2018: Mannsdominert valgår i Latin-Amerika

Korrupsjon og elitisme er blant de viktigste årsakene, og resultatet er at «outsiderkandidatene» er på fremmarsj. For øvrig er det stor forskjell på den politiske dynamikken i de ulike landene.

Costa Rica

Året begynner med valg på president og lovgivende forsamling i Costa Rica, 4. februar. Costa Rica slang seg med på tampen av venstrebølgen da Luis Guillermo Solís fra sentrum-venstre partiet PAC vant presidentvalget i 2014. Det brøt 60 års dominans av to store sentrumspartier. De bidro lenge til å gjøre det mellomamerikanske landet til et av Latin-Amerikas mest stabile demokratier, men etter en ødeleggende korrupsjonsskandale og en nyliberal trend hos begge partier, økte misnøyen, og en skog av nye partier til høyre og venstre dukket opp.

Under Solís har Costa Rica gått bra økonomisk, men ulikhet, korrupsjon og kriminalitet har bidratt til ny misnøye. Et irregulært statlig lån til en kinesisk sementfabrikk med lokale næringslivsfolk og deler av den politiske eliten som mellommenn, kan imidlertid bli saken som avgjør valget. Det har bidratt til at outsideren og høyrepopulisten, Juan Diego Castro, nå leder på meningsmålingene. Men han vil ikke unngå en andre runde, og rett bak ham ligger kandidatene for de to tradisjonelle partiene.

Venstresiden er derfor sannsynligvis ferdig, men om Costa Rica går tilbake til det vante eller om et av Latin-Amerikas historisk mest velfungerende demokratier «tar en Trump», er usikkert.

Paraguay

Neste land ut er Paraguay, som går til urnene i april. Paraguay var ledet av den venstreorienterte katolske biskopen Fernando Lugo fra 2008 til 2012 da han ble avsatt i en omstridt riksrettssak. Siden det har Paraguay vært styrt av næringslivsmannen Horacio Cartes. Det er lettere å knytte anklager om svindel og hvitvasking av penger enn noen klar ideologi til Cartes, men noen venstrekandidat er han bestemt ikke. I april forsøkte han å få stille til gjenvalg på tross av at det er i strid med gjeldende lover, men mislyktes.

Han gikk på et nytt nederlag da hans allierte tapte nominasjonsvalget i Colorado-partiet til Mario Abdo, sønn av privatsekretæren til Alfredo Stroessner, diktatoren som styrte Paraguay med jernhånd fra 1954 til 1989. Han kommer til å møte Efraín Alegre, som stiller for en koalisjon der også venstrepartiet til Fernando Lugo er med. Abdo vil spille på stabilitet og kanskje tjene på Paraguays økonomiske oppsving de siste årene, men om han vinner vil det bringe Paraguay nærmere sin autoritære fortid.

Cuba

På Cuba er det også ventet et maktskifte i april, men det skjer ikke gjennom demokratiske valg. Raúl Castro annonserte allerede i 2013 at han ville gå av i 2018. Tidspunktet ble utsatt fra februar til april, men da er han forventet å overlate presidentstolen til visepresident Miguel Diaz-Canel, mens han selv fortsetter som leder for kommunistpartiet. Selv om hans avgang betyr en slutt på nesten 60 år med Castro-brødrene ved makten, er det ikke ventet noen stor endring i Raúls langsomme reformprosess.

I april skal man imidlertid også vedta reformer av konstitusjonen. Analytikere gjetter seg til at dagens 612 mann tunge partikongress vil bli avløst av en langt mindre nasjonalforsamling, siden den skal flytte inn i Havannas ærverdige Capitol, som er under oppusning og ikke har plass til flere enn 204.

Colombia

Langt større endringer kan skje i Colombia etter kongressvalg i mars og presidentvalg i mai. Colombia er preget av en betydelig pessimisme ett år etter fredsavtale og nobels fredspris, både når det gjelder den økonomiske situasjonen og sikkerhet i flere av konfliktområdene.

Den store endringen ved kongressvalget er at partiet FARC, basert på den nå demobiliserte geriljaen, er garantert fem plasser i senatet og fem i representantenes hus, men kan også få flere gjennom stemmer. FARC er ingen populær politisk bevegelse, men har moderert sin politiske retorikk betydelig og kan få en viss innflytelse gjennom kongressen. Men tidligere FARC-leder Rodrigo Londoño (Timochenko) er trolig sjanseløs ved presidentvalget i mai. Da vil en svært upopulær president Juan Manuel Santos gå av, slik han må etter to perioder.

Et av de store spørsmålene er den videre skjebnen til fredsprosessen. Den største trusselen kommer fra partiet til Santos sin erkefiende eks-president Alvaro Uribe, Centro Democratico, som har vært gjennomgående kritisk. Men også Santos sin tidligere visepresident, konservative Germán Vargas, har distansert seg både fra Santos og fredsprosessen og lå inntil nylig i tet.

På den andre siden finner vi Santos sin sjef-fredsforhandler, Humberto de la Calle, men han ser ikke ut til å kunne vinne. Venstreorienterte tidligere Bogotá-ordfører Gustavo Petro, ligger bedre an, kanskje overraskende gitt demoniseringen som venstresiden i Colombia er utsatt for med referanse til kaoset i nabolandet Venezuela.

Den som leder foreløpig er imidlertid sentrumskandidaten, Sergio Fajardo, som deltok i kampanjen for fredsavtalen. Det meste kan imidlertid endre seg i løpet av de neste månedenes alliansebygging og hestehandler, inkludert både politiske posisjoner og vinnersjanser.

Mexico

Utfallet av presidentvalget i Mexico i juli ser ut til å være litt klarere. Mexicos politiske historie er skarpt inndelt i «sexenios» - seks-årige presidentperioder. Fra 1929 til 2000 betydde presidentvalg utpekning av en ny kandidat fra det Institusjonelle Revolusjonære Partiet (PRI), som så ble sikret velgernes bifall. Maktmonopolet ble brutt i 2000 da Coca Cola-sjefen Vicente Fox ble valgt for konservative PAN.

Presidentperioden til hans etterfølger Felipe Calderón (2006-2012) fra samme parti huskes først og fremst for eksplosjonen i drap som resultat av den såkalte «narkokrigen». Det bidro til at Enrique Peña Nieto kunne bringe PRI tilbake i posisjon i 2012, for mange et skritt tilbake til fortiden. Det ble fort tydelig at PRIs tradisjonelle elitistiske styreform, med omfattende aksept for korrupsjon og klientilisme, ikke fungerer i dagens Mexico. Peña Nieto ble så upopulær at han ikke engang klarte å fremstå som en troverdig forsvarer av Mexico mot Donald Trumps urimelige utfall, planer om grensemur og løfter om å skrinlegge handelsavtalen NAFTA.

Det gjorde derimot venstrekandidaten Andrés Manuel López Obrador, populært kalt AMLO. Han tapte hårfint og omstridt mot Calderón i 2006, men har siden valget av Donald Trump søkt å fremstå som den som kan gi Mexico sin fortjente plass i historien. Så langt leder han klart over PRIs og PAN sine kandidater som må bære byrdene av sine forgjengeres upopularitet.

Om det holder for AMLO til å stå løpet ut mot PRIs enorme partimaskineri og det næringslivsstøttede PAN vil vise seg. Men sannsynligheten for at han faktisk klarer å gjøre noe med korrupsjon, vold og politisk mistillit er nok langt mindre.

Brasil

Valget i Brasil er årets viktigste sett med norske øyne, som mål for over 200 milliarder kroner i norske investeringer, og 8 milliarder bistandskroner. Det store spørsmålet i Brasil er hvorvidt tidligere president Luis Inácio «Lula» da Silva (2003-2011) fra arbeiderpartiet (PT) får stille til gjenvalg. Det bestemmes 24. januar av domstolen som skal avgjøre anken etter Lulas korrupsjondom i sommer.

Blir han dømt for andre gang kan han ikke stille til valg. Om han stiller, tyder meningsmålingene på en klar seier. For mange fremstår han som den eneste som kan bringe stabilitet og et minimum av politisk tillit tilbake til Brasils demokratiske institusjoner. Etter at etterforskningen Lava Jato (Bilvask) avdekket omfattende korrupsjon i alle politiske leire er bunnen falt ut av tilliten til det brasilianske politiske systemet.

Sittende president Michel Temer, som kom til makten etter at PTs Dilma Rousseff ble avsatt i en riksrettssak på grunn av "budsjettsminking" i 2016, har støtte av under fem prosent av brasilianerne. Det Lula er dømt for er egentlig smått i forhold til det Temer selv og en rekke andre politiske ledere er dømt eller under etterforskning for. Men mange kommentatorer tror Lula blir dømt og ikke får stille.

Nummer to på meningsmålingene er outsiderkandidaten, også kalt «Tropenes Trump», Jairo Bolsonaro, en populistisk, nasjonalistisk, tidligere militær, karismatisk protestant, og åpen beundrer av Brasils diktatur (1964-1985). Han er fulgt av mer tradisjonelle politikere som Genaro Alckmin og miljøaktivisten Marina Silva. Men flere kandidater melder seg stadig. Det eneste som er sikkert før neste års valg i Brasil er at mye avgjøres i januar. Om Lula ikke får stille, kan det meste skje.

Venezuela

Mye er også usikkert i Venezuela, inkludert hvorvidt og når det blir presidentvalg, som etter planen skal avholdes i 2018. For et halvt år siden så det umulig ut at sittende president Nicolas Maduro kunne vinne et presidentvalg. Konfrontert med fattigdomseksplosjon, varemangel, galopperende inflasjon, omfattende demonstrasjoner og korrupsjonog svak oppslutning nedsatte regjeringen en Grunnlovgivende forsamling i juli. Den overstyrer nasjonalforsamlingen som siden 2016 har vært kontrollert av opposisjonen.

Etter dette har Chavistene kontrollert alle statsmakter, inkludert valgrådet, og følt seg trygge nok til å avholde både regionalvalg (et år på overtid) og kommunevalg høsten 2017. Det har økt sannsynligheten for at det faktisk blir avholdt presidentvalg i 2018. Problemet for opposisjonen er både interne splittelser og at det er nær umulig å drive valgkamp og vinne valg så lenge Chavistene bestemmer spillereglene, og kontrollerer statlige institusjoner og de fleste medier. Problemet for Maduro er å holde skuta flytende på tross av lav oljeproduksjon og -pris, enorm statsgjeld og sanksjoner fra USA som gjør det umulig å reforhandle gjelda.

Opposisjonen og myndighetene sitter nå sammen i Den dominikanske republikk for å forsøke å komme frem til en forhandlet løsning. Myndighetene ønsker oppheving av sanksjoner, og bruker kontroll med presidentvalget som trussel, mens opposisjonen blant annet ønsker et fritt og rettferdig presidentvalg. Om, når og hvordan det vil finne sted avhenger derfor av hva som kommer ut av disse forhandlingene. Om utfallet er som ved tidligere dialogforsøk – ingenting – kan vi få se et rigget valg i 2018 og at Maduro eller en nær alliert får fortsette ved makten.

Et mannsdominert valgår

Konklusjonen er med andre ord; mye usikkerhet, politikerforakt, og mistillit til institusjoner som følge av korrupsjonsanklager. Skyggene fra diktaturenes tid er tydelige i flere land. En gjennomgang av alle landene tydeliggjør også et annet tilbakeslag: Ikke i et eneste land finnes kvinnelige kandidater med reelle vinnersjanser. For fire år siden hadde både Argentina, Brasil, Chile og Costa Rica kvinnelige presidenter. Nå går vi mot et grått og mannsdominert Latin-Amerika.