I verdens tettest befolkede land er det umulig å holde avstand
I de overbefolkede slumområdene i Dhaka er «sosial distansering» umulig. Situasjonen blir gjort vanskeligere av at mange er avhengig av å jobbe for å overleve.
Over 23 000 innbyggere per kvadratkilometer. Det er virkeligheten i Dhaka, hovedstaden i Bangladesh. Til sammenligning er det omtrent 5000 innbyggere per kvadratkilometer i Oslo som er Norges tettest befolkede by.
For folk i det tettest befolkede landet i verden er sosial distansering nærmest en umulig oppgave. Og det blir enda vanskeligere hvis man er blant de mange som bor i slummen og daglig må inn til byen for å skaffe seg jobb og mat.
Og faktisk bor rundt fire av ti innbyggere i bangladeshiske byer i slummen. Noen er som klimaflyktninger å regne, mens andre har kommet hit i jakten etter et bedre liv.
- Nå har jeg ikke engang penger til å kjøpe gift. Jeg kommer til å dø sammen med kona og barna mine dersom jeg ikke kan gå ut og jobbe, sier symaskinmekanikeren Shawon (32).
Shawon, som bor i Korail, et av Dhakas største slumområder, mistet jobben sin etter at myndighetene erklærte nedstengning av landet 26. mars.
Kona Shilpi er helt oppgitt og forklarer: - Vi har allerede i flere dager gått halvsultne eller uten mat i det hele tatt. Sønnene mine skriker etter mat, men hva kan jeg gjøre? Jeg hadde aldri forestilt meg at vi skulle oppleve noe slikt.
De bor i et hus med sju rom som de deler med minst 30 beboere. De har bare ett bad og et enkelt avtrede, i tillegg har de to ovner til matlaging.
Her i Korail-slummen lever innbyggerne ekstremt tett på hverandre, og mange er lite klar over trusselen koronaviruset utgjør. De fleste slumboerne rundt om i hovedstaden bryr seg lite om virus og sykdom, men de er redde for å sulte dersom de blir hindret i å jobbe.
- Det bor rundt 200 000 mennesker i Korail-slummen, sier Selina Akter som leder et nettverk av lokale organisasjoner. Hun forteller at slumboerne ikke har tilgang til håndvask og elementær hygiene på grunn av vannkrisen. De fleste her jobber i konfeksjonsindustrien, i transport- eller infrastruktursektoren eller som hushjelper.
- De spiller en avgjørende rolle for de daglige aktivitetene til hovedstadsbeboerne, men i denne krisetiden er det ingen som støtter dem, sier hun.
Livet i hovedstaden har nesten stoppet helt opp fordi folk holder seg hjemme i frykt for koronaviruset. Gatene er nærmest folketomme, og rickshawførerne er uten passasjerer. Også hushjelpene mister jobbene sine nå.
Vanskelighetene til rundt sju millioner slumboere i byen mangedobles på grunn av tapet av inntekter, samtidig som prisene på forbruksvarer bare øker. Dessuten er det knapphet på vann i slummen, noe som også går utover de hygieniske forholdene.
- Jeg har fem barn, men mannen min tjener knapt 200 taka om dagen, og det er ikke nok til å dekke utgiftene våre. Nå får han heller ikke lov til å jobbe, så i dag måtte han snike seg ut for få tak i noe mat han kunne ta med hjem. Jeg er veldig bekymret for hvordan vi skal skaffe mat til ungene. Og hvordan skal vi få vasket hendene med såpe? Vi har jo ikke engang penger nok til å kjøpe oss ris, sier Ayesha Akhter (30), som også bor i Korail-slummen.
For å stoppe spredningen av koronaviruset har befolkningen i Bangladesh blitt fortalt at de må holde seg inne, og dette direktivet gjelder også folk i slummen. Løsarbeidere som rickshawførere er blant de hardest rammede, siden nedstengning av skoler og universiteter har ført til lavere etterspørsel etter tjenestene deres.
For disse arbeiderne, som lever fra hånd til munn, er konsekvensene av karantener og nedstengninger, uansett hvor medisinsk nødvendige de er, enorme. De får ingen støtte til mat og inntekt fra myndighetene. Og i likhet med Ayesha Akhters hushold har de fleste av de overbefolkede husene ingen mulighet til å isolere enkeltindivider, om det måtte være nødvendig.
Dhaka har vokst enormt de siste tiårene, mye på grunn av innflytting fra landsbygda. Migrasjonen er drevet av ekstrem fattigdom, klimaforandringer, mangel på land og store lønnsforskjeller mellom by og land.
Urbane slumområder i Bangladesh har vokst mye raskere enn den generelle urbaniseringen, og i de fleste tilfeller mangler slummen de mest grunnleggende fasiliteter som vanligvis forbindes med urbant liv, som innlagt vann, kloakksystem, toaletter, renovasjon og elektrisitet.
Slumboerne har også begrenset tilgang til elementære sosiale tjenester som sykehus og skoler.
- Vi reiste til Dhaka da vi mistet landet vårt på grunn av elveerosjon, og nå har vi ingen steder å dra tilbake til, sier Ayesha Akhter.
Ayeshas eldste datter Tanjila (13) har vært forkjølet og hatt feber de siste dagene, men i slummen er det ikke noen steder å få medisinsk hjelp. - Jeg gikk til en klinikk i går, men man får ikke time hos lege hvis en bare har feber eller forkjølelse. Så på veien hjem kjøpte jeg medisiner selv, sier Ayesha.
Hun holder sin yngste datter tett inntil seg og legger til: - Ingen bryr seg om oss. Vi kommer til å dø, enten av sult eller av viruset. Ingen vil komme og redde oss.