To raspachines, en hardt prøvet pizzeria og en avtale full av tomme ord
Fram til 2016 livnærte Yeison og lillebroren Brayan seg som raspachines; kokaplukkere. Så kom fredsavtalen som tok fra dem levebrødet. Løsningen ble en pizzeria i hovedstaden Bogotá. Det var gode tider og nytt håp, men nå trues livsgrunnlaget deres på ny - av koronatiltakenes stramme grep om landets sosiale liv.
Som så mange andre land i Sør-Amerika har også Colombia vært hardt rammet av koronapandemien. Så langt (per 4. august) er 306 000 smittet og over 10 000 døde. Myndighetenes svar har vært å legge strenge restriksjoner på innbyggernes hverdag og arbeidsliv, særlig i storbyene.
«Nedstengning er det verste som kunne skje for små næringsdrivende som meg. De rike, de som eier supermarkedkjedene, for eksempel, har blitt enda rikere. Og vi fattige har bare blitt enda fattigere», forteller Yeison Alexander Zapata Graciano (28) på telefon fra Colombias hovedstad Bogotá.
Sammen med lillebroren Brayan Estiven (24) drev han pizzeriaen Delight Pizza Y&Y. Den ligger i nabolaget Usme, et fattigstrøk sør i Bogotá.
De to brødrene kom til Bogotá for omtrent fem år siden. Før det hadde de jobbet i en årrekke - nærmere et tiår i Yeisons tilfelle - som kokabladplukkere (raspachines på spansk). Det var kokablader som ble solgt til ulike kriminelle aktører og væpnede grupper, som trolig ble brukt til å produsere det ulovlige stoffet kokain.
Begynte å jobbe som 12-åring
Yeison begynte det harde arbeidet under sola på kokamarkene da han ikke var mer enn tolv år gammel, etter en turbulent barndom preget av sult og ydmykelser.
«Fredager var den eneste dagen vi fikk nok å spise. Noen ganger tok jeg søsknene mine med ut for å tigge. Det var virkelig en tøff tid», forteller Yeison.
Så jobben med å høste kokablader i delstaten Antioquia skulle bli ensbetydende med stabilitet, inntekt og mat på bordet for Yeison. Senere ble det også slik for lillebroren Brayan Estiven.
I fredsavtalen mellom den kolombianske regjeringen og den tidligere geriljagruppen FARC fra 2016, var ett av punktene å komme narkotikakriminaliteten til livs - inkludert dyrking av ulovlige avlinger som koka.
En historisk begivenhet med håndtrykkende politikere og geriljasoldater kledt i hvitt. Bildene gikk verden over. Endelig kunne Colombia få plass på verdens forsider som følge av en positiv nyhet.
«Truet oss til å undertegne»
Men for Yeison og de andre arbeiderne på kokamarkene var virkeligheten en annen:
«Vi ble tvunget til å skrive under på at vi ikke lenger skulle jobbe med koka», forteller Yeison. «Og vi fikk vite at vi skulle få to millioner peso (ca 5000 norske kroner) i måneden i løpet av et år - dersom vi skrev under. Men det fantes ingen alternativer. Og hvis vi ble tatt i å jobbe på kokamarkene etter det, ville vi måtte sitte ti år i fengsel, var beskjeden», forteller Yeison sint.
Han opplever ikke at regjeringen har levd opp til det de lovet eller holdt sin del av avtalen:
«Vi ble lovet masse greier i forbindelse med programmet for frivillig erstatning for ulovlige avlinger. Vi har heller ikke fått den utdannelsen vi ble lovet.»
Hakket i stykker kokaplanter
Yeison forteller hvordan han var med på å hakke i stykker kokaplantene, én etter én med hakker og håndkraft. Det tok omtrent et halvt år. Etter det ventet han i et helt år på støtten han var blitt lovet av regjeringen. «Et år da jeg måtte holde ut å være sulten.»
Han har fortsatt ikke mottatt støtten, forteller han. Verken pengene eller utdannelsen.
Ifølge kolombianske myndigheter er det registrert nærmere 17 000 kokaplukkere - raspachines - i landet. Ifølge fredsavtalen har de rett til økonomisk støtte og utdannelse, som en vei vekk fra arbeidet med de ulovlige avlingene. I tillegg finnes det uregistrerte.
Det er uvisst hvor mange av de registrerte arbeiderne, slike som Yeison, som ikke har mottatt den lovede støtten fra myndighetene.
Søkte mot byene
Etter ventetida forlot Yeison landsbygda og søkte mot byene for å finne jobb. Etter en stund endte han opp i Colombias hovedstad Bogotá, og snart kom han i opplæring på en pizzeria. For to år siden åpnet han sin egen. Forretningene begynte å blomstre - helt til koronaviruset kom til Colombia. Siden slutten av mars har landet stort sett har vært stengt for vanlig sosial aktivitet.
Koronasituasjonen i Colombia og i resten av Latin-Amerika har ført til synliggjøring av kontinentets enorme ulikhet og urettferdighet. Det er de fattigste det har gått hardest ut over, det er de som ikke har hatt tilgang til behandling på sykehus og de som har sultet og lidd mest under nedstengningen.
«Nedstengning er faktisk det verste som kunne skje meg. Omsetningen i pizzeriaen har falt med 80 prosent», forteller Yeison.
De fattigstes nye liv: Kun ett måltid
Ifølge tall fra den colombianske organisasjonen Profamilia har hver tiende husholdning i landet gått fra tre måltider om dagen til ett eneste under nedstengningen.
Og den situasjonen er den samme rundt om i andre deler av Latin-Amerika. Til syvende og sist handler det om å bli syk og dø av covid-19, eller å dø av sult og fattigdom, kommenterer folk resignert.
Heldigvis har situasjonen fortsatt ikke blitt så ille som det for pizzabakeren Yeison:
«Denne pandemien har virkelig rammet de fattige i Colombia hardt. Jeg har selv heldigvis ikke manglet mat. Hvis jeg ikke har hatt penger, har jeg likevel kunnet spise av restene fra pizzeriaen - pizza, pølsemiks eller burgere», forteller den 28-årige pizzarestauranteieren.
Samlet inn penger
Med hjelp fra venner har Yeison samlet inn penger via sosiale medier som Facebook, Intagram og Twitter for å holde hodet over vannet gjennom korona-nedstengningen. Inntil videre har han mottatt knappe 5000 kroner (to millioner kolombianske peso).
«De pengene har jeg brukt til å betale hastegjeld i pizzeriaen, og for å være helt ærlig så er det faktisk disse pengene jeg lever av for øyeblikket, mens vi venter på at pizzeriaen kan åpne igjen og begynne å fungere som normalt», forteller Yeison.
