Snikskyttere likviderte sivile fra toppen av mobilmast – Telenor kan ikke klandres for massakren

I desember 2019 mottok norske myndigheter et brev fra verdens største flyktningleir. Der ble det hevdet at burmesiske sikkerhetsstyrker brukte Telenor-infrastruktur i dødelige angrep mot rohingya-minoriteten i landsbyen Alethankyaw i Myanmar.

Rettighetsgruppa Committee Seeking Justice for Alethankyaw (CSJA) mente Telenor brøt OECDs retningslinjer ved å bygge ut telekom-infrastruktur i et konfliktområde. I klagen til til OECDs Kontaktpunkt for ansvarlig næringsliv fremhevet rettighetsgruppa at selskapets mobilmast ble brukt «da burmesiske sikkerhetsstyrker utførte forbrytelser mot menneskeheten mot en ubevæpnet sivilbefolkning».

Hendelsen CSJA refererte til var bare en av mange der burmesiske myndigheter – den gang frontet av Aung San Suu Kyi – har måttet svare for folkemord-anklager i International Court of Justice (ICJ) i Haag. Hundretusener flyktet til Bangladesh etter den ekstreme voldsbruken, og nå bor én million rohingyaer i verdens største flyktningleir.

• Les også: Én million rohingyaer bor fortsatt i «verdens største venterom»

Telenor får støtte

I «The Killing Fields of Alethankyaw» ble det første gang hevdet at en Telenor-mast i fiskelandsbyen nordvest i Myanmar ble brukt i militærets overgrep mot rohingya-minoriteten. Påstandene ble så gjentatt i en FN-rapport året etter. Der heter det at snikskyttere skal ha blitt plassert på hustak og i to mobiltårn før de skjøt landsbyboere som flyktet. «De døde kroppene skal angivelig ha blitt samlet i brønner og under Telenor-tårnet. Landsbyen ble deretter brent (...). Den påståtte bruken av snikskyttere i mobilmastene tydeliggjør viktigheten av menneskerettighets- og aktsomhetsprinsipper fra selskaper», het det fra FNs spesialrapportør for menneskerettigheter den gang.

Telenor har nå trukket seg helt ut av Myanmar, men Da Killing Fields-rapporten ble publisert, uttalte selskapet at det ikke kunne stilles til ansvar for Myanmar-militærets grove voldsbruk. I en pressemelding fra 2018 het det at påstandene «er urovekkende» og at selskapet ville innlede «dialog med relevante myndigheter» for å fakta på bordet.

Ifølge Telenors egen redegjørelse ble mobiltårnet i Alethankyaw reist i 2016, altså før de burmesiske sikkerhetsstyrkenes drapsorgie. Tårnet ble imidlertid ikke satt i drift før i 2018, året etter at området var «tømt» for mennesker fra rohingya-minoriteten.

Da Bistandsaktuelt omtalte klagen til OECDs kontaktpunkt i desember 2019, uttalte selskapets daværende kommunikasjonssjef at Telenor hadde gjort interne undersøkelser «som bekreftet» at selskapet ikke kunne klandres for hendelsene.

Nå får hun altså støtte i slutterklæringen fra OECDs kontaktpunkt.

– Vi har ikke funnet grunnlag for å konkludere med at Telenor har forårsaket eller bidratt til det som hendte i Alethankyaw, sier Frode Elgesem, leder for OECDs norske kontaktpunkt til Bistandsaktuelt.

Mobiltårn ikke risiko-vurdert

I slutterklæringen fra OECDs kontaktpunkt heter det nå at «potensielt misbruk av tårnet ikke var identifisert i Telenors risikovurderinger». Elgesem og hans team i OECDs kontaktpunkt skriver derimot at bruk av telekominfrastruktur til skadelige formål i dag er en kjent risiko som må kartlegges og begrenses i alle høyrisikoområder. Men klageorganet mener altså – i motsetning til rettighetsgruppa CSJA – at Telenor ikke kunne forutse at burmesiske soldater skulle ta i bruk telemasten for å skyte mot sivile.

– Det fantes informasjon om eskalering av konflikten i Rakhine, men på dét tidspunktet Telenor engasjerte seg i Myanmar var det ingen aktører som hadde identifisert risikoen om misbruk av en telemast for militære formål. Telenor hadde identifisert en rekke andre risikoer i dette området og inkludert disse i sine aktsomhetsvurderinger, men etter en samlet vurdering av informasjon vi har fått fra uavhengige eksperter, samt fra Telenor, mener vi det ikke er rimelig å forlange at selskapet skulle ha inkludert misbruk av teletårn i sine aktsomhetsvurderinger, sier Elgesem.

– Når jeg leser dokumentet fremstår formuleringene vage. Hvordan vil du selv vurdere slutterklæringen – er den streng, gitt rammene OECDs kontaktpunkt har?

– Vi ønsket dialog og mekling mellom partene, det ønsket ikke klageren – som ba om en uavhengig gransking. Dette viste seg vanskelig å få gjennomført av ulike grunner, blant annet har koronapandemien og situasjonen i Myanmar begrenset våre muligheter til å undersøke saken helt til bunns. Vi har derfor måttet bruke åpne kilder for å finne ut hva som var situasjonen i forkant av de svært alvorlige angrepene på rohingya-minoriteten.

– Men vi har gått gjennom et stort materiale, og jeg mener vi har klarlagt omstendighetene tilstrekkelig til å svare på spørsmålet om hvorvidt Telenor har bidratt til overgrepene mot rohingyane. Svaret på det spørsmålet er altså nei, sier Elgesem.

– Tydelig kritikk av Telenor

Kontaktpunktet har kommet frem til at Telenor i sin virksomhet i Myanmar generelt etterstrebet å respektere menneskerettigheter og utføre aktsomhetsvurderinger i henhold til OECDs retningslinjer, heter det i slutterklæringen. Kontaktpunktet fant imidlertid også muligheter for forbedringer i lys av hvordan konteksten utviklet seg i Myanmar. Generelt bemerker Elgesem og hans team at interessentdialogen ikke tilstrekkelig prioriterte de mest sårbare gruppene, i dette tilfellet rohingyaene.

– Det er et par ting de som er interessert i disse problemstillingene bør merke seg, og som gjør slutterklæringen viktig. Dette gjelder næringsvirksomhet i et konfliktområde med alvorlige overgrep, og den understreker at kravene til aktsomhetsvurderinger i denne type områder er skjerpet. I slike situasjoner er det særlig viktig å prioritere de mest sårbare gruppene i virksomhetenes aktsomhetsvurderinger.

– Etter vårt skjønn har ikke Telenor prioritert rohingyaene. Vi har ikke funnet spor av at selskapet har prioritert minoriteten i de aktsomhetsvurderingene som er gjennomført i Myanmar. Dét er en tydelig kritikk fra vår side, sier Elgesem.

– Det er fem år siden overgrepene mot rohingyaene startet nordvest i Myanmar. Siden den gang har International Court of Justice (ICJ) pålagt burmesiske myndigheter å beskytte sin Rohingya-minorit mot folkemord. Hvorfor har slutterklæringen tatt så lang tid?

– At dette har tatt tid handler om at det har vært krevende å stadfeste faktum i saken. I perioder har det også vært vanskelig å få tak i klagerne som sitter i flyktningleir i Bangladesh. Vi har gjort grundige undersøkelser, sier Elgesem.

Ber selskapet gå i dialog

Committee Seeking Justice for Alethankyaw har ikke ønsket dialog med Telenor og begrunnet dette med manglende tillit til den norske mobilgiganten. Elgesem sier det har vanskeliggjort muligheten til å finne gode løsninger mellom partene.

– Dialog er vår foretrukne metode, og når det ikke er mulig tror jeg det begrenser muligheten for å få utredet saken ordentlig. En meklet løsning ville forhåpentligvis resultert i en avtale, som ville gjort det enklere for selskapet å følge opp i ettertid.

– Dere anbefaler Telenor å følge opp saken med de åtte klagerne som nå bor i verdens største flyktningleir. Hva konkret betyr dette, oppreisning, en økonomisk kompensasjon?

– Det ligger ikke mer i dette enn det som står i slutterklæringen. Vi legger ikke bestemte føringer på fremtidig dialog mellom partene. Men bakgrunnen, er at vi mener Telenors bidrag etter overgrepene var ganske svak. Vi tenker selskapet kunne gjort mer for å bidra til en uavhengig gransking av hva som faktisk skjedde da militæret brukte tele-masten til militære formål. Vi savner altså en dialog mellom partene.

Elgesem påpeker at dette er en av få saker OECDs kontaktpunkter har behandlet som omhandler konfliktområder, og understreker viktigheten av at selskaper gjør særlig grundige aktsomhetsvurderinger i områder hvor sårbare mennesker bor.

– Dette dokumentet bør alle norske selskaper som lukter på virksomhet i konfliktområder lese. Telenor har hatt et omfattende arbeid i sving for å sikre menneskerettigheter. Likevel ser vi altså noen klare mangler her, sier Elgesem.

Telenor: – Alltid åpen for dialog

Til tross for at Telenor også får refs, fremhever selskapets informasjonssjef David Fidjeland at Telenor har forholdt seg til menneskerettigheter og gjennomførte aktsomhetsvurderinger i samsvar med OECDs retningslinjer.

– Gjennom årene i Myanmar forpliktet vi oss til å støtte sårbare grupper og vi gjennomførte kontinuerlige aktsomhetsvurderinger fra før vi kom inn i markedet til vi måtte forlate Myanmar i år. Når det gjelder hovedspørsmålet i klagen, har kontaktpunktet ikke funnet grunnlag for å konkludere med at Telenor forårsaket eller medvirket til misbruk av teletårnet, sier Fidjeland.

– Den aktuelle telemasten ble reist i 2016, men tatt i bruk i 2018 – etter overgrepene. Mener Telenor at dere håndterte engasjementet i Rakhine på en god måte etter overgrepene?

– Som følge av situasjonen, endret vi risikovurderingene knyttet til misbruk av infrastruktur. Vi justerte også vår kontakt med sivilsamfunnet for å gjenspeile konfliktsituasjonen, særlig knyttet til sårbare grupper, sier Fidjeland.

– Kontaktpunktet anbefaler i sin slutterklæring Telenor å følge opp saken med klagerne, med henblikk på «å bidra til gjenoppretting». Hvordan vil Telenor etterfølge denne anbefalingen?

– Vi er alltid åpen for dialog, og vi fortsetter å engasjere oss overfor sivilsamfunn og frivillige organisasjoner både i Myanmar og internasjonalt, samt utforske måter vi kan fortsette å støtte Myanmar på fremover, sier Fidjeland.

• Bistandsaktuelt har ikke lyktes å få en kommentar fra Committee Seeking Justice for Alethankyaw (CSJA) til denne saken, men her kan du lese hele brevet OECDs Kontaktpunkt mottok i 2019. Og her kan du lese Kontaktpunktets slutterklæring som ble klar i dag.