Anmeldelse
En ensidig framstilling
ANMELDELSE: Den pensjonerte NRK-journalisten Odd Karsten Tveit har definitivt tatt av seg nøytralitetskappen. Boka hans om palestinernes skjebne er et stykke rasende, og tidvis utmattende, subjektiv journalistikk.
Dette er en bokanmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.
Litteraturkritiker
I bokas innledning lover Odd Karsten Tveit selv en korrekt, rettferdig og utilslørt historie. Det er i seg selv en tøff lovnad å komme med, med tanke på hvilken evig putrende heksegryte Midtøsten representerer.
Tveit har fulgt regionen i mange år, som NRK-korrespondent og som forfatter. Og allerede på bokas aller første sider er retningen lagt. Han tar oss med til massakren i flyktningleirene Sabra og Shatila i 1982, der et sted mellom 1600 og 3200 palestinske flyktninger (tallene er svært usikre) ble drept av Israel-støttede falangister. Tveits reportasje derfra, når han bokstavelig talt tråkket rundt blant de ferske likene, er et av de sterkeste øyeblikkene i NRKs historie.
«Etnisk rensing»
Den gang måtte Tveit være objektiv og balansert i sin framstilling. Det er et hensyn han ikke lenger trenger å ta. Tittelen Palestina. Israels ran, vårt svik forteller oss mer enn tydelig nok hva som er hensikten med denne beretningen.
Tveit er best når han stiller det analytiske og kritiske blikket sitt skarpt.
Det handler om israelernes systematiske arbeid for å svekke palestinernes rettigheter og stilling i den nye staten som ble etablert i 1948. Det handler om hvordan palestinerne ble drevet fra gård og grunn, om plyndring, forgiftning av brønner og det forfatteren velger å kalle «etnisk rensing».
Tveit er i det hele tatt ikke redd for å ta i bruk store ord og kraftige litterære virkemidler. På bare én bokside dynger han på med formuleringer som «skalter og valter», «det kolonialistiske Vesten» og «imperiale besittelser». Beskyldningene om løgn og bedrag på israelernes side sitter løst. Det er på en måte helt greit, når forfatteren først har valgt å ta side i denne konflikten.
Språklig kanonade
Langt på vei fremstår da også Tveits bok veldokumentert og grundig kildebelagt. Likevel mener jeg han av og til bommer med sin voldsomme språklige kanonade. Overtydelige sammenligninger mellom staten Israel og Nazi-Tyskland er vel heller ikke akkurat et veldig musikalsk valg.
De fleste som er noenlunde interessert i utenrikspolitikk, kjenner til hovedtrekkene i Israel-Palestina-konflikten slik den har utspilt seg i etterkrigstiden. Koloniseringen av Gazastripen og Vestbredden, invasjonen av Libanon i 1982, intifadaen på slutten av 1980-tallet, framveksten av Hamas, den fallerte Oslo-avtalen på 1990-tallet og så videre fram til dagens fastlåste situasjon, der de mest ytterliggående kreftene synes å ha tatt kontrollen på begge sider.
Fin rytme
Anmeldelse
Odd Karsten Tveit
Palestine: Israels ran, vårt svik
Kagge Forlag 2023
484 sider
Den drevne forfatteren Tveit finner plass til enkelthistorier innimellom det storpolitiske. Det er til dels opprivende beretninger om enorme menneskelige ofre, og da især på palestinsk side. Fortellerteknisk er det fin rytme og fremdrift i historien vi blir fortalt, Tveit klarer å holde tempoet oppe hele tiden, godt hjulpet av sin rettferdige harme.
Bokas tittel lover oss også et oppgjør med sviket som forfatteren mener at store deler av verden har gjort seg skyld i når det gjelder palestinerne. I beste fall kan det kalles unnfallenhet når andre land viker tilbake for å stille Israel til ansvar. Jeg synes Tveit er best når han stiller det analytiske og kritiske blikket sitt skarpt, og legger vekk de aller mest følelsesladde utbruddene. Beskrivelsen av hvordan Barack Obamas «luftige løfter om Midtøsten» ga ham Nobels fredspris i 2009, er et høydepunkt i så måte.
En svart svane
En god redaktør burde ha gitt større rom til slike observasjoner, og heller dempet unødvendig sterke utsagn som «forskrudd og forrykt», eller at «Davidstjernen er et rasistisk symbol på jødisk overmakt».
Den gjensidige demoniseringen mellom israelere og palestinere er i dag kommet så langt at det er vanskelig å se hvordan situasjonen skal kunne bli noe verre. Israel svarer på kritikken landet møter, med å sidestille antisionisme og antisemittisme. Amnesty og FN har til gjengjeld introdusert apartheid-ordet for å skildre landets politikk overfor ikke-jødene. Der står vi altså i dag.
Forfatteren prøver å introdusere et slags håp helt til slutt. Troen på at noe helt uventet skal skje, at en svart svane plutselig skal komme seilende.
Det er lov å håpe. Men jeg tror vi må vente lenge før det er noen svane i sikte.
