Gate­gutten

– Jeg var en gutt på gaten i Chile på 70-tallet, sier han enkelt.

Ingen som kjente ham den gang ville trodd at denne gutten, som levde på gaten i tre år, skulle ende opp med å ha møter med Obama-rådgivere i Det hvite hus i USA som voksen, ta en mastergrad på Harvard, få direktørtittel og bruke livet som en forkjemper for menneskerettigheter og flyktninger.

Har kjent på nøden

Mens Europa rystes av daglige meldinger om den store strømmen av flyktninger, sitter to meter høye Zamudio på sitt kontor i Geneve og analyserer og forteller verden hva som er i vente. Han vet hvilke utfordringer som møter landene de nødstedte søker til. Han vet noe om hvilke ressurser de rår over. Og hvilke utfordringer de vil møte.

Han har kjent på begge deler, både nøden og utfordringene han måtte lære seg å takle. Det er noe han tar med seg i jobben, hver dag.

– Flukt handler ikke om fattigdom. Det handler om sikkerhet og menneskerettigheter, om behovet for beskyttelse av disse rettigheter, fastslår Alfredo Zamudo og fortsetter:

– Noen må bistå for å redde livet til båtflyktningene. Men vi må ikke se Europas strender som slutten på den lange reisen. Vi må samtidig se de som er her, de som er underveis og de som ikke har beskyttelse der de er. Noen må beskytte deres rettigheter som flyktninger.

Han er engasjert i det store bildet. Datteren Ulrike mener at farens engasjement for flyktninger er en naturlig forlengelse av det livet han selv har levd.

– En gang sa han at til meg at en ting man kan strekke seg mot er at verden blir litt bedre av at man selv lever. Jeg synes det var en veldig fin leveregel, og jeg har den i bakhodet hele tiden, sier hun til Bistandsaktuelt.

Forsiktige ord

Faren hennes kommer fra det han beskriver som «en liten og litt søvnig by på et annet kontinent», byen Arica i Chile.

Han forteller tidvis sin egen dramatiske historie fra denne småbyen på 1970-tallet. Det kan skje både i møtet med mennesker i nød og i møtet med mennesker med makt. Men han er forsiktig med ordene:

– Jeg er født i Chile, og jeg var 12 år gammel da militærkuppet stoppet min barndom. Min far og jeg bodde alene. Han var politisk aktivist på lavt nivå i byen vi bodde. Han ble arrestert dagen etter militærkuppet 11. september 1973. Det skjedde hjemme. Vi hadde allerede bestemt oss for å dra, fordi vi forstod at vi var i fare. Da han ble arrestert, var jeg i butikken like ved for å kjøpe mat. Dette var maten vi skulle ha på reisen, til fots gjennom ørkenen til Peru. Men vi kom aldri så langt.

Etter arrestasjonen av faren hadde Alfredo ingen annen familie han kunne bo hos. Han levde på gata fra han var 12 år til han var 15.

– Jeg fikk litt hjelp underveis fra gode mennesker, men stort sett var jeg på gata. Du gjør hva du må for å overleve. Jeg sov under broer, i sanden, i pappesker og av og til i en varm og god seng.

Slik var livet, helt til faren en dag fikk besøk i fengselet. Den norske ambassadøren Frode Nilsen intervjuet faren – og fikk et godt inntrykk av ham.

– Far ble anbefalt som kvoteflyktning. Ambassadøren mente min far hadde store beskyttelsesbehov og ingen andre land ville ta ham imot, men Norge kunne være vår vei til frihet og fred.

Unggutten fikk beskjed om at faren skulle få reise. Han og faren møttes på flyplassen i Santiago.

– Mens jeg så på, tok politiet håndjernene og fotlenkene av ham. Deretter ble vi geleidet bort av ambassadøren.

I Norge ble far og sønn tatt imot av Flyktningrådet (forløperen til Flyktninghjelpen, journ.anm.).

– De kjørte oss til et hospits på Frogner. Da begynte det nye livet, sier Zamudio.

Test på humanitet

Han fikk selv kjenne på godhet da ambassadøren geleidet ham og faren om bord i flyet og til et nytt liv. I dag sier han at situasjonen Europa står overfor er en test på vår humanitet. Men han er ikke bare glad for bildet som skapes i media.

– Det som skjer nå i Europa, er en liten krise sammenlignet med det som skjer ellers i verden. Den store testen på menneskelighet ser du i Jordan, Libanon, Tyrkia og Irak. Tross de enorme problemene internt i disse landene forsøker de å gjøre det beste ut av situasjonen og hjelpe menneskene som flykter, sier Alfredo.

Han understreker at det vil ta tid før løsninger kommer. Og når en krigssituasjon trekker ut, over mange år, så kan man ikke forvente at folk skal dra tilbake.

– Det haster med å prøve å forebygge og endre det som skaper internt fordrevne og flyktninger. Skaper vi ikke løsninger, vil det det bare bli flere og flere som trenger beskyttelse og noen vil måtte krysse grenser for å finne sikkerhet, sier han.

Om sin egen historie sier Zamudio at uansett hvor mange ganger han forteller den, er det vanskelig og tungt.

Forteller ikke alt

Fortellingen om hvordan han selv kom til Norge kaller han «den snille historien». Men det finnes også en annen historie: De kalde nettene på gaten, under bruer, sulten som gnaget, redselen for faren som var i fengsel. Opplevelsene har satt sitt preg på livet hans.

– Jeg husker følelsen da jeg kom hjem etter at far ble arrestert. Alt var ødelagt, det var ikke mitt hjem lenger. Jeg tok min fars skjorte fra sengen, luktet på den og kjente på savnet av ham. Det er det tristeste øyeblikk jeg noensinne har hatt i livet. Det var en erkjennelse av at det var slutt på det livet jeg kjente, sier han.

Folk som har vært igjennom slike opplevelser, forteller ikke for mye – for ikke å gjøre folk for opprørte, mener han.

– Det er vanskelig fordi man forteller noe som er vondt å høre for mottakeren også. Slik tror jeg det er for mange som kommer til Norge i dag. Samtidig er det umulig å ha den fulle forståelsen av hva de flykter fra uten å ha vært der selv.

Etter en tenkepause fortsetter han:

– Jeg forteller litt om egne erfaringer. Min historie kan være nyttig. I 1973 var jeg et offer. Men er ikke det i dag. Dagens flyktninger er i samme situasjon som jeg en gang var; i en akutt krisesituasjon i livet. De trenger hjelp i øyeblikket. Det er hva det handler om, sier Alfredo til Bistandsaktuelt.

Statistikkene er dystre; I dag er det over 60 millioner enkeltmennesker som er fordrevet fra sine hjem. Halve befolkningen i Syria er enten på flukt eller internt fordrevet. Over 400 000 flyktninger har tatt seg til Europa i år. Tallene og historiene vi hører og leser om blir bare verre og verre.

Ikke bare fattigdom

Men det finnes også flyktninger det ikke snakkes så mye om, understreker han. Det er de som går i milevis på varm ørkensand i Sahel-området. De som har vært i samme flyktningleir i Darfur som Alfredo en gang var sjef for. Noen har vært i slik leirer i over ti år.

– Flukt handler ikke bare om fattigdom eller mangel på muligheter. Det handler også om sikkerhet og menneskerettigheter. Adgang til skole, helse, ytringsfrihet. Det er ikke slik at kun fattige er ofre for menneskerettighetsbrudd og trenger beskyttelse. Mennesker er komplekse og sammensatte. Når nyankomne flyktninger som kommer til Europa har en iPhone, betyr det at de kommer fra en middelklasse – og de har brukt ressursene sine for å dra, sier Alfredo.

Han brenner for flyktningers rettigheter. Det er lange dager på kontoret i Geneve. Arbeidet er som en evig brannslukking – man slukker noen branner, men det blusser stadig opp nye.

På privaten er det kona og datteren som er viktigst. Og på kjøkkenet får han tiltrengte pauser fra jobben.

Baker brød

– Hvordan slapper du av?

– Jeg går i én time hver dag, langs veien, på vei hjem. Og hver lørdag baker jeg brød. Det er min meditasjonstid.

– Om jeg skulle beskrevet pappa til en som aldri har truffet ham ville jeg nok startet med å si at pappa er veldig høy, sier datteren – og viser til det uomtvistelige faktum at mannen rager omtrent to meter i landskapet. I noen land i verden virker det enda mer påfallende enn i Norge.

Yoghurtbrødet hans er populært i familien. Det er også humoren hans.

– Pappa elsker å danse, og å synge. Han liker å gå tur, elsker bøker og historie, og å reise. Han er veldig glad i mennesker. Han har stor rettferdighetssans, og er ganske sta. Han jobber hardt. Han er tålmodig, sier datteren om faren.

Og med verdens flyktningkrise kan direktøren for Flyktninghjelpens kontor i Geneve trenge all den tålmodigheten han er kjent for. Han trekker frem en historie fra sin tid som hjelpearbeider under Balkan-krigen, for å beskrive virkningen av krig på enkeltmennesker.

– Fremover skal vi også huske at for de som kommer er ikke krigen over. Etter krigen i Bosnia var det en kvinne som sa til meg: «Jeg vet det er fred, men inni meg hører jeg fremdeles lyden av bomber».