Venezuela: En ekstrem strøm av mennesker

José Samaniego og Giovanni Bassu fra FNs høykommissær for flyktnigner (UNHCR) er i Norge for å ha møter med Utenriksdepartementet. Giovanni Bassu er ansvarlig for høykommissærens arbeid med flyktninger i Mellom-Amerika. Mens José Samaniago er regional koordinator for UNHCR sitt arbeid med Venezuela.

De to sier at verden ikke før har opplevd et liknende sosialt eksperiment på det latin-amerikanske kontinentet.

- Over tre millioner mennesker har dratt fra Venezuela som migranter og flyktninger. De befinner seg i mer enn 16 land, forteller José Samaniego til Bistandsaktuelt. Han forteller at tre millioner mennesker på flukt er nærmere en tiendedel av befolkningen.

- I tillegg til disse oppholder det seg to millioner venezuelanere på grensa til Colombia som drar fram og tilbake mellom landene. Dette skyldes den prekære mangelen på medisiner, mat og andre livsnødvendige varer.

Stor risiko

Samaniego sier at folk møter stor risiko når de flykter. De risikerer å bli forsøkt rekruttert av voldelige grupper, og de risikerer å bli utnyttet seksuelt eller utnyttet på arbeidsmarkedet.

- Mange venezuelanere er godt utdannet, men nå jobber de på lave lønninger med alle slags ting både i og utenfor landet.

Samaniego forteller at et stort problem er at bare litt over en million av de tre millioner menneskene som har dratt fra Venezuela, har noen form for reisedokumenter.

Men et lyspunkt i det hele er måten de latin-amerikanske landene har reagert på krisen.

- Det har vært eksemplarisk, sier Samaniego. - Landene har hatt dørene åpne for migranter og flyktninger. De har lagt inn store ressurser på å skaffe dem dokumenter. De har også gitt dem alle rettigheter som vanlige venezuelanere med dokumenter har, som tilgang på utdanning og helsetjenester på like vilkår som den nasjonale befolkningen. Enda mer imponerende er at de har gitt alle rett til å jobbe slik at de kan bli sosialt og økonomisk inkludert.

Egne programmer

Samaniego forteller at noen land har laget egne programmer for å få flyktningene inkludert sosialt og økonomisk. I Brasil blir folk overført til de mest framgangsrike statene sør i landet.

Han forteller at det i Latin-Amerika har vært flere regionale møter der man utveksler gode metoder for hvordan flyktningene kan integreres. En av hovedutfordringene har vært å skaffe disse menneskene en eller annen form for dokumentasjon på hvem de er - de fleste har jo ikke pass.

Giovanni Bassu har spesielt oppsyn med flyktning-situasjonen i Mellom-Amerika. Han sier at antallet flyktninger fra det nordlige Mellom-Amerika økte med 30 prosent i fjor.

- Dette er svært bekymringsfullt, sier Bassu og sier at situasjonen har blitt mer synliggjort gjennom karavanene som beveger seg gjennom Mellom-Amerika. (Togene med flyktninger som marsjerer sammen gjennom Mellom-Amerika. red.anm.)

- Før foregikk dette mer i det skjulte. Folk betalte for å bli smuglet ulovlig over landegrensene. Så i oktober i fjor begynte de å bruke denne nye måten å forflytte seg på. De begynte å krysse landegrensene i store grupper. Disse karavanene og USAs nye politikk har satt søkelys på situasjonen.

Enorm vold

Bassu sier at årsaken til flyktningestrømmen er den enorme volden i flere av disse landene. Han sier volden noen steder er ti ganger høyere enn det som skal til for å kalle volden epidemisk. I El Salvador er drapene på kvinner den høyeste på hele kontinentet.

Han sier at disse samfunnene holder på å gå opp i limingen på grunn av all volden. En undersøkelse viste at 28 prosent av guatemalanske fedre var redd for å sende barna sine på skolen av frykt for voldelige gjenger.

Bassu forteller at de jobber mye med å forsøke å sikre situasjonen for flyktningene i de landene de kommer til. De jobber mye sammen med kirke og sivilsamfunn. Noen steder får de såkalte «safehouses» der de kan oppholde seg.

Humanitær katastrofe?

- Kan man kalle dette en humanitær katastrofe?

- Jeg svarer ja, sier Bassu. - Når drapstallene i et land er ti ganger høyere enn normalt, kan vi ikke si noe annet.

De to mener løsningen på problemene i Mellom-Amerika er sosial utvikling, og at det skapes sterkere styringsstrukturer.

Staten i disse landene klarer ikke å beskytte borgerne sine. I El Salvador er en tredel av menneskene man spør svært redd for å bli drept. I tillegg til denne tillitskrisen gjennomsyrer korrupsjonen samfunnet og mange forbrytere slipper unna straff.

José Samaniego sier at den humanitære krisen er blitt mer langvarig enn man trodde. Først trodde man at det gjaldt å skaffe dem mat og husly, men at det ville gå over i løpet av et halvt års tid.

Langvarig

- Men nå har de skjønt at dette kan bli mer langvarig og har begynt å jobbe med programmer for å integrere dem.

Samaniego og Bassu sier det er viktig at intern hjelp ikke blir politisert og brukt i propaganda øyemed. Hjelpen skal være uavhengig og ikke føre til politisk polarisering.

- Hvordan påvirker Trumps planer om en mur mot Mexico situasjonen?

- Vi forsøker å hjelpe dem som er strandet i Mexico og som prøver å komme seg over grensa mot USA, sier Giovanni Bassu. - Disse befinner seg gjerne i ekstra farlige områder av Mexico.

Men Bassu tror ikke en mur vil ha så mye å si. - De fleste flyktningene søker asyl på regulær måte. Vår oppgave i dette blir å prøve å jobbe med begge lands myndigheter for å minimere problemene for flyktningene.

Han sier at det er lyspunkter for de 50 000 flyktninger fra Mellom-Amerika som nå er i Mexico.

- Den nye regjeringen i Mexico har en mye åpnere holdning for å ta imot flyktninger fra Mellom-Amerika. De siste to karavanene av flyktninger fikk innvilget ett års opphold på humanitært grunnlag i landet.

- Gjelder alle

José Samaniego mener verdens-samfunnet burde se på flyktningkrisen i Mellom-Amerika og Venezuela mindre som interne problem og mer som et problem som gjelder alle. Han mener man i større grad må fokusere på utvikling i landene de kommer fra og at det internasjonale samfunnet prøver å bidra til å utvikle landene økonomisk og sosialt.

- Verdenssamfunnet kan hjelpe til med humanitære utfordringer, men at det er enda viktigere med investeringer i utdanning, helse og å skape jobber, understreker José Samaniego.