Hvor mye lidelse tåler vi før vi snur oss vekk?

Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.

Anne Håskoll-Haugen

journalist og kommentator

Teppebombing av Gaza, nedslakting i Israel, flommen i Libya, jordskjelv i Afghanistan og en krig i Ukraina som aldri tar slutt. Verden har alltid vært full av lidelser. Men på et vis er noe annerledes nå. Som om verden slettes ikke er på vei mot et bedre sted, slik vi har fått høre en stund. Nå fremstår verden bare som en strøm av dårlige nyheter og en menneskehet på vei mot avgrunnen.

Hvor mye lidelse er det egentlig mulig å ta inn? Når bikker det over – når går vi fra å følge med på alt som skjer i verden, til å begynne å stenge informasjon ute for å beskytte oss selv?

Tilskuerens problem

I boken Distant Suffering: Morality, Media, and Politics (1999) sier forfatteren Luc Boltanski at fremstillingen av lidelse i mediene innebærer et problem. Problemet går ut på at tilskueren befinner seg i en potensielt kritikkverdig posisjon i og med at hun betrakter den lidende uten å foreta seg noe. For hvem er det som bare står og ser på andres lidelse uten å foreta seg noe? Er det en som ikke vil hjelpe? Er det en som kan tenkes å ha en form for interesse av å se andre lide? Og ingen av disse posisjonene er noe noen kan vedkjenne seg. Dette skriver Siri Hempel Lindøe om i boken Lidelse på TV (2019). Så hva gjør vi da?

Det er viktig bare å vite, sier vi til oss selv om andre. Og det er det. Vi kan aldri gå tilbake til en tid hvor man visste mindre om verden. Å la være å kikke kan jo fort bli like klanderverdig som å kikke. Leger uten grenser har til og med gjort det til sitt slagord – «Færre dør når flere vet». Det skulle man jo kunne ønske seg. Men innerst inne vet vi at det ikke stemmer helt. Bare se på hva som skjer på Gaza nå – alle vet, og flere dør.

Vi er så vant til å få nyheter om andres elendighet fra hele verden at vi helt har glemt hvor spesielt det egentlig er. Vi skal ikke så langt tilbake i tid før den eneste lidelsen du måtte forholde deg til, var til menneskene du bodde med og de du møtte i landsbyen, eller tilfeldig på din vei. Muligheten til å stoppe opp, hjelpe, bety noe for den lidende var bare en håndsrekning unna.

Men nå? Menneskene vi ser på skjermene våre, er så langt unna, i land vi kanskje ikke klarer å plassere på kartet, som snakker språk vi ikke forstår, mennesker vi aldri kommer til å møte og ikke heller vet hvordan vi skulle ha fått tak i hvis vi prøvde. Så vi blir kikkere – en «voyeur.»

Dette «tilskuerens problem» kalles «voyeurisme.» Den andre dagen i august 1990 var en merkedag for denne moderne skvisen mediene har satt oss i. Iraks leder Saddam Hussein invaderte Kuwait i det som ble til den andre Golfkrigen. Ved hjelp av satellitteknologi ble dette den første live-sendte krigen noen sinne. CNN var på dette tidspunktet den eneste nyhetskanalen med nyhetssendinger hele døgnet – og målet deres var 24/7- dekning av krigen. Hvorfor forandrer dette alt? Nå var ikke lenger lidelsene noe vi fikk vite om etter at de hadde skjedd – men i sanntid.

Plutselig hadde vi orkesterplass til bombing og død, omtrent som filmene vi har sett fra den amerikanske borgerkrigen hvor folk benket seg med kurver og parasoller for å titte på det som foregikk på slagmarken. Kikkerrollen ble med ett enda mer problematisk enn den hadde vært.

Utslitt av medlidenhet

Selv for alle som så veldig gjerne vil bry seg, kan denne spagaten mellom å vite – men ikke å kunne gjøre noe – bli vrien. Resultatet er det som gjerne kalles «compassion fatigue». Det begynner med stor entusiasme. Du følger med på nyhetene, leser det du kommer over, går på foredrag og ser på dokumentarer for å lære mer, vite mer, vise at du bryr deg. Men strømmen av andre menneskers lidelser slutter aldri. Skuffelsen over deg selv, manglende mulighet eller kunnskap eller ork til å gjøre noe som bidrar til å gjøre noe med det hele. Over tid kommer slitasjen snikende inn i kroppen. Til slutt føler du deg neste syk, apatisk. Andres traumer er blitt dine egne. Du skrur av.

Begrepet «compassion fatigue» er egentlig hentet fra helsevesenet, men brukes også om bistandsarbeidere, journalister og andre med yrker som innebærer mange møter med sterke skjebner. Men det kan også brukes på tilskuerne til lidelsen. For oss er det jo nesten enda vanskeligere å forholde seg til det hele, alle den tid vi ikke gjør noen ting for å hjelpe. Dette er «the cost of caring».

En ny journalistikk?

Har vi rett til å snakke om dette engang – vi som sitter trygge bak skjermene og ser? Jeg mener ja. Det handler ikke om å sammenligne lidelser. Selvsagt lider de som blir utsatt for lidelsen, mest. Og menneskene som står dem nær. Det betyr ikke at vi som ser på, ikke samtidig kan uttrykke hva det gjør med oss å være vitne til det hele. For hva skjer når vi ikke klarer mer? Skrur vi bare av? Og hva skjer da?

Dette er medienes store utfordring. Forpliktet til å dekke det som skjer, og det mest spektakulære og det mest akutte får alltid forrang. Mediene kan aldri slutte å dekke lidelsen rundt oss. Det er bare det at det blir så mye av dette K-stoffet; krig, konflikt, klima, katastrofer. Og journalistene vil ikke at du skal snu deg vekk.

Finnes det noen løsning? Den danske stjernejournalisten Ulrik Hagerup mener å ha funnet noe som kan fungere. I boken sin Constructive news. How to save media and democracy with the journalism of tomorrow (2017) forklarer han hvordan. Han mener det vi trenger, er journalistikk som kan inspirere til løsninger på de problemene vi står overfor. Konstruktiv journalistikk er som journalistikken vi er vant til. 

Men i stedet for å stoppe ved problembeskrivelsen, skal journalisten gå et hakk lenger og også peke fremover på hvem og hvordan det jobbes med å løse saken. Dette vil gi journalistikken en ny og mer meningsfull rolle, mener Hagerup. Og ikke minst; forhindre massiv kollektiv apati.