Bekymringsmelding fra ørkenen

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Sindre Hovdenakk

Litteraturkritiker, forfatter og journalist

Den tidligere diplomaten Carl Schiøtz Wibye utga for fem år siden boken «Terrorens rike: Hvordan en voldelig sekt fra den arabiske ørken radikaliserte islam». Her tok han for seg wahhabismens framvekst og hvordan denne strenge trosretningen har bidratt til radikaliseringen av islam.

Årets utgivelse kan leses som en naturlig videreføring av boken fra 2018. Med undertittelen «Hvordan egyptisk, iransk og saudisk islamisme begrenser ytringsfriheten og hindrer integrering», er det også ganske åpenbart at den nye boken skal leses som en advarsel. Ikke bare mot utviklingen i disse landene, men også ringvirkningene videre utover i verden.

Schiøtz Wibyes hovedpoenger er i og for seg velkjente og ikke veldig oppsiktsvekkende lest med norske briller: Den rigide religionsutøvelsen i de omskrevne og flere andre land har hindret den sosiale og økonomiske utviklingen, blokkert for vitenskap og nytenkning og effektivt holdt kvinnene utenfor en fullverdig og likestilt deltakelse i samfunnet.

Kampen står, spissformulert, mellom sekulær frihet og religiøst tyranni.

Anmeldelse

Carl Schiøtz Wibye

Midtøsten midt iblant oss. Hvordan egyptisk, iransk og saudisk islamisme begrenser ytringsfriheten og hindrer integrering

Gyldendal 2023, 416 sider

Spørsmålet blir da om Schiøtz Wibye skal leses som en klassisk alarmist, eller om det også er andre og kanskje mer interessante innsikter han bringer til torgs?

Ideologi versus religion

De fleste av sidene i den litt for lange boken bruker han til en grundig gjennomgang av historien til Egypt, Iran og Saudi-Arabia. Dette er i seg selv både interessant og engasjerende for enhver leser med interesse for politikk og historie. Forfatteren kombinerer personlige erfaringer fra sitt virke som diplomat med mer overordnede historiske framstillinger.

Stort sett skriver Schiøtz Wibye godt og informativt, selv om jeg kan savne mer glød og spenst i språket. Han er åpenbart grunnleggende fascinert av historien til de tre landene. Samtidig viser han her og der også behov for å ta avstand til regimene og kulturene han skildrer. Som når han innleder delen om Saudi-Arabia med en hard og generell dom over det han kaller landets «merverdighetskompleks» i forhold til utenverdenen.

Schiøtz Wibye tenner også til når han i delen om Iran kommenterer striden om Muhammed-tegningene i 2005 og 2006, og norske politikeres unnfallenhet. Det rammer særlig daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre.

Han savner i tillegg at norske feminister viser et større engasjement når det gjelder situasjonen i Iran, men her synes jeg han tyr til litt billig og overfladisk retorikk.

Et hovedpoeng for forfatteren er at islam er mer ideologi enn religion, og at dette er med på å gi grobunn for vold og undertrykkelse. Også det må sies å være velkjente argumenter mot religiøs fundamentalisme.

Trekk i tiden

Korrupsjon, antisemittisme og beinhard politisk undertrykkelse er blant de ikke særlig oppløftende tingene som kjennetegner de tre landene. Per i dag sitter det om lag 65 000 politiske fanger innesperret i egyptiske fengsler, skriver Wibye. Og i alle de tre landene ser veien fram til reelle endringer svært lang ut.

En utvikling som forfatteren ikke har hatt tid til å få med seg, er denne ukens tilnærming mellom erkerivalene Iran og Saudi-Arabia. Det er et særdeles åpent spørsmål om en slik tilnærming vil være bra eller dårlig for en demokratisk utvikling i regionen.

I en oppsummerende del tar Schiøtz Wibye for seg hvordan politisk islam har påvirket Europa, og Norge. Selv om han gjennomgående holder en en saklig tone, er det liten tvil om at han er bekymret for mange trekk i tiden. Det gjelder den etniske segregeringen og kravene om religiøst begrunnet særbehandling. Det gjelder bruken av hijab som et religionspolitisk og ideologisk symbol. Det gjelder den sterke antisemittismen i deler av innvandringsbefolkningen. Og det gjelder homofobien i de samme gruppene.

Han gjentar også flere ganger hvor viktig det er at norske myndigheter krever innsyn i undervisningsopplegget ved landets koranskoler. I dette ligger en mistanke om slike skoler og enkelte moskeer sprer et islamistisk og antivestlig budskap.

«Europeisk islam»

Vi trenger et kunnskapsbasert oppgjør med politisk islam, er forfatterens hovedbudskap.

Boken munner ut i troen på det som Carl Schiøtz Wibye kaller «europeisk islam», altså en moderne, integrert og demokratisk versjon av denne religionen. Her blir han litt luftig, og jeg skulle gjerne sett en skarpere analyse av hvor realistisk en slik utvikling egentlig er.

Ifølge Schiøtz Wibye har vi allerede tapt noe av ytringsfriheten vår, siden så få orker å ta den politiske og personlige belastningen det innebærer å kritisere den fundamentalistiske utgaven av islam. Slik sett er det særdeles fortjenstfullt at han selv orker å engasjere seg så tydelig og entusiastisk i det som han åpenbart oppfatter som en viktig, for ikke å si avgjørende, verdikamp.