Et viktig innblikk i norsk fredsdiplomati

Norge var formelt tilrettelegger og «garantist» for forhandlingene om en fredsavtale mellom FARC-geriljaen og den colombianske regjeringen på Cuba fra 2012 til 2016. Allerede i flere år før det hadde Norge forsøkt å få partene sammen, og deltatt i hemmelige, innledende samtaler.

I Norge ble samtalene først kjent da geriljaledere og regjeringsrepresentanter overraskende dukket opp på en pressekonferanse på Hurdalsjøen Hotell 18. oktober 2012. Gjennom de fire årene som fulgte ble svært begrenset informasjon gitt offentligheten. Aktivister, solidaritetsorganisasjoner, eksil-colombianere og NGOer som hadde vært engasjert i fredsarbeid i årevis inngikk en slags stilltiende avtale om å ikke forstyrre de skjøre forhandlingene. Ideologiske overbevisninger, sorg, hat, bitterhet og personlige ambisjoner ble lagt til side. Isteden danset og sang mann og lagde seminarer og kunst for fred, for å støtte opp om det som skjedde bak lukkede dører på Cuba, og få en slutt på over 50 år med blodsutgytelse.

Boka til Nylander og Gravdal gir derfor en sjelden mulighet til å forstå mer av hva som egentlig foregikk. Og den innfrir langt på vei. Den begynner med en av det som skal bli totalt 650 helikopterturer inn i jungelen der FARC-geriljaen holder til. Denne gangen er det for å hente ut gisler, senere for å frakte FARC-ledere til forhandlingsbordet. Vi kjenner følelsen av frykt, fukt, søle og klamme gummistøvler i detaljerte beskrivelser av kompliserte redningsoppdrag omgitt av maskingevær og regnskog.

Selv om vi nå kjenner «fasiten» - vi vet at partene kom til forhandlingsbordet, at avtalen fikk et nei i folkeavstemning, at det kom til en ny avtale og fredspris – så klarer boka å bygge opp en spenning om handlingens gang. Boka gir et tydelig innblikk i hvor usikker prosessen hele tiden var: Omtrent alt kunne gå galt, helt fra da Nylander utforsket mulighet for en ny fredsprosess i Colombia ved å besøke fengslede geriljaledere, til avtalen var signert. I Latin-Amerika er man vant med å tenke at det finnes en overordnet plan for det meste – og at det er USA som står bak den. Ut av jungelen viser oss tydelig hvordan enkeltpersoner, tilfeldigheter og skjebnevalg også spiller inn.

Så er spørsmålet om vi lærer noe nytt. Og svaret er ja. Det første jeg lærte var omfanget av Norges fredsengasjement i rene kroner. Det kommer frem at i 2009 gikk en milliard kroner med til fredsdiplomati, i prosesser som i stor grad hemmelige for det norske folk.

Det kommer også frem en rekke kontroversielle opplysninger: Vi får et innblikk i hvor tett forholdet mellom Venezuelas avdøde president Hugo Chávez og FARC-geriljaen var. I samtiden nektet Chávez for at landet hadde noe med FARC å gjøre. Vi får også innblikk i splittelsen både innad i FARC og på regjeringssiden. Vi får en lite rosende omtale av Kofi Annan under hans nytteløse besøk hos partene på Cuba. Og vi får nøkterne, men også til dels kritiske omtaler av forhandlerne, både regjeringsrepresentant Sergio Jaramillos elitisme og arroganse, og FARCs Ivan Marquez’ konfronterende og lite konstruktive oppførsel.

Kanskje mest overraskende er beskrivelsen av hvor dårlig stemning det var mellom partene i Havanna, og hvor lite interaksjon de hadde. Jeg har innbilt meg at Cuba-forhandlingene foregikk under palmene og over rom og cubanske sigarer, men her blir det gang på gang vektlagt at alkoholinntaket var minimalt, og at norske forsøk på å smøre gemyttene med mottakelser med vin og røkelaks i «Casa 23» - det norske huset – bare var delvis vellykkede.

For det norske publikumet vil kanskje også Nylanders vurdering av en fredspris bare til president Juan Manuel Santos som «helt utenkelig» komme som en overraskelse. Men etter å ha lest boka og forstått både lidelsene og innsatsen på begge sider, er overraskelsen egentlig at FARC-ledelsen ikke reagerte sterkere. Beskrivelsen av seremonien i rådhuset i Oslo, bringer også tilbake minner om ofre for paramilitære og militære grupper sin sorg over å ha blitt glemt, mens geriljaens ofre ble bragt frem i lyset.

Selv om boka er full av detaljer og navn som kanskje en del lesere vil slite litt med å huske, så tar den også opp flere overordnede problemstillinger og forklarer valg som ble gjort: Å forhandle uten en våpenhvile ble gjort vel vitende om at nye trefninger kunne torpedere forhandlingene, fordi man var redd for at en våpenhvile ville svekke partenes motivasjon. Regjeringens valg om å drepe en høytstående FARC-leder midt i prosessen, blir forklart med at det var sentralt for videre støtte hos militære til fredsprosessen. Og den vanskelige avveiningen mellom å sikre en avtale og å unngå straffefrihet for ansvarlige for omfattende grusomheter blir godt drøftet. Det nye her er kanskje at man i utgangspunktet klargjorde at å inkludere straffefrihet i strid med internasjonal rett, var Norges «røde linje».

Refleksjonene omkring likestillingsspørsmål kommer Nylander og Gravdal også stadig tilbake til. Det gjennomgående likestillingsspråket i fredsavtalen var en av grunnene til at den fikk et Nei i folkeavstemningen høsten 2016. Mange mente det var pådyttet utenfra. Og her er boka tvetydig: mens man vektlegger at dette har vært et krav fra kvinnebevegelser på begge sider av forhandlingsbordet, så innrømmer Nylander også at han «veide sine ord på gullvekt for å unngå at partene opplevde at jeg maste om kvinners rettigheter».

Men det som i størst grad har fått meg til å tenke nytt etter å ha lest boka er noe som kommer frem tidlig: At selv om ingen snakker om det, så konkurrerer land om å være «fredsmeklere» fordi det gir prestisje internasjonalt. En av fordelene med det er å vinne USA sin gunst, og igjennom beskrivelser av møter i det hvite hus og USA-representantens tilflukt i «Casa 23» så tydeliggjør boka godt hvordan. Men om det er slik at land konkurrerer om å få være tilretteleggere, så er spørsmålet ikke hvorfor Norge valgte å engasjere seg i Colombia, men hvorfor Colombia valgte Norge.

Noen av svarene boka gir på det er kjente: langsiktig engasjement, dyp kunnskap om konflikten, vilje til å snakke med alle. Norges metode kan oppsummeres som å lytte og dytte.

I Nylanders beskrivelse av sin egen rolle, så handler det mye om dette: høre hva folk har å si, og forsøkte å gi ulike puff i retning av at partene samles. Her får vi også møte Nylanders nære krets av kolleger: Elisabeth Slåttum, Hilde Salvesen, Idun Tvedt, Dag Nagoda, Torleif Kveim, Rita Sandberg, Johan Vibe og en morsom beskrivelse av FARC-ledelsens sjokkmøte med Cuba-ambassadør Jon Petter Opdahls homoerotiske kunst.

Likevel er dette først og fremst Nylanders historie, og mange aktører, både i Norge, Colombia og i andre land som har vært involvert, er utelatt. Det at boka er skrevet i «jeg-form» gjør den nær og tilgjengelig. Men noen ganger vipper det over i å fremstille den komplekse fredsprosessen som litt for mye av en heltehistorie, som da det kommenteres at «jeg hadde ikke lykkes med å dytte geriljaen og regjeringen tilbake til forhandlingsbordet» og «han tvilte nok på at jeg ville lykkes med å fremforhandle en fredsavtale».

Jeg savner også noen grundigere refleksjoner over hvorfor resultatet av fredsavtalen ikke er blitt fred, og hvilket ansvar Norge har. En av ulempene med å drive en form for lukket dialog med få aktører er at den kan bli avkoblet fra samfunnsutviklingen for øvrig. Det bærer også boka litt preg av, og det er en metode som kanskje ikke vil fungere i fremtiden. Norge har skaffet seg en tydelig posisjon i Latin-Amerika som en profesjonell, diskré og langsiktig tilrettelegger for dialog, og klart å drive «upartisk» fredsarbeid samtidig med å være NATO-alliert. Norge har slik sett vært en del av den «myke siden» av et vestlig hegemoni i Latin-Amerika. Det hegemoniet er i ferd med å gå i oppløsning og intet «fredsteknokrati», heller ikke det norske, vil kunne unngå å ta side i en stadig tøffere kamp mellom stormakter.

Det som kunne vært bokas oppfølger, om dialogen i Venezuela, der Nylander også spiller en sentral rolle, har vist tydelig hvor begrenset en dialog mellom nøkkelfigurer kan være midt i en stormakts-konflikt. Om den boka noen gang kommer, så vil den måtte handle om hvordan man sammen med mange andre aktører og med innsats på bred front bidro til å skape en gradvis endring. Klarer vi å omstille oss kan Norge fortsatt konkurrere om å bli valgt som tilretteleggerland.

I mellomtiden kan leseren fordype seg i en intens og imponerende historie om en norsk diplomat og hans medarbeidere som klarte å dytte stridende parter sammen – igjen og igjen – til en avtale var i havn.