfunn og kulturer utviklingssamarbeidet foregår i?

Virkningsstudier - en mangelvare

Som ansvarlig for å planlegge omleggingen av evalueringsvirksomheten i UD/NORAD på slutten av 1990-tallet, er det en funksjon/et perspektiv ved Jansens bok som framstår som særlig viktig. Det er at boka kan sees på som en virknings- («impact») evaluering». Slike arbeider er i dag mangelvare i bistandsindustrien. Studier som sammenligner før- og etter situasjoner med klare indikatorer og en veldokumentert database basert på grundig og systematisk monitorering i det langsiktige tidsperspektivet Jansen opererer med, finnes knapt. Selvsagt er slike studier uten tvil både kostbare og krevende å organisere. Men fordi læringseffekten er betydelig, er slike studier en nødvendighet. De lar seg også organisere gjennom globalt evalueringssamarbeid.

Anbefaling

Denne boka bør i en situasjon hvor den kvalifiserte debatten om og forståelsen av fattigdommen nesten har tatt slutt - men ikke den globale marginaliseringen - bli obligatorisk lesning for alle som arbeider med og er interessert i utvikling.