Valgseier uten at kortene vises

• Dette er en analyse. Meninger i teksten er skribentens egne.

Vegard Bye

Scanteam og CMI, befinner seg i Angola der han leder et forskningsprosjekt på valgprosessen. Han var i fire år FNs menneskeretts-representant i landet

«Det viktigste er ikke å vinne valget, men å vinne opptellingen».

Denne oppskriften fra land der valg er mer en formalitet enn en realitet, er blitt ettertrykkelig bekreftet etter det valget som ble holdt i Angola den 24. august.

Opposisjonspartiet UNITA mener å kunne føre bevis, med valgprotokollene som grunnlag, for at de vant valget. Deres klage til den eneste ankeinstansen, den regjeringskontrollerte Konstitusjonsdomstolen, ble i går avvist mot én stemme.

Kravet var enkelt: at valgkommisjonens og opposisjonens tallgrunnlag skulle sammenlignes.

Valgkommisjonen har ikke oppgitt et eneste enkeltresultat fra valget, bare tall på provinsnivå. På det grunnlaget kan den sittende president João Lourenço gjeninnsettes den 15. september.

Regjeringspartiet siden uavhengigheten for snart femti år siden, MPLA, kan fortsette sin uinnskrenkede maktutøvelse.

Les også: Nesten-seier for demokratiet i Angola

Kort valghistorie

Valghistorien i Angola er ikke så lang. Den begynte heller ikke bra.

Det første, FN-ledede, valget i 1992 var basert på Bicesse-avtalene om innføring av flerpartisystem, og ment som grunnlag for varig fred i landet.

MPLAs kandidat José Eduardo dos Santos manglet bare 0,4 prosent på absolutt flertall i første valgomgang i det som FN konkluderte med å kalle «frie og rettferdige valg», mot 40 prosent for UNITAs karismatiske, omstridte og krigerske leder Jonas Savimbi.

Dermed måtte en annen valgomgang tillyses for å kåre en konstitusjonell vinner. Den ble aldri gjennomført.

Før de to kandidatene kunne enes om betingelsene, ble et stort antall UNITA-tilhengere inkludert flere ledere drept i det som ble kalt «Halloween-massakren».

Savimbi reagerte med å ta med seg troppene tilbake i jungelen og fortsette den brutale krigen i ti år til, inntil han selv ble drept og endelig fred ble oppnådd i 2002.

Det skulle gå ytterligere ti år før dos Santos utlyste nytt presidentvalg. I 2012 ble han endelig formelt valgt som president. Inntil da hadde han egentlig bare fungert uten å ha grunnlag i fullendte valg.

Det første etterkrigsvalget i 2008 var bare parlamentsvalg, som MPLA vant med over 80 prosent. Ved neste valg, i 2017, overlot dos Santos sin plass til etterfølgeren João Lourenço.

dos Santos var altså formelt og endelig valgt bare én gang i løpet av de 38 åra han satt som noe bortimot eneveldig president.

I løpet av de fjorten åra med etterkrigsvalg har MPLAs valgseire – ifølge offisielle resultater – krympet inn fra over 80 prosent til et knappest mulig flertall i år, mens valgdeltakelsen har blitt halvert og denne gangen endte på 45 prosent.

Med årets omstridte valgresultat krymper grunnlaget, og ikke minst legitimiteten, for det som i realiteten fortsatt er en ettpartistat faretruende inn.

Det nye ved årets valg var at opposisjonspartiene ble gitt effektiv anledning til å ha delegater ved alle de over 13000 valglokalene (assambleias).

Ifølge valgloven skulle alle parti-representanter være til stede under opptellingen og undertegne en felles protokoll, som de så kunne beholde en kopi av.

Det ser også ut til å ha skjedd i de fleste tilfeller, selv om det har oppstått strid og forsøk på fusk ved et lite antall valgsteder. Dermed burde det teknisk sett være ganske enkelt å komme fram til et omforent resultat.

Håndplukkede valgfunksjonærer

Det er den nasjonale valgkommisjonen (CNE) som er ansvarlig for gjennomføring av valg i Angola.

Det store flertallet av medlemmene der, og det dominerende antallet valgfunksjonærer over hele landet, er MPLAs håndplukkede folk.

Som hegemonisk parti har MPLA full kontroll over alle statsinstitusjoner, inkludert rettsvesenet.

CNE gikk tidlig ut med et foreløpig opptellingsresultat på 51 prosent for MPLA mot 44 prosent for UNITA, bare brutt ned på stemmefordeling for hver av de atten provinsene.

UNITA var da i full gang med sin parallelle opptelling, og signaliserte at de hadde helt andre tall.

CNE erklærte endelig resultat den 29. august, utropte Lourenço som gjenvalgt i egenskap av å være leder for det partiet som oppnådde flest stemmer, og ga MPLA absolutt (men ikke lenger kvalifisert 2/3) flertall i Nasjonalforsamlingen (124 av 220 plasser).

Jeg hadde rett før valget fått en personlig forsikring fra sekretæren i MPLAs Politbyrå, Mario Pinto de Andrade, om at enkeltresultater fra hver valgkrets og hver kommune ville bli oppgitt, slik at resultatet kunne kontrolleres mot valgprotokollene.

Det skjedde aldri.

UNITA ga seg god tid med å fullføre sin parallell-opptelling. Dermed kunne Lourenço holde sin seierstale før UNITA klarte å utfordre de offisielle resultatene med egne tall.

Det skjedde først ei uke seinere, da opposisjonskandidat Adalberto Costa Juniór konkluderte sin fortsatt ikke helt avsluttede parallell-opptelling av de enkelte valgprotokollene med å ha vunnet valget, og dermed president-posisjonen, med 49,5 mot 48,2 prosent.

I hovedstaden Luanda, der en fjerdedel av landets innbyggere bor, mener UNITA at seieren er betraktelig større enn de 62 prosentene som partiet ble tilkjent av CNE – i seg selv et mega-nederlag for MPLA.

Sivilsamfunnet i Angola har organisert sin egen parallell-opptelling, og konkludert med et «teknisk uavgjort resultat» (48 - 48 prosent) mellom de to største partiene.

Opposisjonens dilemma

I sin konfronterende, men likevel nøkterne erklæring om valgresultatet mandag denne uka, brukte Costa Juniór ord som «forsettlig manipulering», «et alvorlig slag for rettsikkerheten» og «forbrytelse mot fedrelandet».

Hele valgresultatet, som han mener må underkjennes, ble så brakt inn for Konstitusjons-domstolen, den eneste legale mekanismen som finnes for å overprøve valgkommisjonens beslutning.

I denne anken foreslår UNITA å etablere en bredt sammensatt kommisjon bestående av de ulike partiene, sivilsamfunnet og internasjonale observatører, for å foreta en rettslig sammenligning av alle valgprotokoller, og å annullere valget i alle kretser der det er blitt registrert uregelmessigheter.

Han snakket også om overprøving ved internasjonale instanser, men sannheten er at ingen slike mekanismer finnes som kan underkjenne valgresultatet i et suverent land.

Opposisjonspartiene har nå dannet en felleskomite for å prøve alle fredelige midler for å få omstøtt det de mener er et illegitimt valg, og organisere protest-demonstrasjoner.

Særlig UNITA står nå overfor et håpløst dilemma, av samme type men mye mer akutt enn i 2017 da de også mente det var begått feil ved valget. Den gang trodde dog ingen at MPLA hadde tapt presidentvalget, slik UNITA hårdnakket hevder nå.

Etter mye tvil og til stor pipekonsert fra sivilsamfunnet, valgte opposisjonspartiene å innta sine plasser i Nasjonalforsamlingen, «for å forberede valgseieren i 2022» som det ble sagt.

Mye av årsaken lå nok i de meget gunstige økonomiske vilkår som tilbys både parti og enkelt-representanter.

Vi snakker denne gangen om bortimot 100 representanter med rådgivere som for manges vedkommende knapt har noe annet å leve av.

Om de godtar valget og inntar plassene i Nasjonalforsamlingen bidrar opposisjonen til å legitimere en seier for MPLA som på det sterkeste bestrides.

Reaksjonen fra sivilsamfunnet kan i så fall bli atskillig mer enn en pipekonsert.

Hvor mye uro kan ventes?

Det store spørsmålet blir da hvor mye uro som kan utløses av en slik situasjon.

Angola har levd i absolutt fred siden 2002. Kanskje mer enn i noen andre afrikanske land hersker det en kollektiv redsel for en væpnet konfrontasjon som kan rive opp igjen sårene fra den fryktelige borgerkrigen landet gjennomgikk i bortimot 30 år.

Ungdom har ved flere anledninger protestert i gatene, og blitt rimelig brutalt slått ned. Men det har tross alt ligget ganske langt fra de alvorlige voldshendingene mange andre afrikanske land er blitt utsatt for.

Desto mer oppsikt vekker det nå at de militære styrkene er satt i «høy kamp-beredskap», som det heter, foreløpig for de nærmeste to ukene og dermed godt forbi den 15. september da presidenten formelt skal innsettes.

Begrunnelsen er at de militære skal bistå politiet med å garantere offentlig ro og orden. En slik mobilisering av Hæren er ellers forbeholdt en situasjon der landets suverenitet trues. Angola er slett ikke utsatt for noen ytre trusler.

De siste dagene er det registrert et sterkt nærvær av militære styrker og artilleri i gatene i Luanda. Den relativt uavhengige avisa Novo Jornal beretter om «et klima de aldri har opplevd siden freden i 2002».

Folk intervjuet av avisa spør seg om det er fare for en ny krig. Politiet bryter opp grupper som står i samtale på fortauet. Spredte demonstrasjoner er møtt med arrestasjoner, deriblant av kjente opposisjonsfigurer. I sosiale media meldes det til stadighet om trusler og voldshandlinger med uklart forløp.

Stemningen i landet er veldig nervøs. To teorier om hva som egentlig er i ferd med å skje verserer i sosiale media.

Den mest sannsynlige er at dette er ment for å skremme opposisjonen på plass, og forhindre store gateprotester.

Den mer spekulative versjonen er at det finnes krefter i de militære som forbereder kupp mot en president – deres egen tidligere forsvarsminister – som har tillatt opposisjonen å bevise at det er begått valgfusk.