Det er ingen tvil om at det er viktig for bedriften å fortelle sin versjon av historien til det norske folk. Men hva er det de ikke viser oss, har ikke alle store firmaer svin på skogen og ugler i mosen?
Støttes av Norge
Organisasjonene som kritiseres hardest er bondeorganisasjonen CUC, Asosiación de los Abogados Mayas og Fundación Rigoberta Menchú. Alle tre er støttet av Norge. Også det statlige forvaltningsorganet Fredskorpset, som skal ha hatt nordmenn til stede under voldelige protester, blir nevnt av kritikerne.
Organisasjonene selv nekter for at de bruker voldelige metoder i sin motstandskamp, men avisene forteller en annen historie. Tre personer er allerede fengslet, en av dem med dom på 150 år. Cementos Progresos går langt i å anklage både Pop og Pascual for å være «de intellektuelle morderne» bak massakren på Maria Paulas familie, for å spre falsk informasjon og mane til opprør mot fabrikken.
Leder i CUC, Daniel Pascual rister på hodet.
– Hvis anklagene mot meg og min organisasjon var sanne, ville jeg vært fengslet nå. De har all makt til å få satt meg i fengsel, med sine jurister og penger og kontakter. Likevel sitter jeg her, sier Pascual rolig.
Bare navnet hans får direktøren i Cementos Progresos til å hoppe i stolen.
– Ren retorikk
Pascual mener de ikke ville fått støtte av land i Europa og USA hvis de hadde gjort alt de blir beskyldt for. Både Pop og Pascual mener Cementos Progresos jobber hardt for å bli kvitt motstand mot fabrikken. De sier fabrikken selv står bak drap og vold.
– Anklagene mot oss er ren retorikk. Når de ikke klarer å oppnå det de vil fordi folk protesterer, kaller de oss lovbrytere og terrorister for å bli kvitt oss. Alt vi gjør er å lære opp folk i rettigheten til å protestere. Fabrikken trengte en unntakstilstand for å kunne fortsette arbeidet med fabrikken uforstyrret. Nå er militæret på plass og umuliggjør all motstand, sier Pascual.
Han sier han ikke er imot utvikling.
– Men vi er imot utviklingen Cementos Progresos representerer. Sement er nødvendig, men vi mener fabrikker bør etableres der det ikke bor folk. Jobber i dag, kanskje, men forurensning og sult i morgen. For mayaene har jorden åndelig betydning. Steinene er jordens knokler og vannet er blodet. Alt dette blir ødelagt når det gjøres store inngrep i naturen, og med det forsvinner maten også. Det vil selskaper som Cementos Progresos eller myndighetene aldri forstå, sier Pascual.
– Gjennomkorrupt
– Så derfor sprer dere «løgner» til folk om miljøkonsekvensene av fabrikken?
Han smiler av beskyldningene.
– Vi tror ikke på miljøstudiene, de er godkjent av de samme myndighetene som gir fabrikken konsesjon til å drive, det hele er gjennomkorrupt. Studien sier fabrikken vil bruke 100 000 liter vann i timen, og påstår det ikke vil påvirke naturen? Det var landsbyene som kontaktet oss for hjelp til å organisere seg, ikke omvendt.
Pascual er like opptatt av hva fabrikken har gjort, som hva den kommer til å føre til.
– Fabrikken har allerede ødelagt lokalsamfunnet. Man kan ikke skape arbeidsplasser og samtidig bryte menneskets rettighet til å bestemme over egen utvikling, sier han og etterlyser retten til konsultasjon, som aldri ble gjennomført etter at samtalene brøt sammen.
– Det er ingenting ulovlig ved å vise motstand, sier han og avviser at den er voldelig.
CUC er en av de eldste grasrotorganisasjonene, de tror på en annen utviklingsmodell hvor rettferdig fordeling av jord, rettigheter til vann, bedre arbeidsvilkår og et bærekraftig landbruk med mindre bruk av sprøytemidler. Organisasjonen har røtter i borgerkrigen hvor den kjempet på geriljaens side mot militærdiktaturet. Cementos Progresos spilte også en rolle i konflikten, men på lag med militæret. Tross 20 år med fred, er skillelinjene fra den gamle konflikten fortsatt synlige.
Juridisk støtte
Amilcar Pop, juristen som leder organisasjonen for maya-advokater, er også skeptisk.
– Cementos Progresos betaler ikke for vannet de bruker, mens vanlige folk uten innlagt vann må betale for hver flaske de drikker, sier Pop.
Han understreker at ingen av dem er eksperter, men at lokalbefolkningen ønsker å bli forsikret om at fabrikken ikke ødelegger livsgrunnlaget deres. Det føler de ikke at de har blitt.
– Jeg er verken for eller mot fabrikken. Jeg er hyret inn som jurist i saken, derfor er Cementos Progresos ute etter meg. I tillegg har jeg fremmet forslag i kongressen om at selskapet skal betale mer skatt, det er upopulært, forklarer Pop, som forteller han har blitt utsatt for to drapsforsøk.
Et av dem var i 2008 hvor en hvit pick-up kjørte inn i bilen hans og to maskerte menn forsøkte å knuse rutene. Pop unnslapp ved å sette bilen i revers, men ble forfulgt av gjerningsmennene i nesten en time. Det er ikke bevist hvem som står bak. The International Bar Association har uttrykket bekymring for sikkerheten hans.
– Instruert av selskapet
Han legger til:
– Cementos Progresos eies av en av de mektigste familiene i landet, de har folk overalt; i pressen, i byråkratiet og rettssystemet. Jeg har blitt anklaget for alt mulig siden 2008, men de har ikke klart å bevise noen ting. Jeg har stor medfølelse med Maria Paulas familie, men har ingenting med disse drapene å gjøre. Cementos Progresos har instruert dem til å si det var våre organisasjoner som står bak, forteller Pop.
Til beskyldningene om at organisasjonene livnærer seg av konflikter, svarer han:
– Hvem lever av konflikten? Holcim (den sveitsiske medeieren i fabrikken, red.anm.) solgte aksjene sine til Cementos Progresos da konflikten eskalerte. Nå eier Cementos Progresos nær 100 prosent.
Holcim eide 20 prosent av aksjene, og solgte seg ut i 2012.
Et mektig næringsliv
Hvem skal vi tro på? Vi er forvirret, og ringer Senter for utvikling og miljø i Oslo. Her jobber førsteamanuensis Mariel Aguilar Støen og professor Benedicte Bull. Begge kjenner situasjonen i Guatemala.
– Dette handler om tre ting; en svak stat som er okkupert av elitene, et svakt rettssystem og massemedier som er eid av de samme elitene som okkuperer staten, sier Støen, som selv er fra Guatemala.
Hun understreker at fabrikkene til Cementos Progreso og andre gruveselskaper holder høy internasjonal standard.
– De behandler arbeiderne sine bra, det er det ingen tvil om. Men vår forskning viser at miljøutredninger godkjent av myndighetene holder for dårlig kvalitet.
Rasisme
Rasisme er en viktig faktor, mener hun:
– Guatemala er dypt preget av rasisme. For næringslivet er det umulig å akseptere at urfolk er i stand til å ha egne meninger. Derfor mener de at det må være organisasjonene og den katolske kirke som har påvirket eller manipulert dem til å protestere mot gruver og vannkraft. Jeg har forsket på flere konflikter i Guatemala, og kan dokumentere at lokalbefolkningen først organiserer seg, for så å be om hjelp fra organisasjonene. Protest og motstand er rettigheter nedfestet i Guatemalas grunnlov, begge hører et demokratisk samfunn til.
Støen mener det er gode grunner til å være skeptisk når det guatemalanske næringslivet ber Norge om å trekke støtten til organisasjoner; de er part i konflikten, og de med mest makt og ressurser.
– Eliten har lansert en kampanje for å overtale europeiske land til å slutte å finansiere organisasjoner de mener skader deres interesser, sier Støen.
Bull er delvis kritisk til det guatemalanske næringslivets historier om at de skaper utvikling for folk flest, og mener påstandene må nyanseres.
– Næringslivet har blitt flinkere til å ta samfunnsansvar, men samtidig jobber de hardt for å slippe unna å betale skatt. Cementos Progresos deltar selv i massive kampanjer mot innføring av høyere skatt, som kunne bidratt til både bedre velferd og en mer velfungerende stat. I Guatemala er staten konstant bankerott, og må ta opp lån i bankene som eies av de samme elitene som styrer næringslivet. Slik unngår bedriftene å få en motpart i staten, og har nærmest total kontroll, sier hun.
Den virkelige kostnaden
Tilbake i flyktningleiren forteller Maria Paula om livet i landsbyen Los Pajoques etter fabrikken kom. Det som engang var et fredelig jordbrukssamfunn er nå trykket ned av frykt og uvennskap.
Vi reiser til Pajoques på egenhånd, verken Cementos Progresos eller organisasjonene vil ta oss med. Ingen vil garantere for sikkerheten vår.
Veiene snor seg gjennom landskapet. Vi passerer militærposter og folk kikker etter bilen vår. På noen hus ser vi ”forræder” malt med rødt, skilt med ”Nei til sementfabrikken, ja til helse” henger i trærne. Logoen til Winaq, partiet Pop leder, er malt på mange av husveggene.
Vi stopper og spør en ung kvinne hva hun mener om fabrikken. Hun er mot, hun er redd fabrikken vil ødelegge naturen. Mer vil hun ikke si, vi får ikke ta bilde eller notere navnet hennes. Det samme gjentar seg med alle vi spør. De er mot fabrikken, men kvier seg for å snakke med oss, vi får ikke en gang ta bilde av utsikten.
En gammel mann går til slutt med på å vise oss blomsteråkrene sine. Han ramser opp navnet på de forskjellige artene og hvilke sprøytemidlene de trenger for å gro. Men når vi spør om navnet hans…
– Det har jeg visst glemt. Jeg vil bare jobbe, jeg vil ikke ha noe bråk.
Langt borte, bak noen åser, ser vi krateret hvor sanden til sementproduksjonen skal hentes ut.
Vil ikke snakke
Vi har blitt fortalt at det foregår forhandlinger mellom lokale myndigheter og Cementos Progresos og drar til skolebygningen hvor det skal holdes et stort folkemøte.
Det er søndag ettermiddag og folk strømmer til. Kvinnene i tradisjonelle urfolksdrakter med broderier, blomster og fargerike hårbånd. Småbarna spiser is, mens fjortisene flørter og tekster på mobilene sine.
Først er det gudstjeneste, den hvitkalkede kirken er fylt til randen. Etter hvert kommer lederne for de 12 landsbyene rundt fabrikken. En megafon henges opp i skolegården, vi spør om å få intervjue dem.
– Nei. Vi er i forhandlinger med Cementos Progresos, og vil ikke snakke med noen før vi har kommet til enighet. Da sender vi ut pressemelding, sier talsmann Mauro Cosgay. Vi spør flere ganger, men svaret er det samme. Han virker ubekvem der han står.
Vi blir enige om at vi kan ta bilder fra folkemøtet, filme får vi ikke. Men før vi får begynt, ombestemmer de seg.
– Vi har tatt en avstemning og blitt enige om at dere ikke kan være til stede under folkemøtet. Men dere kan ringe Fredskorpset i Norge, de har vært her og kan fortelle dere mer.
Det er ingen organisasjoner involvert i forhandlingene. Pascual og Pop mener de lokale myndighetene er kjøpt og betalt av fabrikken. Fabrikken mener de endelig kan forhandle nå som organisasjonene ikke blander seg.
Når vi kjører vekk hører vi lyden fra en megafon skjære gjennom åsene, det er åpenbart høy temperatur, men de snakker en blanding av spansk og kaqchikel og vi klarer ikke høre hva som blir sagt.
Bør Norge blande seg?
Det er ikke bare i Guatemala at næringsliv og rettighetsorganisasjoner ryker i tottene på hverandre. Bør Norge blande seg? Vi spør Norfunds Kjell Roland og Morten Høglund, statssekretær i Utenriksdepartementet:
– Hvordan påvirker konfliktnivået i Guatemala Norfunds investeringsvilje?
– Norfund investerer ikke i områder der det er sannsynlig at vi kan komme i konflikt med urfolk. Investeringene i Hidro Santa Cruz i Guatemala og SN Powers vannkraftverk i Chile var arbeidsulykker. Det gjør vi ikke igjen, sier Roland.
– Norfunds mandat er å ”etablere lønnsom virksomhet som ellers ikke ville blitt igangsatt på grunn av høy risiko.” At til og med dere holder dere unna må være et tegn på at organisasjoner kan hindre økonomisk utvikling i et land?
– Urfolkskonvensjonene bidrar til å holde næringslivet utenfor; det er nær umulig å oppfylle kravet om ”fritt og forhåndsinformert samtykke”. Konvensjonene gir ingen instrukser om hvordan urfolk skal bli konsultert. Hvem skal gjennomføre den, hva skal den inneholde, når er den gjennomført? Det er ikke alltid åpenbart hvem som representerer urfolk i et område, når som helst kan en gruppe påberope seg å være overkjørt i prosessen. Det er rett og slett for risikofylt å etablere næringsliv i denne konteksten, og mangelen på næringsliv bremser økonomisk utvikling. Uten vekst klarer man heller ikke å oppfylle rettigheter som utdanning og helse. Men også korrupsjon, og tette koblingene mellom myndigheter og rike familiedynastier, gjør det vanskelig å investere.
Roland mener det en global trend at utviklingsland reagerer på hva bistandspenger går til.
– Mye utviklingsarbeid er vestlig kulturimperialisme; vi skal lære andre å bli som oss. Da vesten hadde mer makt hørte de på oss, nå vil de sette dagsorden selv. Det er dels positivt, det viser at det finnes en middelklasse med høyere utdanning og en fungerende samfunnsdebatt. Men jeg er redd vi blir kastet ut av tradisjonelle samarbeidsland hvis vi fortsetter med en så patroniserende bistand som vi gjør i dag. Dessverre, kan du si, fordi vestens verdier om menneskerettigheter og demokrati svekkes. Men vi bør neppe finansiere prosjekter som har betydning for politikk og offentlig debatt i andre land hvis vi ikke kunne leve med at andre land gjorde tilsvarende i Norge.
– Bør Norge ta side i betente konflikter mellom næringsliv og lokalsamfunn ved å støtte organisasjoner som er involvert, Morten Høglund?
– Norge tar ikke side. Vi tar side i forhold til våre verdier, men det er universelle verdier, nedfelt i internasjonale konvensjoner Guatemala selv har skrevet under på, men som de av ulike grunner ikke har klart å oppfylle. Norges bistand til Guatemala skal hjelpe til med å oppfylle disse, sier statssekretæren.
– Men Norge støtter organisasjoner med klar ideologisk agenda, som oftest på venstresiden?
– Norge kan støtte deler av en organisasjons aktiviteter, det betyr ikke at vi støtter deres helhetlige politiske agenda. Jeg forstår at det kan være vanskelig å oppfatte forskjellen.
– Høyre og Frp har tidligere sagt at bistand til Latin-Amerika er ”politisk motivert, mer enn et ønske om utvikling”?
– Jeg kan ikke snakke for hva andre regjeringer har gjort før oss, men fra denne regjeringen er den selvfølgelig ikke det. Men det er denne regjeringens mål å inkludere andre aktører i tillegg til de venstreorienterte. Blant annet har vi startet en dialog med CACIF, som tilsvarer NHO i Guatemala.
Høglund sier UD tar kritikk de får på aller største alvor, men at de i dette tilfellet ikke kjenner seg igjen.
– Kritikken av Norge bommer til dels grovt i forhold til hva vi ønsker å oppnå med vår støtte til Guatemala, sier Høglund.
– Noen av de kritiserte organisasjonene får ikke lenger støtte av Norge. Har dere latt dere presse til å trekke støtte på bakgrunn av kritikken?
– Overhodet ikke! Hvem vi gir støtte til forandrer seg over tid. Men Norge skal ikke støtte organisasjoner som bryter loven eller på andre måter hindrer utvikling. Man kan aldri si med sikkerhet at pengene går til det de skal. Men vi har klare retningslinjer og pengemisbruk blir slått hardt ned på. Dette anser jeg ikke som et tema.
