Svar til Zachrisen fra Mariel Aguilar-Støen, Anna Sveinsdottir og Cecilie Hirsch

Vår kritikk mot reportasjen “Noruega non grata”er først og fremst at den er veldig lite kildekritisk. Dessuten presenterer den en meget komplisert sak uten å sette den i en grundig kontekst. Det gjør det vanskelig for et norsk publikum å danne seg et eget bilde av hvorvidt norsk bistand har bidratt til uro og vold eller ikke.

Reportasjen fremstår dessverre som veldig lite nyansert. Vi ønsker velkommen en nyansert dekning av konfliktstoff. Problemet er at reportasjen ikke bidrar til dette, men heller gir saken en vinkling som er preget av hvordan en av partene i konflikten har definert den.

Det er et definisjonsspørsmål om de mest sentrale synspunktene fra alle sider involvert i konflikten kommer godt nok frem i artikkelen. De aktørene som Bistandsaktuelt valgte som ”mest sentrale” tilsvarer de som selskapet Cementos Progreso selv mener er involvert i saken. Vi mener at det er flere andre aktører som kunne ha noe å si, men som ble ignorert av Bistandsaktuelt. Artikkelen reproduserer ideene og retorikken til en del av næringslivet som allerede dominerer nyhetsbildet i Guatemala. Dette mener vi er problematisk, og som vi sier i svaret vårt så er det heller ikke belegg for deres påstander. Vi mener at Bistandsaktuelt og journalistene som har skrevet artikkelen ikke har vært kritiske nok til bruk av verken kilder eller intervjuobjekter. Dersom målet var å gi et nyansert bilde av konflikten er det merkelig at Bistandsaktuelt og journalisten ikke har brukt informasjon verken fra uavhengige organisasjoner, media eller forskning for å legge til rette for den debatten de ønsker.

At det er en del av næringslivet i Guatemala som mener at menneskerettigheter er en hindring for utvikling er ikke noe vi finner på. Hadde Bistandsaktuelt vært mer kildekritiske og nøye i sin søken etter informasjon hadde det blitt åpenbart at gitte aktører i gruveindustrien har uttalt seg på den måten. Det finnes mange innlegg med kommentarer fra personer med klare koblinger til gruveindustrien som mener at menneskerettigheter bare er ”en mote”. Merkelappen ”den reaksjonære nærlingslivssektoren” stemmer fra flere analyser, inkludert akademiske analyser og flere bøker. Det er for eksempel dokumentert at gruveindustrien generelt og sementfabrikken spesielt ved flere anledninger har motsatt seg ethvert initiativ til skattereform. Vi påstår ikke at alt næringsliv i Guatemala er reaksjonært, men vi kjenner igjen den rasistiske og diskriminerende diskursen, uten rot i virkeligheten, og med klare interesser bak.

Fra Bistandsaktuelt sitt svar leser vi “Andre vil mene at næringslivet også har en viktig rolle å spille i jobbskaping og velstandsutvikling i fattige land.” Hva slags velstandsutvikling viser sjefsredaktøren til her? Vi er enige i at næringslivet kan ha en viktig rolle å spille i jobbskaping og velstandsutvikling i fattige land. Poenget vårt er nettopp at det kan diskuteres om det skjer i denne konteksten, og vi mener det er viktig å sette søkelyset på hvem som har definisjonsmakt over hva som er god utvikling, hvem som bestemmer hvordan næringslivet opererer i lokalsamfunn, og ikke minst hva som defineres som næringsliv. Næringslivet i Guatemala er mangfoldig. Det finnes faktisk andre næringslivsaktører i regionen hvor konflikten foregår, men disse kom ikke til ordet i reportasjen. Blomsterproduksjon og landbruk er for eksempel også næringsliv og det skaper kanskje flere og mer bærekraftige jobber enn en gruvedrift? Og har Bistandsaktuelt undersøkt hvor mye Cementos Progreso legger igjen som skatteinntekter i landet, kommunen og hva som går til lokalsamfunnet (og da tenker vi ikke på selskapets “sosiale” goodwill prosjekter)? Næringslivets sosiale og miljømessige påvirkning er videre essensielt. Vi påpekte blant annet et strukturelt problem med lav kvalitet på miljøkonsekvensanalyser og oppfølging av disse, dette inkluderer svake prosedyrer i staten som potensielt påvirker alle prosjekter. Videre, en konsultasjonsprosess i lokalsamfunnene viser at 8936 av 8940 personer stemte i mot konstruksjonen av sementfabrikken. Disse ble ikke hørt. Dette ble ikke presentert i reportasjen.

Konfliktnivå rundt utvinningsindustrien i Guatemala er høy. Alle drapene er like tragiske uansett tall og hvilken side av konflikten personene står på. Spørsmålet er hvorfor det bare er denne saken som har blitt koblet til norsk bistand, når organisasjonene som sementfabrikken og andre gruveselskaper mener er skyldige for uroen har aktiviteter i mange andre deler av landet? Kan det ha noe å gjøre med at de mediakanalene som har spredt propaganda mot organisasjonene og mot norsk bistand har koblinger til sementfabrikken? Programmet i Canal Antigua, hvor de groveste beskyldinger mot Norge presenteres, ledes av Pedro Trujillo og Sylvia Gereda de Torrebiarte. Sistnevnte er inngiftet i familien som eier sementfabrikken. De andre aktørene som har kommet med beskyldninger mot Norge er som vi skriver i vårt innlegg koblet til den svært kontroversielle Stiftelsen mot Terrorisme (Fundacion Contra el Terrorismo). Hadde det ikke vært mer informativt for et norsk publikum å få vite at disse aktørene er eksmilitære fra borgerkrigen og at de fornekter at det har forekommet folkemord i Guatemala?

Selvfølgelig skal ikke en professortittel være krav for å bli intervjuet av Bistandsaktuelt. Problemet er at reportasjen faktisk presenterer Pedro Trujillo som ”professoren” og som ekspert i utviklingsspørsmål. Det er helt legitimt fra vår side å påpeke at dette ikke stemmer. Han er ikke professor, og hans utdanning er fra militæret. Han har forøvrig skrevet flere artikler med rasistiske undertoner rettet mot urfolk i guatemalanske aviser.

Om Bistandsaktuelt hadde nevnt noe av dette, kunne lesere i Norge, som ikke har detaljert kjennskap til Guatemala, hatt et bedre grunnlag for å selv vurdere legitimiteten i hans påstander. Hvis Bistandsaktuelt hadde inkludert mer seriøse akademikere i reportasjen hadde den vært mer balansert og mindre partisk. Det er blant annet flere intellektuell Mayakvinner som flittig har argumentert mot Pedro Trujillo og hans påstander. Hvorfor bestemte Bistandsaktuelt å utelatte dem fra reportasjen?

Det er helt klart interessant å belyse hvorfor det finnes påstander om at norskstøttede organisasjoner hisser til uro i et lokalsamfunn. Problemet er at reportasjen ikke bruker eksempler som med legitimitet kan legge til grunn for det. Den reproduserer derimot de synspunktene som har blitt lansert av deler av næringslivet, kommersielle media og ansatte på Universidad Francisco Marroquin, deriblant Pedro Trujillo, uten å ta et kritisk blikk eller prøve å forklare hvorfor slike påstander finnes. Å bare formidle påstander i Norge uten en grundig forklaring av kontekst er nytteløst, og bidrar kun som talerør for sementfabrikken.

Av Trond Botnen

Bistandsaktuelt kommenterer på lederplass i nr. 3/2015 sin artikkel om konflikt rundt et gruveselskap i Guatemala og konkluderer med at «kanskje burde bistandsgivere oftere ‘holde fingrene fra fatet’.» Konklusjonen er etter min mening feil.

Grunnen er at spørsmålet, så vel som premisset, også er feil. Spørsmålet er gitt i tittelen «Innblanding i indre anliggender?» og premisset i setningen før konklusjonen: «vi bør ikke være blåøyde i vår støtte til enhver rettighetsorganisasjon». Premisset insinuerer at Norge støtter enhver rettighetsorganisasjon (noe som åpenbart er feil), og påpeker for øvrig bare det åpenbare, nemlig at vi ikke bør støtte alt om kan krype og gå (hvem kan være uenig i det?).

Spørsmålet insinuerer at dette dreier seg om «indre anliggender» i et land, altså ting som utenforstående ikke har noe med, altså for eksempel ikke om fundamentale rettigheter som er hjemlet i Folkeretten (og som derfor per definisjon ikke er «indre anliggender»). Eksemplet fra Guatemala, og mange andre eksempler, er eksempler på det motsatte, nemlig at stater ikke følger opp sine internasjonale legale forpliktelser (i dette tilfelle urfolks rett til å bli konsultert). Så galt kan det altså gå når både spørsmålsstilling og premiss er feil, så jeg vil derfor starte i en helt annen enda heller enn å polemisere videre mot lederartikkelen.

Jeg hopper derfor til statssekretær Høglund, som på side 25 er sitert: «Men Norge skal ikke støtte organisasjoner som bryter loven eller på andre måter hindrer utvikling.» Fra Høglund i 2015 vil jeg hoppe i tid og rom til Sør-Afrika 1906, der en ung Mohandas Gandhi ledet an i den indiske minoritetens kamp mot nye, undertrykkende lover kalt «Asiatic Law Amendment Ordinance». Jonathan Schell skriver i boka The Unconquerable World: «Gandhi led the South African Indian Community to cross the line from petitioning or otherwise seeking redress within the law to nonviolent lawbreaking». Dette var Gandhis første eksperiment i ikke-voldelig opprør, og denne setningen inneholder nøkkelen til hvorfor Høglunds legalisme bærer forferdelig galt av sted: i land der lovgivningen i seg selv er undertrykkende er det ikke mulig å kjempe for sine rettigheter uten å bryte loven. Kriteriet for støtte kan derfor ikke være at rettighetskampen føres innenfor lovens rammer, men må være at den føres hundre prosent ikke-voldelig. Satt på spissen ville Høglund-doktrinen, uttrykt i Bistandsaktuelt, ha hindret Norge fra å støtte anti-apartheid kampen i Sør-Afrika (og mange andre viktige kamper).

Maciej Bartkowski fra International Center for Nonviolent Conflict (ICNC) lanserer i Huffington Post 6. april i år begrepet Right to Assist (R2A) som en parallell til Responsibility to Protect (R2P). Tanken er spennende og går i motsatt retning av Høglunds og Bistandsaktuelts legalistiske og førmoderne tenkning. Han påpeker at vi har en forpliktelse til å intervenere (også med vold) mot de som bruker illegitim vold mot sine innbyggere (R2P), men mangler retten til å bistå ikkevoldelig de som velger å kjempe på fredelig vis (R2A). Han påpeker at forskning viser at ikkevoldelige opprør de siste hundre årene har vært dobbelt så effektivt som voldelige opprør, og at sannsynlighet for at en ikkevoldelig revolusjon vil føre til demokrati er 10 ganger høyere enn for væpnet revolusjon. Det internasjonale samfunn må derfor anerkjenne at ikke-voldelig (men illegal) motstand er like legitimt som dialog, forhandlinger og konflikthåndtering. Og selv statsledere, fra Abraham Lincoln via Nelson Mandela til Vaclav Havel, har påpekt retten til å forstyrre freden og gjøre opprør (ikke-voldelig) mot illegitime regimer. Jeg tillater meg å mene at Norge bør støtte seg på Lincoln, Mandela og Havel heller enn på Høglund og Bistandsaktuelt.

Den diskusjonen vi bør ta, og som Bistandsaktuelt bør åpne opp for heller enn å konkludere med at vi bør holde fingrene fra fatet, er hvordan vi kan hjelpe (R2A) på en måte som ikke gjøre mer skade enn nytte (Do No Harm). Det finnes etter hvert en del erfaringer og litteratur på dette, og det er et område UD, Norad og Bistandsaktuelt burde tilegne seg mer spisskompetanse. Det er nemlig ingenting som tyder på at ikkevoldelige bevegelse som benytter seg av fredelig, sivil ulydighet vil bli mindre viktige i årene som kommer.

Kombinasjonen av «shrinking space» for sivilsamfunnet, demokratisk tilbakegang det siste tiåret, økende voldelige konflikter og mer ufri presse tilsier nemlig at rettighetskamp innenfor rammene av nasjonal lovgivning vil bli vanskeligere og vanskeligere i årene som kommer. Folk kommer aldri til å gi opp sin frihetstrang og sin drøm om et verdig liv, og valget vil derfor oftere og oftere stå mellom voldelig og ikke-voldelig opprør. Her bør Norge være bevisst på sin rett til å støtte ikkevoldelig rettighetskamp, og omfavne R2A-prinsippet heller enn å stå som tilskuer og se på at de demokratiske rettighetsrevolusjonene vi har sett de siste hundre årene blir reversert i land etter land.

Av Eva Maria Fjellheim og Marianne Gulli

Reportasjen “Noruega non grata” i siste utgave av Bistandsaktuelt ønsker å skape debatt om norsk bistand i konfliktsituasjoner der næringslivet er involvert. Reportasjen mangler en avgjørende redegjørelse rundt konflikten og den konteksten den utspiller seg i. Den unnlater dermed å problematisere hvilket belegg selskapet har for de påstandene som legger grunnlaget for debatten Bistandsaktuelt forsøker å fremme. Cementos Progreso er dermed et dårlig prakteksempel for å sparke i gang en seriøs debatt om næringsliv, rettighetskamp og utvikling.

Mangel på konsultasjon og samtykke

En grunnleggende årsak til konflikten er ekskluderingen av urfolk i det politiske rom. Manglende respekt for urfolks rett til selvbestemmelse og deltagelse i beslutningsprosesser som angår dem, er et gjennomgående problem i Guatemala. Urfolkssamfunn har rett til å bli konsultert med mål om å oppnå fritt og informert samtykke i forkant av etablering av virksomhet på deres landområder. Det stadfester FNs erklæring for urfolks rettigheter og ILO-konvensjon nr. 169 som uttrykker minstestandarden for urfolks rettigheter, og bekreftes av Guatemalas nasjonale lovverk.

Til tross for at det rettslige rammeverket er på plass, ble ikke Maya Kaqchiquelfolket konsultert før bygging av sementfabrikken. Som en reaksjon organiserte lokalsamfunnene i San Juan Sacatepéquez i 2007 en egen folkeavstemming der bare 4 av 8940 personer stemte for bygging av sementfabrikken mens resten sa nei. Til tross for dette overveldende nei’et, fortsatte selskapet med utbyggingen. Det er derfor uforståelig for oss at Bistandsaktuelt kaller Cementos Progreso en “praktfabrikk”, uten å problematisere at selskapet i utgangspunktet har etablert seg i strid med internasjonale menneskerettigheter.

Sementfabrikken sitt forsøk på dialog med lokalbefolkningen etter at virksomheten ble satt i gang, kan ikke regnes som reell konsultasjon. I tråd med det rettslige rammeverket er det staten som har ansvar for å gjennomføre konsultasjoner. Dette rettsprinsippet har blitt bekreftet av den guatemalanske grunnlovsdomstolen og den Interamerikanske Menneskerettighetsdomstolen. Konsultasjon skal gjennomføres i god tro og i tråd med den enkelte gruppens tradisjoner for beslutningstaking. Det betyr at resultatet fra folkeavstemmingen bør respekteres. Et viktig kriteria for å oppnå samtykke er at det skal forekomme på fritt og informert grunnlag. Det finnes flere historier om at selskapet har brukt uetiske metoder manipulering, bestikkelser og trusler i sine forsøk på å overtale urfolkslederne til å støtte prosjektet.

Utvikling på egne premisser

Urfolk har gjennom det internasjonale lovverket rett til å definere egne utviklingsprosesser, herunder å delta i beslutninger som omfatter forvaltning av naturressursene. Det hjelper ikke hvor mange arbeidsplasser fabrikken har skapt når den i utgangspunktet ble etablert uten konsultasjon, og på bekostning av andre næringer og verdier som prioriteres i et lokalsamfunn.

Før sementgruva etablerte seg i San Juan Sacatepéquez eksisterte det allerede et yrende næringsliv. Det “søvnige jordbrukssamfunnet” var én av Guatemalas mest kommersielt aktive kommuner, kjent for sin produksjon av blomster og tre-møbler, som blir distribuert både nasjonalt og internasjonalt. Kampropet som ofte høres i forbindelse med gruveprotestene, “vårt hjerte er av blomster, ikke av sement”, sier noe om hvilken utvikling man ønsker - ikke at man er i mot utvikling. Bistandsaktuelt virker å være mer opptatt av å formidle hvor mange priser Cementos Progreso har vunnet for høytstående teknologi og etisk virksomhet. Selv om det er god grunn til å problematisere Cementos Progreso virksomhet, nøyer de seg med å stille spørsmålet “men hva er det de ikke viser oss”? Bistandsaktuelt uttrykker ydmykt at de ikke vet hvem de skal tro på, men i beskrivelsen av konflikten ligger det en gjennomgående tone som uttrykker skepsis mot gruvemotstandernes argumenter.

Dårlige konsekvensutredninger

Et av temaene som det settes spørsmålstegn ved er om sementfabrikken har negative konsekvenser for miljøet. Når Bistandsaktuelt spør Daniel Pascual, lederen av CUC om de “sprer «løgner» til folk om miljøkonsekvensene av fabrikken?” etterfulgt av “Han smiler av beskyldningene”, insinuerer de at det er bondeorganisasjonen som farer med løgn. Sannheten er at i Guatemala er miljøkonsekvensutredningene mangelfulle og av svært dårlig kvalitet. Prosedyrene i Miljødepartement er svært svake og de har manglende kapasitet til å følge opp. Det er ofte gruveselskapene som betaler for disse, og Gruve- og energidepartementet har svært stor makt som endelig instans for godkjenning. Dersom en konsekvensutredning er svak, vil også oppfølgingsarbeidet være svakt, om ikke fraværende. Kanskje burde Bistandsaktuelt nevnt at omfattende forskning støtter opp under Pascuals manglende tillit til myndighetenes miljøstudier.

Vold og straffefrihet

Det finnes mange eksempler på at virksomheter som etablerer seg ved mangel på konsultasjon og samtykke skaper konflikt i lokalsamfunn. I tillegg til at konsultasjon er en etablert rettighet, burde det også være innlysende at en ikke kan fremme “utvikling” ved å tvinge frem næringsvirksomhet uten folks samtykke. Lokalbefolkningen føler seg overkjørt når deres stemme og rett ikke får plass gjennom dialog og reell politisk deltagelse.

Å hentyde at grupper som protesterer mot overgrep mot sine rettigheter gjør det for å hindre utvikling er ikke bare banalt, det er også et vanlig argument som brukes av sementfabrikken for å svartmale protestene. Kriminalisering av rettighetsforkjempere har blitt en vanlig strategi, der rettssystemet og offentlige svertekampanjer brukes som mekanisme for å undergrave og demobilisere menneskerettighetsforkjemperes handlinger. Flere personer er blitt fengslet under anklager om å ha deltatt i massakren som fant sted i september i fjor, uten at det foreligger bevis for disse anklagene. Dessverre reflekterte ikke journalisten over dette paradokset som er sentralt for å forstå hvor kritikken mot norsk bistand kommer fra.

Den brutale volden som har eskalert i forbindelse med denne konflikten fremstilles som noe som har oppstått helt ut av det blå, uten å knytte problemet til en dårlig fungerende rettsstat som selv bruker vold for å ”løse” samfunnsmessige problemer. Straffefriheten i landet er høy, og den er høyere når det gjelder forbrytelser mot menneskerettighetsforsvarere.

Det kan være enkelte gruvemotstandere som utøver vold, men dette er ikke en strategi som kan knyttes til de større organisasjonene. Til sammenligning er det dokumentert at Guatemalas myndigheter bruker militærmakt og undertrykking som løsning på konflikter knyttet til utvinning av landets naturressurser, og at deler av næringslivet er indirekte involvert i disse alvorlige menneskerettighetsbruddene. Under den militære unntakstilstanden som ble innført etter massakren i fjor ble det registrert 1300 tilfeller av trusler, voldtektsforsøk og ran utført av militære tjenestemenn^[2]. Gruvens sikkerhetspersonell står også bak voldshandlinger, voldtekt og trusler mot gruvemotstandere i lokalsamfunnet.

Hvilke stemmer får fortelle “sannheten”

Konflikten rundt Cementos Progreso presenteres som en scene bestående av få aktører med bestemte roller: “næringslivet” representert av sementfabrikken, “bråkmakere” representert av en mannlig bondeleder og en maya-advokat og “akademikeren” representert av en omstridt ansatt ved et privat universitet. Den lokale urbefolkningen blir presentert som personer som utøver vold og kriminalitet på ordre fra organisasjoner, uten evne til å tenke selv, noe som bygger på et rasistisk syn på urfolk som reflekteres i diskursen til sementfabrikken og kommersielle medier i Guatemala. Det er iøynefallende at det er den samme diskursen som blir brukt av Bistandsaktuelt til å lede leseren til å stille seg kritisk til det arbeidet rettighetsorganisasjonene gjør i området

Vi synes det er viktig å lytte til argumenter fra relevant næringsliv som er involvert i konflikter for å bedre kunne forstå hvordan konfliktene kan løses. En slik tilnærming krever imidlertid en skarp kritisk sans. Hvorfor stiller ikke Bistandsaktuelt seg kritisk til at Cementos Progreso reiser helt til Oslo for å be Norge trekke støtten til organisasjonene fordi de “skaper konflikt” og “hindrer” fabrikkens utvikling? Hvorfor nevner ikke Bistandsaktuelt at de aktørene som står bak svertekampanjen mot Norge er eks militære som fornekter at det har forekommet folkemord i Guatemala? Bistandsaktuelt skylder leseren et svar på disse spørsmålene, fordi det gir relevant informasjon om legitimiteten og motivet til aktørene som kritiserer norsk bistand.

Rettighetskamp er avgjørende

Når det gjelder norske aktørers støtte til rettighetskamp lurer vi på om Bistandsaktuelt har fulgt pengene fra norske bistandsaktører, gjennom lokale organisasjoner og til voldelige hendelser i lokalsamfunnene? Enda viktigere er likevel å spørre seg om hva som er problematisk med at Norge støtter organisasjoner som kjemper en legitim kamp for sine rettigheter mot et selskap som gjentatte ganger har brutt disse? I en kontekst der myndighetene verken har evne eller vilje til å beskytte befolkningens rettigheter, og spiller på lag med storskala næringsliv og elitens interesser, er det særlig viktig å opprettholde et arbeid som styrker sivilsamfunnets muligheter til å kreve og utøve sine grunnleggende menneskerettigheter. Menneskerettighetene er universelle og kan ikke reduseres til “indre anliggende”.

Latin-Amerikagruppene i Norge, Norsk Folkehjelp og Kirkens Nødhjelp

Forfattere:

Eva Maria Fjellheim, styremedlem i LAGs brigadestyre. Har master i utviklingsstudier/geografi med fokus på urfolks rettigheter og er vara for ÅaSG (Åarjel Saemiej Gïelh) til Sametinget

Marianne Gulli, styreleder i Latin-Amerikagruppene i Norge. Skriver masteroppgave i samfunnsfag om rettsliggjøring av territorielle rettigheter i Mellom-Amerika

Lite nøyaktig kritikk fra Støen

I to debattinnlegg anklager Støen med flere meg for dårlig journalistisk arbeid i reportasjen ”Noruega non grata – når norsk bistand skaper bråk.”

Her følger svar på tiltale:

•Støen: I siste utgave av Bistandsaktuelt påstås det med en beklagelig historie- og kunnskapsløshet at ”vi ikke bør være blåøyde i vår støtte til enhver rettighetsorganisasjon.”

AHH: Tvert i mot; historien har vist oss mange eksempler på at norsk bistand har gått til rettighetsorganisasjoner som selv har stått bak alvorlige menneskerettighetsbrudd, krigsforbrytelser og tatt i bruk tvilsomme metoder som del av sin rettighetskamp. Norsk støtte til SPLA i Sør- Sudan som rekrutterte barnesoldater, den namibiske frigjøringsbevegelsen SWAPO som drepte og torturerte motstandere, sikkerhetsstyrkene til de palestinske gruppene som gjentatte ganger er anklaget for bruk av tortur. For å nevne noen.

I flere tilfeller har både norske organisasjoner og myndigheter vært klar over menneskerettighetsbruddene, men valgt å se igjennom fingrene på disse, bla. fordi man vil ikke svekke motstanden ved å reise kritikk offentlig.

•Støen: Det virker som om journalisten synes at man skal lytte til den delen av næringslivet i Guatemala som mener at menneskerettigheter er en hindring for utvikling for å unngå den feilen. Vi vil heller påstå at det er norske journalister som bør passe seg for å ikke være blåøyde i møte med deler av det private næringslivet i Guatemala, slik at de ikke ender opp som talerør for deres interesser.

AHH: En avis skal være et talerør for alles interesser. Næringslivssektoren er en viktig del av ethvert samfunn, meningene deres preger offentlig debatt og den økonomiske utviklingen, derfor skal de bli lyttet til, slik alle andre deler av samfunnet skal bli lyttet til. At noen ikke liker det de mener, eller mener det de sier er galt, er ikke til hinder for at de får uttale seg. Det kaller vi for ytringsfrihet.

•Støen: Bistandsaktuelt har enten med vilje eller blåøydhet bidratt til å underbygge strategien som deler av næringslivet i Guatemala har lansert for å svekke sosiale bevegelser.

AHH: Bistandsaktuelt har med vilje valgt å presentere en pågående og langvarig debatt om norsk bistand i Guatemala. I reportasjen har en bedrift og en ansatt på universitetet uttalt seg om utfordringer de mener norsk støtte til rettighetsorganisasjoner bidrar til. Organisasjonene, ambassaden og Utenriksdepartementet har fått svare på denne kritikken. Det kaller vi for tilsvarsrett.


•Støen: De guatemalanske grasrotbevegelsene uttrykker bekymring for miljøet. Svaret fra næringslivet og myndighetene, som får ekko i Bistandsaktuelt, er at organisasjonene sprer løgn om konsekvensene av ressursutvinningen. (…) om man sjekker andre kilder enn gruveindustrien selv, så kan man lett finne ut hvem som faktisk sprer usannheter.

AHH: Vi har sjekket andre kilder enn gruveindustrien. En av disse kildene er Støen selv, som i reportasjen siteres på følgende:

– (…) men vår forskning viser at miljøutredninger godkjent av myndighetene holder for dårlig kvalitet.

Når Støen sier at næringslivets og myndighetenes svar får ”ekko” i Bistandsaktuelt, refererer vi i journalistikken til dette som at de får uttale seg.

•Støen: Bistandsaktuelt fokuserer på den høye teknologiske standarden på sementfabrikken. Men ujevn fordeling av inntekter, utilstrekkelige konsekvensutredninger og manglende mulighet til å påvirke beslutninger som har konsekvenser for hele befolkningen, kan likevel ikke løses med teknologi.

AHH: Det er en viktig informasjon til leseren at fabrikkens standard og sikkerheten for arbeiderne ved fabrikken er på europeisk nivå. Støen er selv en av kildene til denne informasjonen, hun siteres på følgende i reportasjen:

”Støen understreker at fabrikkene til Cementos Progreso og andre gruveselskaper holder høy internasjonal standard”

– De behandler arbeiderne sine bra, det er det ingen tvil om, sier Støen.”

•Støen: Det er blåøyd, men også tendensiøst og kunnskapsløst å skrive at "faste spaltister i avisene, i tv-debatter og radio har utalt seg" uten å nevne disse aktørenes innflytelse og egne økonomiske interesser, blant annet med koblinger til gruveindustrien.

AHH: Mange av de som kritiserer Norge i Guatemala er faste spaltister i aviser, og i tv- og radiodebatter, det er en faktaopplysning. I reportasjen får forskeren Støen og en av de kritiserte organisasjonene uttale seg om medienes koblinger til næringslivet.

Sitater:

– Dette (kritikken av norsk bistand) handler om tre ting; en svak stat som er okkupert av elitene, et svakt rettssystem og massemedier som er eid av de samme elitene som okkuperer staten, sier Støen.

– Cementos Progresos eies av en av de mektigste familiene i landet, de har folk overalt; i pressen, i byråkratiet og rettssystemet, sier Amilcar Pop, leder av organisasjonen for maya- advokater.

I tillegg siteres den norske ambassadøren på at han mener mye av kritikken har sin rot i dårlig og ukritisk journalistikk.

Ambassadøren siteres videre på følgende:

– Agendaen deres (kritikerne) er å beskytte sine egne økonomiske interesser. Dette landet styres for en stor del av noen få mektige familier, de er vant til å styre politikken. Partiene finansieres av næringslivet som har sterke økonomiske interesser. Norge er en aktør som med sin bistand står fjernt fra de tradisjonelle elitene. Disse har i liten grad tatt inn over seg behovet for å drive næringsvirksomhet som er mer i tråd med internasjonale menneskerettigheter. Kritikken er en retorikk som brukes bevisst for å underkjenne våre samarbeidsorganisasjoners virke.


•Støen: Det eksisterer en rekke uavhengige media som har fått internasjonal anerkjennelse for høy journalistisk kvalitet. Noen av disse får også støtte fra Norge. Hvorfor Bistandsaktuelt valgte å overse analysene fra uavhengig media, forblir en gåte.

AHH: Å bruke andre journalistiske saker som kilde regnes i journalistikken for mindre verdt enn førstehåndskilder, som er det vi har valgt å fokusere på. At noen av disse mediene får støtte av Norge er en enda støtte grunn til ikke å bruke dem som kilder, det gjør dem nettopp ikke uavhengige, men med mulige interesser, på samme måte Støen anklager andre medier i Guatemala for å ha. Det er svaret på gåten.


• Støen: Det er kritikkverdig at artikkelen i Bistandsaktuelt unngår å nevne at det er organisasjonen «Stiftelsen mot terrorisme» (Fundación Contra el Terrorismo) som står bak denne svertekampanjen. Dette er å avpolitisere propaganda fra en organisasjon som har tette bånd til den ultrakonservative militære eliten, som blant annet fornekter at det har forekommet folkemord i Guatemala. I analysen som Bistandsaktuelt legger opp til er det det helt grunnleggende å stille seg spørsmål om hva denne stiftelsen ønsker å oppnå, og hvorfor næringslivssektoren, som representerer gruveindustrien, ikke har distansert seg fra deres propaganda.

I reportasjen lar vi den norske ambassadøren og Støen selv svare på nettopp dette:

”Støen mener det er gode grunner til å være skeptisk når det guatemalanske næringslivet ber Norge om å trekke støtten til organisasjoner; de er part i konflikten, og de med mest makt og ressurser.”

– Eliten har lansert en kampanje for å overtale europeiske land til å slutte å finansiere organisasjoner de mener skader deres interesser, sier Støen.

Ambassadør Jan Gerhard Lassen svarer også:

”Ambassaden selv mener de er utsatt for en hatkampanje hvor målet for næringslivet er å kaste ut de som forsvarer rettigheter.”

– Ambassaden fokuserer på urfolks rettigheter, det provoserer de mest konservative og reaksjonære miljøene. Kritikerne har tette koblinger til næringslivet og økonomiske interesser i å kritisere oss, sier ambassadør Lassen.

Det er riktig at vi ikke nevner navnet til stiftelsen Fundación Contra el Terrorismo. Ikke alle detaljer kan komme med i en reportasje, det viktigste var å slå fast at kritikerne har egeninteresser i å kritisere Norge, det har både Støen og ambassadøren understreket.

• Støen anklager Bistandsaktuelt for å ”i sin iver til å gi stemme til en del av næringslivets versjon av virkeligheten” velge å ignorere andre eksempler på at gruveindustrien står bak menneskerettighetsbrudd.

AHH: I reportasjen har vi valgt ut ett eksempel som kan illustrere hvilke konflikter som kan oppstå mellom næringsliv og rettighetsorganisasjoner. Det finnes mange andre eksempler, både i Guatemala og i resten av verden, det stemmer. Målet med reportasjen er å løfte frem noen generelle utfordringer norsk støtte til rettighetsorganisasjoner kan bringe med seg. Det er ikke en reportasje om gruveindustri i Guatemala, og forsøker derfor heller ikke å gi en oversikt over de mange konfliktene som finnes.


•Støen: Det å reprodusere ideene og retorikken til det mest konservative næringslivet i Guatemala, og samtidig be norsk bistand være mindre blåøyde, er et tydelig politisk standpunkt. Dette er ikke kritisk journalistisk arbeid som bygger på faktiske hendelser eller som kan underbygges av rapporter fra uavhengige organisasjoner eller forskning.

AHH: En reportasje eller nyhetssak har som mål å formidle ulike aktørers ideer og retorikk. For å gjøre det, må vi intervjue mennesker som representerer forskjellige sektorer i samfunnet. Vi skriver ned det de sier og publiserer det. Både forskere på venstresiden og næringslivsaktører på høyresiden er blant dem som får delta i dette offentlige ordskiftet. I reportasjen står det ingenting om at ”norsk bistand må være mindre blåøyd.” Det ville ikke vært kritisk journalistikk, det er helt riktig. Her blander Støen sammen reportasjen med lederen. En leder i en avis er en tekst som tar stilling til et aktuelt tema, og er mer subjektiv enn for eksempel en reportasje. I lederen skrev
Bistandsaktuelts redaktør:

– Å ha solidaritet med de svakeste er en god ryggmargsrefleks, men vi bør ikke være blåøyde i vår støtte til enhver rettighetsorganisasjon.

Han ber altså ikke Norge være mindre blåøyde, han sier Norge ikke bør være blåøyde. Og som tidligere nevnt har bistandshistorien vist at det har Norge mange ganger vært.


•Støen: Dessuten presenterer den (reportasjen) en meget komplisert sak uten å sette den i en grundig kontekst.

AHH:Bistandsaktuelt har en løpende dekning av menneskerettighetsspørsmål. Denne reportasjen må sees som en del av denne dekningen som lar nye stemmer komme til orde.

•Støen: Hvis Bistandsaktuelt hadde inkludert mer seriøse akademikere i reportasjen hadde den vært mer balansert og mindre partisk.

AHH: Støen er en av tre akademikere som er inkludert i saken. Den andre er professor Benedicte Bull fra Senter for utvikling og miljø (UIO), den tredje er en professor ved et universitet i Guatemala, som Støen riktignok mener ikke er professor i ordets rette forstand. Trujuillo, professoren fra Guatemala, er brukt som kilde først og fremst i kraft av at han har vært ledende i kritikken mot Norge gjennom et eget debattprogram på tv og i aviser. At han i tillegg er professor og instituttleder på et sentralt universitet i Guatemala, er mindre viktig. Når Støen etterlyser mer seriøse akademikere, refererer Støen her til seg selv og Benedicte Bull?

Et av Bistandsaktuelts mandater er å skape debatt. Det har vi klart med reportasjen Noruega non grata. Det er synd ikke Støen bruker mer plass i debattinnleggene sine på å redegjøre for sin egen forskning på temaet.