Norsk politibistand i Haiti virker

Norsk politi har bidratt i fredsbevarende operasjoner- og observatøroppdrag gjennom FN siden 1989.

Tidligere har det norske Politidirektoratet avgitt politipersonell til FN (UNPOL) uten å ha noen påvirkning på hvilke arbeidsoppgaver de utsendte blir tilbudt i felt. Det har vist seg at norske FN-politi ofte har blitt brukt formålstjenlig basert på kompetanse og erfaring. Likevel er ikke alltid dette tilfellet. Man har sett eksempler på at høyt kompetente fagpersoner fra politiet har fått lite utfordrende arbeidsoppgaver under utstasjonering.

Nytt konsept

I 2010 etablerte Norge et nytt konsept med spesialiserte polititeam gjennom FNs politiavdeling (Police Division), som ligger under Department of Peace Keeping Operations (DPKO). Polititeamet så dagens lys på Haiti i en av FNs eldste operasjoner, MINUSTAH. I oktober 2010 landet fem norske polititjenestemenn- og kvinner i Port au Prince. Alle var valgt fordi de hadde lang etterforskningserfaring og kompetanse med seksualforbrytelser. Tross for en lunken mottakelse fra ledelsen av FN-operasjonen, klarte teamet å jobbe seg inn i kjernen av Haitian National Police (HNP) sin satsning mot økt fokus på familievold og seksualforbrytelser. Det norske Sexual Gender Based Violence (SGBV)-prosjektet pågår fortsatt i 2017.

Gjennom mitt masteravhandlingsarbeid har jeg studert norsk politis innsats i Haiti[1]. Jeg har fokusert særlig på første fase av det UD-finansierte SGBV-prosjektet, fra 2010-2014. Denne prosjektfasen innebar satsing på:

• økt kompetanse blant grunnivået i nasjonalpolitiet i Haiti om seksualisert vold (SGBV)
• styrking av operasjonell kapasitet til å jobbe med SGBV gjennom etablering av egne etterforskningskontorer i samtlige av Haitis politidistrikter.

I mitt casestudie har jeg fokusert utelukkende på det norske politibidraget i Haiti. Likevel bør overføringsverdien være stor til andre bistandsprosjekter. Få områder møter så mye kritikk og skepsis som forvaltning av norske bistandsmidler. Mange har meninger om temaet, kvalifisert eller ei. Av mer skolerte kritikere av tradisjonell bistand finner man nobelprisvinner i økonomi, Angus Deaton, som til dels mener mye av vestens samlede bistand i stor grad har vært feilslått. I særlig grad trekkes ulike FN-prosjekter frem som eksempel på at bistand og kapasitetsbygging i liten grad kan løses med en forenklet ”quick fix”-tilnærming.

Et friskt pust

Min forskning viser at det norske prosjektet langt på vei har vært et friskt pust inn i FNs politibistand. Der UNPOL tradisjonelt gjennomfører tiltak og kapasitetsbygging for vertslandet i et ovenifra-og-ned-perspektiv, har det norske SGBV-teamet snudd på denne modellen ved å sørge for et solid lokalt eierskap.

Man har involvert det nasjonale politiet (HNP) fra starten ved å bygge opp prosjektet i fellesskap. Innen opplæringsdelen har prosjektet sørget for at haitiske politifolk har gjort jobben selv, men med faglig veiledning basert på fersk, internasjonalt anerkjent etterforskningskompetanse fra norske politieksperter.

Policyen har vært at HNP skulle eie prosjektet sammen med SGBV-teamet. Det har gitt styrket legitimitet og troverdighet når HNPs instruktører har holdt kurs for sine egne kollegaer. Dette i kontrast til FNs sedvanlige ”oss-dem”-instruksjon gjennomført med standardiserte power point-presentasjoner. I Haiti er SGBV-bygninger satt opp i samråd med lokale politimyndigheter, som selv har tilkjennegitt sine behov. Gjennom et lengre feltarbeid, hvor jeg har intervjuet både grunnivå og ledere i HNP, blir det bekreftet at vertslandets politi i stor grad anerkjenner prosjektet og ser på det som ”sitt eget”. En instruktør fra HNP sa det treffende: ”Finally MINUSTAH are doing something that really matters for us”.

Bærekraftig

Konklusjonen i mitt studie er at prosjektet i observasjonsperioden fra 2010 til 2015 fremstår som bærekraftig i HNP. Dette basert på flere punkter:

Prosjektets måltall, outputs, viser at 1191 polititjenestepersoner har fått økt ferdighet og kunnskap om SGBV. Outputs er lett å måle, men sier lite om outcomes: effekten av tiltakene. Mer viktig er det derfor at:

1) kursprogrammet etter eget ønske er implementert av nasjonalpolitiet i grunnutdanningen for alle nye politirekrutter;

2) kompetansen lever videre i politidistriktene som følge av grundig inkludering av lokale tjenestepersoner;

3) 12 av 15 kontorer blir brukt etter intensjonen, dvs. at de blir brukt til etterforskning og annet arbeid med seksualforbrytelser;

4) brukertilfredsheten i politiet fremstår som svært høy gjennom de kvalitative undersøkelsene;

5) I tillegg har et av politidistriktene vært pionermodell for Haitis første etablering av et felles mottaksapparat, One-Stop Center, hvor overgrepsutsatte blir møtt av både politi og helsevesen i tråd med den norske barnehusmodellen.

Sistnevnte tiltak er kvantitativt målt over en treårs periode og indikerer så langt en betydelig prosentvis økning i antall rapporterte voldtekter.

Studiet mitt viser et behov for ytterligere forskning, særlig gjennom a) longitudinelt studie av de norske tiltakene for å se om bærekraftigheten er robust, og b) brukerundersøkelser med fokus på overgrepsrammede og NGOer innen rettshjelp og offerstøtte. I særlig grad er pkt. b interessant opp mot One-Stop Centre i Cap Haitien. Skulle det vise seg at den positive utviklingen fortsetter, kan det bety at man har en korrelasjon som er enestående innen FNs kapasitetsbygging i justissektoren.

Behov for nytenkning

Min argumentasjon tilsier at det er et grunnleggende behov for nytenkning i FNs politioperasjoner. Tross for eksempler på best practice, som det norske prosjektets suksess siden 2010, fremstår FNs Departement for fredsoperasjoner (DPKO) og operasjoner i felt som organisasjoner preget av stiavhengighet og målforskyvning. Lite tyder på at innovasjon blir prioritert eller anerkjent. Den uavhengig 2016-granskningen av DPKO[2], ledet av Hilde Frafjord Johnsen, bekrefter dette inntrykket. Det samme gjør også NUPIs 2016-rapport om bruk av spesialiserte polititeam[3].

Allerede i 2012 ble Norges SGBV-team fremhevet av toppledelsen i Police Division som ”the future of UN Policing”[4], men like fullt er Norge fortsatt eneste land som har klart å gjennomføre et vellykket prosjekt basert på SPT-modellen. Byråkrati og prosedyrer i FN har vært det største hinderet.

Det er på høy tid at medlemslandene øker presset på FNs generalsekretær for å styrke reformarbeidet i Departementet for fredsoperasjoner og i politiavdelingen. Det nylige byttet av generalsekretær kan gi mulighet for endringer. Et modernisert og reformert DPKO vil være en åpenbar fordel for både FN og de politibidragsytende medlemslandene, men kanskje mest av alt for vertslandene. Det er tross alt dem vi er der for.