Ubehagelig, men betimelig om Palestina

Dette er en anmeldelse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tor Erik Gjerde

Uavhengig analytiker, har tidligere jobbet i Norad og UD

Det mangler ikke på litteratur fra norsk forskerhold om Palestina og striden med okkupasjonsmakten Israel, og om Midtøsten i utvidet forstand. Bare de siste tre årene har uavhengige forfattere som Jørgen Jensehaugen, Hilde Henriksen Waage, Marte Heian Engdal, Odd Karsten Tveit og Stein Torgersbråten publisert bøker. Temaet teller blant de aller mest synlige i den offentlige samtalen, med unntak av at det er skjøvet noe i bakgrunnen for en annen okkupasjon, Ukraina, gjennom det siste halvannet år.

Dette er ikke så rart. Norge har hatt en særegen rolle i Israel-Palestina-spørsmålet helt siden etableringen av FN og Trygve Lies markante posisjon i 1948. Med Norges medvirkning til etableringen av Oslo-avtalen tidlig på nittitallet skjøt oppmerksomheten ny fart, om enn på et annet grunnlag. På bakgrunn nettopp av den omseggripende medieeksponeringen må man likevel kunne spørre: Er det noe nytt å melde nå da?

Underkommunisert element

Denne gangen er det den NLA Høgskolen- og CMI-baserte historikeren og førsteamanuensen Kjersti G. Berg som presenterer den finurlige og svært så jordnære, noen vil si provoserende, tittelen «Palestina: Fakta på bakken». Uttrykket refererer gjerne til den israelske faktiske, men ikke-artikulerte, strategien det er å komme politikken og jussen i forkjøpet ved å skape enn ny realitet, ja, på bakken. Den nye de facto-situasjonen blir dermed forløperen for den påfølgende sanksjoneringen i lovverket.

Strategien er rimeligvis blitt beklaget og fordømt en rekke ganger av det internasjonale samfunnet, inkludert EU og FN, til og med av USA, men Israel lykkes, igjen og igjen. Resultatet er som kjent dramatisk. Antall bosettere i Øst-Jerusalem og på Vestbredden har økt jevnt å trutt på areal som palestinerne hadde råderett over tidligere.

Av de mange lobbygrupper på israelsk side som gjør denne destruktive (målt mot målet om palestinsk statsbygging) strategien mulig, er det bosetterbevegelsen som framstår som den klart sterkeste. Berg benytter det sensitive begrepet «bosetterkolonialisme», som nok ikke brukes i diplomatiet, men som er treffende. Vi har å gjøre med en form for imperialisme, med trekk som vi kjenner igjen fra historien til Algerie, Sør-Afrika, New Zealand, Australia og USA.

Et av Bergs prosjekter har vært å vise at denne koloniseringen er tydelig materialisert i fysiske steder, noe som representerer et viktig, men underkommunisert, element i den offentlige samtalen.

Et knyttneveslag

Boka handler mye om bistand. Den kanaliseres via det midlertidige og omdiskuterte myndighetsorganet Palestinian Authority (Den palestinske selvstyremyndigheten), sivilsamfunnet og FNs organisasjon for palestinske flyktninger (UNRWA), som Berg kjenner særlig godt, etter nylig å ha vært ansatt der i en periode.

For Panoramas lesere kan det derfor være nyttig med et kjapt historisk sveip. De første offentlige norske bevilgningene til palestinerne ble gitt som helsebistand til flyktninger i Beirut allerede tidlig på 1980-tallet. Etter Oslo-avtalen, da Norge etablerte sin posisjon som framtredende internasjonal aktør, skjøt bistanden fart. I mesteparten av perioden fram til nå har Norge vært rangert blant de største giverne internasjonalt, og Palestina er blant de største mottakerne av norsk bistand.

Begrunnelsen var, og er fortsatt, «...å bygge en palestinsk stat som ledd i en framforhandlet tostatsløsning».

Anmeldelse

Kjersti G. Berg

Palestina: Fakta på bakken

Universitetsforlaget 2023

176 sider

Begrunnelsen har hatt preg av et mantra, i den forstand at den har vært gjentatt i alle årene etter Oslo-avtalen, og til tross for alle tilbakeslagene. Man kan spørre seg hvorfor offisielle publikasjoner som stortingsproposisjoner, redegjørelser i Stortinget og lignende ikke har justert ordbruken i pakt med den reduserte muligheten for å etablere en slik stat. Aktører på utsiden av det offisielle diplomatiet har for lengst avskrevet denne muligheten. Den er simpelthen borte. Seriøse og internasjonalt anerkjente forskere (noen av dem nevnt over), i samspill med internasjonale menneskerettighetsgrupper som Amnesty, de israelske B`Tselem, Yesh Din og Human Rights Watch, har forsterket kritikken av den israelske okkupasjonspolitikken ved å definere den som apartheid.

Noe gjennomslag i et realitetsorientert offentlig ordskifte, der myndighetsorganer og uavhengige aktører kan enes om et minste felles multiplum av begrepsbruk, har imidlertid ikke skjedd. Det offisielle Norge tviholder på å fortsette å bruke begreper som hadde et vesentlig større meningsinnhold for tjue år siden.

Det er i dette perspektivet vi må vurdere Bergs «fakta»-bok. Hvis den holder mål, er den et knyttneveslag mot den norske offisielle selvforståelsen av Palestina-konflikten. Retorikken må følgelig oppgraderes og tilpasses nettopp realitetene på bakken. Samtalen må tvinges inn i et annet leie. Intet mindre.

Overbevisende og tillitvekkende

De enkle, men kraftfulle grepene Berg tar, er å i et historisk og i et nå-perspektiv analysere bygninger (som det ikoniske palestinske «presidentpalasset») og en vanlig privatbolig i Jaffa. Bydelen Sheikh Jarrah i Øst-Jerusalem (som en rekke norske diplomater og bistandsarbeidere har bodd i, og der enda flere har hatt hyggelige opphold på det fasjonable hotellet American Colony) er også med. Med grundige referanser til det historiske bakteppet, som den britiske mandatperioden, hvordan fordrivelsen (nakba) etter 1948 foregikk, og den systematiske innsnevringen av Vestbredden, med inndeling i A, B og C-områder gav et startsignal snarere enn en stoppordre til kolonisering med Oslo-avtalen.

I så måte blir Bergs bok spennende, rik på fortellinger og gjenkjennelige fysiske manifestasjoner, som mange bare vil ha fått overfladisk kunnskap om under kanskje flyktige prosjektbesøk. Noen vil mislike utvalget og framstillingen av disse tilfellene. Å skrive bok om Palestina og Israel er å stikke hånda i et vepsebol. Det må erkjennes at intet utvalg av «fakta» er nøytrale i enhver forstand av begrepet. Boka vil ventelig utløse debatt og heftig kritikk ikke minst i kretser som gjerne forveksler Israel-kritikk med antisemittisme.

Dette kan Berg ta med knusende ro. Ingen kan «ta» henne på gjengivelsen av faktaene. Dokumentasjonen av artefaktene og sammenhengen de er satt inn i, er overbevisende. Tendensen som framkommer, er dermed tillitvekkende.

«Keiserens nye klær»

Bergs bok er ikke nyskapende i den betydning at alle perspektivene er nye. Forskere har påpekt dem lenge, og i økende grad. Den er likevel unik ved at den så uomtvistelig og tydelig påpeker diskrepansen mellom offisiell ordbruk og realiteter. Når det ikke finnes noen politisk horisont, bør man ikke late som om det gjør det. I bistandspolitisk- og -administrativ forstand argumenterer Berg derfor med at man bør forlate den politisk baserte språkbruken om tostatsløsningen, og heller definere bistanden som et humanitært anliggende.

Det grunnleggende problemet, skriver Berg, med referanse til den tidligere palestinske statsministeren Salam Fayyad, er å «bygge en stat under okkupasjon». Ukraina som parallell kunne vært nevnt i så måte. Hun har ikke oppført H.C. Andersen på litteraturlista, men det ville ikke forundre meg om «Keiserens nye klær» har vært en inspirasjonskilde.

Språkbruken til Berg er sjeldent elegant, bokas visuelle uttrykk likeså. Som faktabok er den av ypperste merke, og som debattbok helt nødvendig. Det er vanskelig å komme utenom det forslitte uttrykket «løp og kjøp».

Tor Erik Gjerde er tidligere mangeårig medarbeider i UD og Norad, tidligere bistandssjef i Al Ram, Jerusalem og nå uavhengig analytiker.