Meninger
Rohingya-krisen fem år etter massakren
Uten grunnleggende rettigheter eller tilgang til utdanning og arbeid, vil rohingyaenes lidelser bare fortsette. Deres ledere ber verden få øynene opp og handle, og her kan Norge gjøre en forskjell, skriver PRIO-forsker Marte Nilsen.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten står for skribentens regning.
I dag er det fem år siden den brutale massakren av rohingyane i Myanmar startet.
Det er fem år siden tusenvis av menn og barn ble stuet sammen av militære styrker og slaktet ned eller brent til døde.
Fem år siden utallige kvinner ble mishandlet og voldtatt av grupper med soldater.
Og fem år siden verden kunne se TV-bilder med endeløse strømmer av traumatiserte og alvorlig skadde mennesker som tok seg over grensen fra Myanmar til Bangladesh, mens tjukk, kvelende røyk fra deres brente landsbyer veltet over himmelen nord i Rakhine-provinsen.
Brente landsbyer
Minst 6 700 mennesker ble dokumentert drept under massakren, ifølge Leger Uten Grenser.
Men organisasjonen anslår det som sannsynlig at mer enn dobbelt som mange døde gjennom massakrens første måned.
Av disse var minst 1 000 barn under fem år.
Les også: – De ansvarlige må vite at de vil bli straffet
En uutholdelig situasjon
Ved ankomsten til Bangladesh var rohingyaene trygge fra soldatene takket være myndighetene som holdt grensen åpen.
Situasjonen for flyktningene er likevel prekær.
Myndighetene i Bangladesh nekter flyktningene tilgang til skikkelig utdanning og de får ikke ha betalte jobber eller bevege seg fritt.
Flyktningleirene er sperret av med piggtrådgjerder og det er kun begrenset tilgang til helsehjelp. I ren desperasjon presses mange inn i kriminelle nettverk og narkotikasmugling, eller de ender opp i hendene på menneskesmuglere.
Voldsomme branner har gjentatte ganger rasert de overfylte leirene og flyktningene frykter for sin sikkerhet mens kriminelle gjenger får herje fritt.
Les også: Her er verdens største fluktkriser
Nok er nok
Gjennom min forskning på rohingya-krisen, har jeg de siste fire årene jobbet med unge flyktninger som kjemper en daglig kamp for å bedre forholdene i leirene og livskvaliteten til flyktningene.
Disse menneskene er lærere som tilbyr uformell utdanning til barn og ungdom hjemme i sine egne telt, i moskeene eller i provisoriske bambushytter.
De er frivillige som organiserer bloddonasjon til helsesentre og feltsykehus, og humanitærhjelp til ofre for brann og jordskred. De er kreative individer som dokumenterer rohingyaenes kultur og historie og deres nåværende flyktningtilværelse, gjennom fotografi, film, poesi, billedkunst og fortellerkunst.
Én av disse unge lederne, sa nylig til meg: «Nok er nok! Vi vil ikke tape en hel generasjon. I fem år har vi blitt nektet utdanning».
Mangel på utdanning
Siden desember i fjor har myndighetene i Bangladesh ikke bare forbudt formell utdanning. De har også kriminalisert privatundervisningen som flyktningene selv har stått for.
Flyktningene jeg jobber med er bekymret for fremtiden til kommende generasjoner, men de advarer også mot at frarøvelse av grunnleggende rettigheter kan føre til desperasjon blant unge uten håp for fremtiden, og i neste rekke, økt kriminalitet og radikalisering.
En annen lederskikkelse fortalte om bekymring for økt korrupsjon i Bangladesh, utnyttelsen av sårbare flyktninger, og tendensen til å kollektivt anklage flyktninger, i stedet for å etterforske forbrytelser individuelt.
Vil vende hjem
Men mer enn noe annet, ba han om internasjonal hjelp slik at rohingya-flyktningene kan få vende hjem til Myanmar. Han ba om hjelp til å få tilbake statsborgerskap og andre grunnleggende rettigheter, og internasjonalt press mot militæret i Myanmar slik at landet kan returnere til mer demokratiske prosesser.
«Vi vil hjem», slik lød kravene fra fredelige rohingya-demonstranter 20. juni på verdens flyktningdag. «Fred og demokrati til Myanmar!»
Myanmar har over flere år vært partnerland i norsk utenrikspolitikk, og det er på høy tid at situasjonen i Myanmar og Rohingya-krisen får høyere politisk prioritet fra norsk hold.
Les også: Nye folkemordanklager mot Myanmar-militæret – avvises av juntaen
Muligheter for retur
Med militærkuppet i 2021 ble situasjonen i Myanmar ytterligere forverret.
Kuppet var en krigserklæring mot hele Myanmars befolkning som nå hater det brutale militæret mer enn noen gang før.
Over hele landet møter juntaen massiv folkelig motstand. Militæret er ute av stand til å kontrollere landet, og ikke minst gjelder dette for Rakhine-provinsen hvor rohingyene kommer fra.
Rakhine styres i dag i realiteten av Arakan Army – en væpnet gruppe fra den Rakhine buddhistiske befolkningen som lenge har kjempet for selvstyre.
Rohingyaenes retur er derfor vel så mye avhengig av godvilje fra Arakan Army som fra militærjuntaen. Selv om folk i Myanmar skulle oppnå demokrati og sivilt styre, er det usannsynlig at Rakhine med det første vil bli underlagt sentrale myndigheters kontroll.
Anklager i internasjonale domstoler
Militæret i Myanmar står overfor anklager både i Den internasjonale domstolen (ICJ) og Den internasjonale straffedomstolen (ICC) for massakren mot Rohingyene, men det internasjonale engasjementet for repatriering av Rohingya-flyktninger har vært skuffende svakt, også fra Norge.
Dette skyldes delvis andre overskyggende internasjonale kriser som i Ukraina og i Afghanistan, og delvis USA og Kinas geopolitiske rivalisering i Asia.
Les også: Norge må støtte demokratibevegelsen i Myanmar
Hva må skje?
Å få slutt på Myanmars militærdiktatur er den eneste langsiktige og bærekraftige løsningen for en trygg retur for rohingyaene. Internasjonalt press på militæret i Myanmar er derfor essensielt.
De militære lederne må straffes for massakrene og krigsforbrytelsene de har begått, både mot rohingya-befolkningen og mot folk i Myanmar generelt.
Norge bør jobbe målrettet for å få Kina og USA til å innse at de har felles interesser i et stabilt Myanmar under sivilt styre.
I samarbeid med andre asiatiske land må Kina og USA stå sammen med Myanmars befolkning, inkludert rohingyaene, for å få en slutt på tragedien som militæret i Myanmar har forårsaket.
Dialog er løsningen
En løsning for Myanmar og for rohingyaenes retur vil trolig bli langvarig og komplisert.
I mellomtiden er det derfor avgjørende at myndighetene i Bangladesh tillater flyktningene å leve verdige liv.
Rohingya-flyktningene vil alltid være takknemlige for at folk i Bangladesh reddet dem. Likevel, uten utdanning og muligheter til å skaffe seg et levebrød, vil rohingyaene stå uten håp for fremtiden, og bli en byrde for lokalsamfunnet.
Myndighetene i Bangladesh må gå i dialog med flyktningene om hvordan disse kan bidra til vertslandet i påvente av retur til Myanmar.
Også her bør Norge være en pådriver og bistå Bangladesh i arbeidet.
