Myanmar to år etter kuppet: Kampen for demokrati fortsetter, men Norge svikter

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Kristian Stokke

Professor i samfunnsgeografi ved UiO og forfatter

1. februar er det to år siden det burmesiske militæret tok makten i Myanmar.

Siden kuppet har det burmesiske folket mistet grunnleggende rettigheter, og flere tusen er fengslet og drept. Så mange som 7 000 har flyktet fra landet og 1,2 millioner er internt fordrevet siden 2021-kuppet, ifølge FN.

Militærjuntaens offensiver mot motstandsgrupper og sivilbefolkningen har også sendt landet inn i en dyp økonomisk og sosial krise.

Militærkuppet har vist at militæret insisterer på total og varig makt. Det er nå klart for alle, inkludert de som trodde på generalenes reformvilje, at demokrati og fred bare er mulig hvis militæret fratas politisk makt og underlegges full demokratisk kontroll.

Stor motstand

Motstanden mot kuppet har vært massiv og har tatt mange former: masseprotester, streiker, politisk motstand og væpnet selvforsvar. Folket har kommet sammen på tvers av gamle skillelinjer i en felles kamp for føderaldemokrati.

Selv med overlegen våpenmakt, kontrollerer militæret nå bare en begrenset del av Myanmars territorium.

National Unity Government (NUG) er blitt en overordnet paraplyorganisasjon for denne allsidige motstanden. NUG ble oppnevnt av parlamentarikerkomiteen Commitee Representing Pyidaungsu Hluttaw (CRPH) og regjerer på grunnlag av et føderaldemokratisk charter utviklet av National Unity Consultative Council (NUCC).

Sammen med etniske motstandsorganisasjoner kontrollerer og administrerer NUG store områder, og gjør berettiget krav på internasjonal anerkjennelse som Myanmars styresmakter. Støtten fra det internasjonale samfunnet har imidlertid vært skuffende.

Internasjonal realpolitikk

Den internasjonale responsen på kuppet kan deles inn i tre grupper.

Den første består hovedsakelig av regionale stormakter – Russland, Kina (og India) – som støtter militærjuntaen ut fra egne økonomiske og geopolitiske interesser selv om militærkuppet ikke var ønsket hverken av Kina eller India. Russland og Kina beskytter juntaen gjennom vetoretten i Sikkerhetsrådet, leverer våpen og overvåkningsteknologi, og investerer i ressursutvinning, infrastruktur, handel og industri.

Den andre gruppen består av vestlige demokratier – USA, EU-land, Storbritannia, Australia og Canada – som har fordømt kuppet, innført ulike sanksjoner og gitt humanitær nødhjelp. Med unntak av USA, der kongressen har lovfestet politisk og økonomisk støtte gjennom Burma Act 2022, er likevel støtten til demokratibevegelsen mer retorisk enn reell. Dessuten er det gjennomgående kravet at demokratiet må «gjenopprettes», noe som betyr å gå tilbake til hybridregimet som eksisterte før kuppet.

Dette er ikke et alternativ for det burmesiske folket som kjemper for føderaldemokrati basert på en ny grunnlov. Krav om å gjenopprette demokrati gjennom dialog og forsoning oppfattes derfor som et svik, og det er spesielt provoserende at det kommer fra land som framstiller seg som støttespillere for demokrati.

Imellom disse to posisjonene står Association of Southeast Asian Nations (ASEAN) med en intern motsetning mellom autoritære regimer i Vietnam, Kambodsja, Laos og Thailand som aksepterer militærstyret, og Indonesia, Malaysia og Filipinene som vektlegger demokratisering. I tillegg til disse indre motsetningene kommer at ASEAN har lite reell makt og baserer sine beslutninger på konsensus.

Konsekvensen er at ASEAN bare er blitt enige om en tannløs fempunkts kravliste. Militærjuntaen har med letthet ignorert kravene, men bruker prosessen strategisk for å legitimere seg selv som Myanmars styresmakter. Militærjuntaen er imidlertid så provoserende at det kan tvinge fram sterkere reaksjoner fra ASEAN under Indonesias ledelse, selv om sannsynligheten reduseres av ASEANs indre motsetninger og konsensuspolitikk.

Tilsvarende dynamikker preger Sikkerhetsrådet i FN, hvor det tok nesten to år å komme fram til en resolusjon som krever at juntaen må stanse voldsbruken og løslate politiske fanger.

Resolusjonen er et skritt i riktig retning, men har svært liten effekt på militæret som har lang tradisjon for å ignorere FN. I Myanmar mangler FN gjennomslagskraft og troverdighet, og dette forsterkes av at ulike FN-organisasjoner inngår samarbeid med juntaen og dermed bidrar til å legitimere regimet.

To år etter kuppet er dessverre konklusjonen at det er få internasjonale aktører som har vist seg som sterke og prinsipielle støttespillere for demokrati i Myanmar. Selv om det gis retorisk støtte til kampen mot militærdiktatur, er den praktiske utenrikspolitikken preget av realpolitisk pragmatisme.

Dette gjelder også Norges engasjement i Myanmar, både før og etter kuppet.

Norges rolle

Myanmar er et partnerland for norsk bistand og mottar omtrent 250 millioner kroner hvert år. Utenriksdepartementets del av statsbudsjettet for 2023 framhever støtte til freds- og demokratiseringsarbeid i Myanmar som en prioritet i Asia. Dette er et viktig signal. Det som imidlertid er problematisk, er at UD primært vil «bidra til dialogplattformer mellom partene i konflikten». Det er ikke dette NUG og etniske motstandsorganisasjoner etterspør, og det er god grunn til å frykte at en slik tilnærming vil bidra til å stabilisere og legitimere militærdiktatur heller enn fremme føderaldemokrati.

Det blir i så fall en gjentagelse av den kontroversielle rollen Norge spilte under Thein Sein-regimet fra 2011–2015, men det er enda mer illusorisk å tro på politiske reformer gjennom dialog med militæret nå enn det var da. Et hittil ukjent dialoginitiativ fra UDs seksjon for fred og forsoning har derfor blitt møtt med berettiget skepsis fra sentrale aktører i demokratibevegelsen.

UDs budsjettforslag framhever også at norsk bistand etter kuppet «kanaliseres til sivilt samfunn og demokratibevegelsen». Dette er positivt, men reiser kritiske spørsmål om hvilke deler av sivilsamfunnet som støttes og hva slags rolle de har i kampen for demokrati.

Norads statistikkportal viser at den største andelen av bistanden kanaliseres gjennom norske organisasjoner som Flyktninghjelpen, Norsk Folkehjelp og Røde Kors og via ulike FN-organisasjoner. Graden av lokal forankring er varierende, og de fleste partnerorganisasjonene er tjenesteytende organisasjoner, heller enn politisk orientert. Det viktigste unntaket er UDs direkte støtte til Democratic Voice of Burma (DVB).

I tillegg kommer at mye av den humanitære bistanden går via militærkontrollerte områder og ikke når befolkningen i områdene som er hardest rammet av militærets offensiver. Effektiv bistand der krever samarbeid med NUG, etniske motstandsorganisasjoner og deres lokale partnere, men disse mottar liten eller ingen bistand. Det er også velkjent at det norske bistandsbyråkratiet gjør det vanskelig å yte fleksibel bistand til krigsherjete grenseområder.

Diasporaorganisasjoner i Norge og deres lokale partnere gjør derimot en svært viktig innsats i konfliktområdene, men de mottar ikke støtte fra UD og Norad og inviteres så godt som aldri til samråd om norsk bistand. Dette betyr at selv om UD formelt sett har dekning for å si at bistand kanaliseres til sivilsamfunnet, gir ikke dette grunnlag for å si at Norge støtter demokratibevegelsen.

Når det gjelder politisk demokratistøtte er det slående at Norge, til forskjell fra USA, fortsatt ikke anerkjenner og støtter NUG. I motsetning til vårt naboland Sverige og flere andre land, har den norske regjeringen ikke invitert den burmesiske utenriksministeren til et offisielt møte. Denne uviljen til å samarbeide med NUG reiser kritiske spørsmål om hvor Norge egentlig står i kampen mellom diktatur og demokrati i Myanmar.

Mens UD hevder at Norge er en støttespiller for fred og demokrati, er bildet av Norge et annet i Myanmar. Norge hadde et godt omdømme basert på demokratistøtten på 1990- og 2000-tallet, men utviklet deretter nære bånd til Thein Sein-regimet og adopterte deres virkelighetsforståelse. Norge ble en døråpner mellom militæret og vesten, en pådriver for næringslivsutvikling heller enn demokratisering og en støttespiller for illiberal fredsbygging basert på økonomiske egeninteresser.

Etter kuppet har Telenors uansvarlige avvikling og Norges tafatte respons på kuppet forsterket kritikken. Norge har ikke reaktivert den politiske demokratistøtten, men har søkt tilflukt i en kombinasjon av humanitær bistand og «FN-sporet». Det er talende når en journalist i Irrawaddy innleder et intervjuspørsmål om Australias rolle med å si at landet er blitt kritisert for å være som et «Norge på den sørlige halvkule».

Norge er blitt bildet på et land som forholder seg avventende og passivt til den politiske utviklingen i Myanmar.

For ett år siden uttalte utenriksminister Anniken Huitfeldt at FNs sikkerhetsråd hadde sviktet sivile i Myanmar. Det samme kan sies om regjeringen hun er en del av og departementet hun leder. De har sviktet sivilbefolkningen og demokratibevegelsen, og fortsetter å gjøre det.

Jeg vil derfor utfordre regjeringen, norske partier og stortingspolitikere til å klargjøre hvor de står i kampen mot militærdiktatur i et av Norges partnerland, og å utvikle en konkret og forpliktende plan for støtte til demokratibevegelsen. I en verden preget av autokratisering er utviklingen i Myanmar like viktig for demokrati i Sørøst-Asia som Ukraina er i Europa!

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.