Nicaragua: Ortega-regimets vanstyre og vold har ført landet inn i en dyp krise
Ett år har gått siden de store demonstrasjonene mot regimet i Nicaragua, som ble møtt med knallhard undertrykkelse. Hvor mange som er drept og hvor mange som fortsatt er fengslet er uklart. Men en ting er sikkert: Landet er i dyp krise.
Onsdag 10. april reiste Managuas assisterende biskop Silvio José Báez til Roma. For å leve i trygghet i eksil hos paven i Vatikanstaten.
Báez' avskjed med hjemlandet skjer etter flerfoldige trusler. De har kommet etter visebiskopens kritiske uttalelser om Nicaraguas president Daniel Ortega og hans håndtering av landets dype politiske og sosioøkonomiske krise.
Én etter én forlater de Nicaragua - menneskerettighetsaktivister, kunstnere, geistlige og journalister. De fleste reiser til nabolandet Costa Rica. Der er det så langt registrert 55 500 søknader om politisk asyl og oppholdstillatelse, ifølge FNs høykommisær for flyktninger (UNHCR).
Ett år har gått siden protestene startet i Nicaragua 17. og 18. april i fjor, den utløsende årsaken var en reform som blant annet vil medføre nedskjæring i pensjoner. Den nicaraguanske regjeringen slo hardt ned på demonstrantene. Mange studenter deltok i solidaritet med de eldre.
Omtrent for ett år siden satt Álvaro José Canrado Avedaño sammen med sin sønn Alvarito Conrad og så på videoer på internett som viser de voldelige sammenstøtene mellom politiet og demonstranter.
- Hvorfor demonstrerer ikke vi også? spurte Alvarito faren.
- Jeg er for gammel. Jeg kan ikke løpe fort nok til å unnslippe politiet. Og det er farlig å demonstrere, sa Álvaro til sin sønn, som hadde fylt femten år noen dager i forveien. Etter det trodde faren at de var ferdige med den saken.
Noen dager senere, 20. april, sitter far og sønn og spiser frokost sammen. Protestene har startet og presidenten erklærer at undervisningen avlyses den dagen. Álvaro og Alvarito avtaler at de skal spise lunsj sammen med lillesøsteren, Rosa på 11 år. Álvaro går på jobben, uten å vite at det er siste gang han ser sin sønn i live.
- Vårt verste år
20. april 2018 var dagen da myndighetene for alvor begynte å slå hardt ned på demonstrantene og uroen flammet opp for fullt. Menneskerettighetsorganisasjoner har rapportert at mange demonstranter ble drept den dagen, mange av dem skutt i ansiktet, halsen eller brystet. Drept av politiet og de paramilitære.
- Vi kommer aldri til å glemme april 2018. Det var vårt verste og mest smertefulle år, sier Ángel Rocha Amador fra Studentbevegelsen 19. april, som også er en del av opposisjonssammenslutningen Alianza Cívica. Denne nettverksorganisasjonen er for tida i forhandlinger med Ortegas regjering.
Hvor mange som er drept, skadet eller har forsvunnet så langt som følge av uro og undertrykkelse er uklart. Tallene spriker og usikkerheten rår. Opposisjonen opererer med minimumstall. Minst 325 mennesker drept de siste 12 månedene, ifølge tall fra Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen. Alianza Cívica har hatt en liste på 779 politiske fanger. 212 av disse har fått innvilget løslatelse.
Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonen ble kastet ut av Nicaragua i desember i fjor, etter å ha dokumentert alvorlige brudd på menneskerettighetene.
Det internasjonale Røde Kors har nylig engasjert seg for å få til en løslatelse av de politiske fangene. Men det er komplisert. Den nicaraguanske regjeringen har sin egen liste med navn på opposisjonelle og urostiftere som er fengslet - men tallet på listen som er utarbeidet av Alianza Cívica og menneskerettighetsorganisasjoner, har 200 navn til. Disse personene ble ifølge vitner anholdt i forbindelse med protestene.
Mange er bekymret for hva det store avviket i antall mennesker egentlig betyr. Har de andre blitt drept? lurer mange. Alianza Cívica har også 53 navn på listen over politiske fanger, personer nicaraguanske myndigheter har registrert som alminnelig kriminelle.
Fengsler studenter
I oktober i fjor ble det forbudt å protestere i Nicaragua. Samtidig ble det forbudt å gå med det nicaraguanske flagget offentlig, et symbol opposisjonen i landet hadde brukt flittig.
I desember ble ni ikke-statlige organisasjoner stengt, deriblant CENIDH - El Centro Nicaragüense de Derechos Humanos - en av landets mest anerkjente menneskerettighetsorganisasjoner. Mange av dem som jobbet i CENIDH og andre organisasjoner har tatt konsekvensen, ved å søke politisk asyl i Costa Rica.
Jeg treffer presidenten i CENIDH, Vilma Nuñez, som inntil videre har blitt værende i Nicaragua, tross den åpenbare risikoen det medfører.
- Det er første gang på mine 28 år som menneskerettighetsaktivist i Nicaragua at jeg ser grusomheter av dette slaget, forteller Vilma Nuñez på en kafé i Managua. Hun kikker seg konstant rundt i lokalet og sier at hun er helt sikker på at noen spionerer på oss.
Sju måneder i fengsel
Ett av navnene på listen over politiske fanger, er Amaya Eva Coppens Zamora (24), en medisinstudent fra universitetet i byen León. Hun ble tatt til fange 10. september i fjor, av hettekledde sivile menn, såkalte "parapoliti" tilknyttet regimet.
Hun hadde til da måttet leve to måneder i skjul, etter aktiv deltakelse i demonstrasjonene, som førte til trusler.
Jeg treffer moren hennes, Tamara Zamora, rett etter at hun har vært på besøk hos datteren i fengselet utenfor Managua. Hver gang hun prøver å snakke, begynner hun å gråte.
Amaya er blant annet anklaget for terrorisme, akkurat som mange av de andre politiske fangene.
- Vi er så redde for hvor lenge det kommer til å vare, nå har det gått sju måneder. Samtidig er hun antagelig tryggere inne i fengselet enn utenfor. Det er som pest eller kolera, sier moren.
Amaya og Alvarito er to skjebner og kjente symboler blant de mange opposisjonelle ungdommene. Datteren Amaya representerer de mange fengslede studentene. Og den drepte Alvarito er blitt som en martyr over alle de drepte i protestene.
- Men vi kan jo ikke bruke en martyr til noe. Vi ønsker rettferdighet, sier faren Álvaro Corado hardt.
Ble nektet sykehusbehandling
- Jeg glemmer aldri telefonoppringningen jeg fikk fredag 20. april. Klokka var 11.45. Den kom fra Alvaritos telefon. Om at min sønn var på sykehuset, hardt skadet. Det var grusomt, forteller Álvaro Conrado.
Bak ham på veggen henger plakater med bilder av sønnen.
Alvarito hadde dratt til demonstrasjonen, mot farens vilje. Etter kort tid ble han truffet av et skudd i halsen.
Faren viser meg videoopptak av Alvarito på nettet, fra rett etter han var blitt skutt. Han forsvinner helt inn i videoen, som han har sett hundrevis av ganger allerede. På videoklippet kan man høre sønnen som svarer: «Alvarito Conrado». Han har tydeligvis sterke smerter.
- Først blir Alvarito kjørt til et sykehus, men de nekter å ta ham imot. Regjeringen hadde gitt ordre om at demonstranter ikke skulle behandles. Så da han kom til neste sykehus, var det for sent. De forsøkte i flere timer å operere ham, men han blødde ihjel, sier Álvaro Conrado. Alvarito døde i 16-tiden fredag 20. april 2018.
Og nettopp mangelen på adgang til sykehusene er et av de sterkeste kritikkpunktene i Den interamerikanske menneskerettighetskommisjonens rapport om brudd på menneskerettigheter. For Alvarito var bare én av mange.
Ved juletider fikk Álvaro sparken fra sin jobb i Managua kommune. Selv er han overbevist om at det skyldes at han har klaget på omstendighetene rundt sønnens død.
- Sandinismen er blitt idolisert
Den såkalte sandinistiske revolusjonen var et opprør mot diktatoren Somozas brutale og undertrykkende diktatur i Nicaragua. Sandinistgeriljaen FSLN drev diktatoren fra makten i 1979. Det nye partiet, av samme navn, overtok og satt ved makten i årene fram til 1990, med geriljalederen Daniel Ortega som fungerende president.
Etter 17 år i opposisjon ble en mer religiøs utgave av Daniel Ortega gjenvalgt i 2007, blant annet etter å ha inngått ulike allianser med politiske motstandere. Han og kona har sittet ved makten siden.
Vilma Nuñez har helt siden 1990 vært en framstående menneskerettighetsadvokat i Nicaragua. Hun var før dette en framstående sandinist og visepresident i juntaen (1979-87). I dag er hun en sterk kritiker av Ortega-regimet, og erkjenner at sandinismen har blitt idolisert.
- Det mangler informasjon om Nicaragua i utlandet. Vi har idolisert sandinismen. Disse overtrampene har skjedd gradvis gjennom de siste årene. Vi har latt det skje, vi har reagert altfor sent, mener hun.
Hun er bekymret over hva det betyr for Nicaragua at verdenssamfunnets oppmerksomhet ligger på Venezuela:
- Det er blitt et mindre internasjonalt press på Nicaragua. Og vi trenger den internasjonale støtten. Vi klarer ikke å gjøre noe med denne situasjonen alene. Hvis dette fortsetter, kan situasjonen i Nicaragua bli en like stor humanitær krise som den de lider under i Venezuela, sier Vilma Nuñez.
Dypt frustrert
Også moren til den fengslede studentlederen Amaya Zamora er dypt frustrert over situasjonen i Nicaragua:
- Vi kan ikke tillate at vi de fortsetter å drepe og fengsle oss. Alle blir holdt som fanger i Nicaragua. Vi får ikke demonstrere. Vi får ikke uttrykke vår mening offentlig. Vi er nødt til å komme oss ut av denne situasjonen, sier Tamara Zamora.
Ett år med voldsom krise tærer også på personlige relasjoner, sier Vilma Nuñez.
- Det verste er at myndighetene har ødelagt hverdagslivene våre. En av mine beste venninner har bedt meg la være å komme på besøk, for hun er engstelig for å bli sett sammen med meg. Og jeg tør ikke gå ut og spise en is med oldebarnet mitt, av samme grunn. Det er forferdelig å leve sånn, sier den erfarne menneskerettighetsaktivisten.
Hun beskriver to ulike Nicaragua-er:
- Det ene er det landet Ortega forteller om i mediene og internasjonalt. Om at alt er bra og normalt. Og det andre, er det landet som vanlige nicaraguanere opplever. En slags kunstig virkelighet. Kinoer og butikker er åpne. Men folk tør ikke gå noe sted, sier Vilma Nuñez.
Hvem er det som lytter?
Det siste Nicaragua-et er også det landet jeg opplever som besøkende reporter. De fleste nicaraguanere tør ikke gå ut etter mørkets frembrudd. Jeg blir advart mot å kjøre, uansett hvor det er til.
Spenningene ligger rett under overflaten. Mange klarer ikke å snakke om situasjonen uten å få tårer i øynene. Alle jeg snakker med er redde. De er redde for hvem som lytter, hvem som følger etter dem.
Røde Kors venter nå på grønt lys fra regjeringen for å få adgang til fengslene og få igangsatt prosessen med løslatelse av de politiske fangene. Ifølge en avtale mellom opposisjonsalliansen Alianza Cívica og president Daniel Ortega, som kom på plass 20. mars, skal alle politiske fanger løslates i løpet av 90 dager.
Men moren til den fengslede Amaya gir ikke mye for Ortega-regjeringens løfter. - Han sier én ting, men gjør noe helt annet. Han er ikke til å stole på, sier Tatiana Zamora.
- Vi må ha et nytt valg
Studentrepresentanten Ángel Rocha Amador fra Alianza Cívica er også skeptisk til å forhandle med regjeringen.
- Den eneste løsningen er å fremskyve valgdatoen (Ortega er valgt fram til 2021, journ. anm) og sikre et fritt demokratisk valg med internasjonale observatører. Dessverre utviser Ortega liten politisk vilje. Han avtaler én ting på papiret, og så peker handlingene hans i en helt annen retning, mener Amador.
I mellomtiden sitter Álvaro, Amaya, Tamara og alle de andre som er berørte av konflikten og venter «på at Nicaragua blir fritt igjen», som er det uttrykket alle bruker.