Venezuela – de humanitære prinsippene må respekteres
MENINGER: De grunnleggende humanitære behovene i Venezuela øker dag for dag. Caritas jobber for at de mest sårbare skal nås med livreddende hjelp. Behovene øker, samtidig som politiseringen av situasjonen gjør det vanskeligere å nå nettopp dem som trenger det mest.
Mer enn tre millioner venezuelanere har allerede valgt å forlate hjemlandet sitt i håp om en bedre fremtid, ifølge FN. Samtidig forverres situasjonen daglig for veldig mange av dem som velger å forbli i landet. Venezuela er i dyp krise både økonomisk, politisk og sosialt. Den humanitære krisen er en direkte konsekvens av dette.
Årsakssammenhengene er komplekse og det er umulig å si at kun én faktor har bidratt til dette. Konsekvensene er allikevel brutale for dem de rammer. Behovet for hjelp er svært stort, men hjelpen må ikke bli del av et politisk spill.
Svært vanskelige levekår for de fattigste
Caritas arbeider med å dekke de enorme behovene for mat, medisiner og helsetjenester. Vi jobber i de fattigste områdene, og vår hjelp når de som trenger det mest. Vi har tilstedeværelse i hele Venezuela og våre viktigste målgrupper er barn, familier og eldre. Vi har gjennom de siste to-tre årene sett en tiltagende forverring av situasjonen. Stadig flere greier ikke å forsørge sine familier. Verst går det ut over de minste barna.
En viktig del av vårt arbeid er overvåking av ernæringssituasjonen i en rekke regioner over hele landet. Vi kan ikke si at hele landet er rammet av en humanitær krise, men det vi ser i våre målinger, er en ernæringssituasjon ved flere av helsestasjonene, som ifølge Verdens Helseorganisasjon, faller inn under nettopp denne betegnelsen.
Vi har sett en tydelig negativ utvikling ved de samme helsestasjonene over en to-treårsperiode. Det gir grunn til alvorlig bekymring, også på landsbasis.
Krisen rammer alle
Caritas opplever nå stor pågang av håpefulle venezuelanere, som har hørt rykter om nødhjelpen, som etter sigende er på vei over grensen. Desto større er skuffelsen når det viser seg at det ikke er noe mer på lagrene enn tidligere, og at de uansett kanskje ikke vil motta noe i første omgang, nettopp fordi andre er definert som enda mer sårbare enn dem selv. Faren for økt spenningsnivå på grunn av nettopp dette er bekymringsfullt.
Vi må ikke glemme at den nødhjelpen det nå er store diskusjoner om, ikke er ment for alle. Den livreddende nødhjelpen skal gå til de mest sårbare; til de minste barna, til de familiene som ikke greier å brødfø seg selv, og til de eldre som lever på minstepensjon - en pensjon som ikke holder til mer enn to kopper kaffe i måneden. Humanitær nødhjelp skal kun gis til sykehus, helsestasjoner og til de som ikke selv greier å ivareta sine basisbehov.
Økt politisering
Siden Juan Guaidó kom til makten som interim-president den 23. januar, fremstår det store forhandlingskortet i venezuelansk politikk nå å være tilgangen til mat, medisiner og rent vann. I en stadig vanskeligere humanitær situasjon, ser vi nå dessverre at situasjonen i større grad også politiseres.
Det har samtidig bygget seg opp en økende forventning i den venezuelanske befolkningen om at grensen skal åpnes lørdag 23. februar, og at humanitær hjelp, som nå samler seg opp på colombiansk og brasiliansk side, representerer en slags redning for Venezuela. Dette er en vanskelig situasjon, som må håndteres med varsomhet, om ikke den politiske situasjonen skal eskalere og gjøre en allerede vanskelig situasjon verre. Caritas er bekymret for at den tapende part i dette spillet, dessverre blir den allerede sårbare befolkningen.
Ingen i Venezuela er uberørte av det som skjer nå. Befolkningen har mobilisert på begge sider - store demonstrasjoner til støtte for Maduro og Guaidó har blitt gjennomført ved flere anledninger.
Demonstrasjonene har foregått uten store problemer, og stadig flere har våget seg ut for å delta og vise engasjement. Det er positivt, men situasjonen må avklares. Blir den ikke det, er sjansene store for økt polarisering og voksende frustrasjoner som i verste fall kan slå ut i en åpen konflikt.
De humanitære prinsippene må respekteres
Alle parter er enige om at situasjonen i Venezuela er vanskelig. Humanitær nødhjelp skal redde liv, ikke brukes i et politisk spill. Den er heller ikke svaret på utfordringene i Venezuela. Caritas, FN-organisasjoner og andre humanitære organisasjoner vil alltid løfte internasjonal humanitærrett og de de humanitære prinsippene (humanitet, upartiskhet, nøytralitet og uavhengighet), som kompromissløse veiledende prinsipper for vårt arbeid. Vi, som humanitære aktører, vil aldri tillate at humanitær nødhjelp brukes som spydspiss for en militær intervensjon. Vi er ikke ukjente med at det opp gjennom historien finnes eksempler på det motsatte.
Det er derfor Caritas og andre humanitære aktører varsler om de mulige katastrofale konsekvensene om ikke mat, medisiner og ernæringstilskudd snarlig slippes inn i landet, for å avhjelpe situasjonen i samsvar med de humanitære prinsipper.
Veien videre
Vi jobber alltid i samarbeid med nasjonale og lokale myndigheter. Vår prioritering er sårbare menneskers grunnleggende behov. Vi jobber før, under og etter en humanitær krise og fortsetter vårt arbeid også når situasjonen er normalisert. En rekke humanitære aktører er nå rede til å bidra ytterligere.
Vi forventer fredelige løsninger på dagens spente politiske situasjon. At kontroll over mat, medisiner, rent vann og grunnleggende helsetjenester blir det viktigste forhandlingskortet i kampen om politisk makt, kan vi ikke akseptere. Vi forventer at partene og det internasjonale samfunnet har befolkningens ve og vel som hovedprioritet.