Meninger:
Bistand på businessklasse
Skatteetaten har hatt som hovedregel å fly business når de skal lære sine afrikanske kollegaer å utvikle gode skattesystemer. Det er vanskelig å være posterboy for ansvarlig skatt mens du hiver rundt deg med dine egne skattebetaleres penger.
Dette er en kommentar. Meninger i teksten er skribentens egne.
Journalist og kommentator
Tur/retur Zanzibar for 53 000 kroner? Eller hva med
tur/retur Rwanda for 50 000 kroner?
Aftenposten avslører at ansatte fra Skatteetaten har brukt enorme summer på å fly businessklasse når de reiser til utviklingsland for å lære sine afrikanske kollegaer å utvikle gode skattesystemer.
I 2022 brukte etaten to millioner kroner på flyreiser for ansatte og Skatteetaten bekrefter overfor Aftenposten, la meg bare få lov å utheve følgende i fet skrift: «at businessklasse har vært hovedregelen på disse reisene».
Oi. Hvor skal man begynne? Dette er feil på så mange plan, men la meg begynne med den pinlige ironien. For hvorfor reiser Skatteetaten på tur til utviklingsland? Jo, det er fordi Norad siden 2012 har hatt et utviklingsprogram kalt «Skatt for utvikling». Formålet med programmet er å hjelpe myndigheter i utviklingsland å etablere gode skattesystemer. Å innhente skatt for å finansiere offentlige tjenester og fordele godene har fungert så bra for oss, og tanken er at det også vil funke for dem. Den norske skatteetaten jobber sammen med skatteetater i land som Rwanda, Tanzania og Kenya for å lære dem dette.
Men er det en del av opplæringspakken å lære sine afrikanske kollegaer hvordan de skal bruke skattepengene de innhenter fra sine landsmenn og -kvinner, på å booke de dyreste billettene de kan finne når de skal på tur?
Et kjapt søk viser at en vanlig flybillett til Zanzibar og Kigali (en tilfeldig valgt uke i august) kommer på henholdsvis 8400 kroner og 8800 kroner tur/retur. Altså kunne totalsummen for de to turene Aftenposten bruker som eksempler, kommet på omtrent 17 000 kroner i stedet for over 100 000.
Aftenposten skriver ingenting om hva slags hoteller de bor på når de er der. Men den som kjenner statens hotell-policy, vet at statsansatte sjelden bor på YMCA-hostel når de er på tur. Et klassisk tilfelle av «gjør som jeg sier, ikke som jeg gjør».
Trøtte aristo(byrå)krater
Når Skatteetaten skal forsvare seg, kommer selvsagt argumentet om at det er så slitsomt å reise langt. Det er stress å komme trøtt til møte neste morgen.
Det er fullt forståelig dersom arbeidslivet ditt består av noen hundre reisedager i året. Altså at du stort sett alltid og hele tiden flyr over halve planeten og skal i skikkelige viktige møter dagen etter – som å forhandle fred eller dra i land gigantiske businessavtaler.
Men jeg gjetter at for de som jobber med «skatt for utvikling», er disse reisene et skikkelig velkomment avbrekk i kontorhverdagen. En tur de poster bilder av på Facebook og gleder seg til. Og hva så om du er litt sliten på møtet dagen etterpå? Er ikke det noe man bør forvente at folk kan takle innimellom? Jeg mener det er nok av småbarnsforeldre, folk med søvnproblemer, kroniske smerter eller hang til festing på hverdager som kommer på jobb dagen etter selv om natten ikke var alt man kunne ønske seg.
Skatteetaten mener det er et regnestykke: For hvis de ansatte må ta seg en dag fri fordi de er så reisetrøtte, da går vinninga opp i spinninga. Ta seg fri fordi man er trøtt? Hvis det er legitimt fravær, tror jeg den norske arbeidsstokken straks og på sekundet blir kraftig redusert.
Businessklasse er for businessfolk – altså de som betaler billetten sin sjæl. De som får billetten betalt av skattebetalernes penger bør – som en hovedregel – ta til takke med å skvise seg inn på midterste rad sammen med resten av bermen.
Rik på penger, fattig på moral
Så var det moralen i visa. Det er pussig dette med hvilke privilegier helt vanlige arbeidsfolk synes de fortjener med en gang de skal sør for Sahara.
Men det er faktisk slik at når du er veldig rik og skal lære opp de som ikke er så rike i hvordan de skal bruke pengene sine, sender det noen veldig gale signaler. Å fly som en konge på vei til å møte verdens fattigste? Det er vanskelig å være en posterboy for ansvarlig skattesystemer samtidig som du hiver rundt deg med dine egne skattebetaleres penger. Litt som verdens superrike superstjerner som står på scenen og sier at det er så dumt med all fattigdommen i verden, samtidig som de nyter godt av det økonomiske systemet som tillater det å være nettopp slik.
Man kan jo også spørre seg hvem de fattigste er i denne sammenhengen. Det finnes jo flere typer fattigdom enn den økonomiske. Fattig på moral er én. Og det kan i alle fall virke som om det skorter på moralske reserver blant noen norske statsansatte.
Morsomt i grunn, for selv har vi nulltoleranse for korrupsjon når det kommer til landene som mottar penger fra det norske bistandsbudsjettet. Dommen er nådeløs når det blir avslørt: pengene må betales tilbake og vi rasler med trusler om fremtidige bistandskutt hvis de ikke skjerper seg. Å fly business er ikke akkurat korrupsjon, men uvettig og like umoralsk bruk av penger er det i alle fall.
Samtidig; man kan jo kjenne seg igjen. Noe er praksis, og praksisen er deilig, så hvorfor protestere? Privilegier er så vidunderlig og det trengs mot for å være den som går inn til sjefen og ødelegger moroa for alle andre. For hvem vil ikke på tur med god plass til bena, med laks og makroner på porselenstallerken og champagne i glasset? Vi mennesker er enkle vesener.
Skatteetatens «Exit»
Heldigvis har vi journalister som fortsatt vier seg til å ødelegge moroa. Så om ikke annet kan vi puste lettet ut og tenke at pressen fortsatt har en viktig funksjon ut over å referere kjendisers kamp mot potetgull. Skatteetaten sier til Aftenposten at de nå har «kastet seg rundt og endret sine rutiner». Fra og med nyttår har de endret reiserutinene. Fra nå av er utgangspunktet at man ikke skal fly business, men økonomi.
Men som Aftenposten spør; «innstrammingen kom veldig kort tid etter at vi ba om innsyn i reiseregningene. Er det tilfeldig?»
Som et rikt land i en verden full av fattigdom, og som rike mennesker i all elendigheten, kreves det faktisk noe av oss i møte med alt dette. Aftenpostens sak ble enda et eksempel på hvordan noen mennesker (oss) kan lalle seg inn i en boble hvor verden utenfor ikke lenger finnes. Flyreiser er jo en slags manifestasjon av verdens skjeve fordeling – der de som ikke har penger må åle seg forbi de rikeste som allerede sitter i flysetet sitt i sokkelesten med bena rett ut, bobler i glasset, godt i gang med favorittserien sin.
NRK-serien «Exit» handler om en usjarmerende gjeng finansfolk med verdier både til å spy og gråte av. Men kanskje handler Exit litte grann om alle som er i en posisjon til å tuske til seg litt ekstra der det åpner seg en mulighet?
