– Urfolk har en følsomhet overfor skogen. Det gjør oss rustet til å ta vare på den

Kroppsspråket til Francisca Arara endrer seg når hun går mellom grantrær og bjørk i Maridalen. Hun beveger seg roligere, ser seg rundt og lukker øynene. Et lite stykke inn i skogen, setter hun seg på huk og betrakter mylderet av maur på skogbunnen.

– Mitt folk har alltid tatt vare på naturen, den er livsgrunnlaget vårt og en del av hvem vi er. Og nettopp derfor kan vi forvalte den på en sunn måte, sier Arara.

Det er første gang Arara er i Norge – og i en norsk skog. Hun har nettopp deltatt på konferansen Oslo Tropical Forest Forum, der 450 av de viktigste aktørene for bevaring av verdens regnskoger har vært samlet. I to dager har hun snakket med kollegaer og representanter fra andre urfolk i et stort konferanserom i Oslo, pyntet med grønne plastikkplanter. Hun tar av den svarte dressjakka og ser opp på tretoppene.

– Jeg blir rolig i skogen. Her er det trygt. Urfolk har en følsomhet overfor skogen og livet der, som andre ikke har. Det gjør oss rustet til å ta vare på den, sier Arara.

I områder hvor det bor urfolk, er skaden på regnskogen mindre enn i områder som ikke er befolket av urfolk. Det er også størst biologisk mangfold i urfolk-områdene. Det kommer fram i en ny rapport fra Regnskogfondet om urfolk og miljøfinansiering.

Bygger bro mellom urfolk og politikere

Arara begynte som skolelærer, men forstod raskt at klasserommet ble for lite. Hun ville jobbe med å få fram stemmene til urfolkrepresentanter og sørge for at de ble hørt. Nå er hun rådgiver for ulike urfolksledere i Acre, en region vest i Brasil, og fungerer som talsperson for urfolk i møte med nasjonale myndigheter.

– Min oppgave er å få folk og myndigheter til å forstå perspektivet til oss som bor i skogen. Vi har alltid levd i skogen og er nødt til å snakke med myndigheter for å unngå konflikt. Også må vi lytte til hva myndighetene har å si, forklarer Arara.

Presset på skogen og urfolk er stadig sterkere. Det er effektivt å involvere urfolk i kampen for å ta vare på regnskogen, ifølge Regnskogfondet. Likevel mottar urfolk og andre lokalsamfunn mindre enn én prosent av verdens samlede globale klima- og naturmidler. I marka i Maridalen møter vi syklister, turgåere med hunder og joggere med musikk på ørene. Arara ser nysgjerrig på dem.

– Dere bruker skogen dere også, men på en grunnleggende annen måte enn oss. Vi er en del av skogen, mens dere besøker den. Man kan kanskje si at dere forvalter og snakker om skogen med hodet, mens vi gjør det med hele kroppen, sier hun leende.

Arara forteller at hennes folk bruker skogen til alt fra medisin, til mat og husbygging. Men dette er bare en liten del av hva skogen kan gi, forteller hun.

Trærne brukes også til å få råd om livet.

– Skogen gir svar, sier hun.

– Det er en spesiell treart i skogen vår. Den kan snakke. Vi går dit for å spørre om råd. Hvis du lytter og er stille, kan du høre skogen fortelle, sier Arara.

Hun legger ikke skjul på at også urfolk hogger skog til husbygging, høster av skogen og spiser dyr.

– Forskjellen ligger i at vi vet hvor grensene går. Hvis vi kapper et tre, vil vi plante et nytt. Vi kan spise dyr, men vet hvilke arter som tåler å jaktes på. Denne kunnskapen har vi! Å bruke av regnskogen på en måte som skader den, ville være å skade oss selv.

Kvinner og naturen

Det er skog i både Amazonas og Maridalen, men de svært ulike. Likevel beveger Arara seg rundt i skogen som om hun går i et hjemlig område. Hun tar blader mellom hendene og betrakter dem, ser opp på fuglene og lytter. På spørsmål om hva hun tror vil bidra til enda bedre beskyttelse av skogene, sier hun:

– Jeg tror det ville vært fint om kvinner fikk mer forvaltningsansvar og ble lyttet til. Dette er et problem innad i vår stamme også, at kvinnene ikke har like mye å si som menn. Men kvinner har en følsomhet, og en særskilt nær relasjon til skogen. Kvinner er ofte mer i kontakt med naturen, og har kunnskap som er arvet ned, mor til datter.

Arara husker hvordan de eldre kvinnene fortalte historier om skogen, som de hadde hørt av sine mødre og bestemødre. Som liten jente skrev hun ned noen av fortellingene i en bok. I det vi ser Maridalsvannet, forteller Arara en historie om hvordan en kvinne som for lenge siden skapte en sverm av skogvoktere.

– En gravid kvinne gikk i skogen, da mannen hennes kastet et insekt foran henne. Da forsvant plutselig babyen i magen. Da de kom hjem, fant kvinnen det samme insektet. Nå ble det ene insektet til en stor sverm som fløy ut for å beskytte hvert tre og hver plante i Amazonas-skogen. Kraften fra hennes graviditet forvandlet seg til en beskyttende sverm av skogvoktere, forteller Arara.

Bekymret for neste generasjon

Arara har fem barn, fire sønner og en datter. Hun sier de vokser opp i en helt annen tid, og forteller at hun er bekymret for den yngre generasjonen.

– Gjennom internett får de unge inn en annen verden. En verden med masse inntrykk og fristelser. Byen tiltrekker dem. De tror det er bedre der, og mister tilknytningen til folket sitt, sier Arara.

Denne uken møtte Arara mange av sine støttespillere og kolleger fra andre land som også har regnskog. Bakgrunnen er at det har vært en forverring for urfolk og miljøforkjempere mange steder, ifølge Norad. Flere av deltakerne under årets konferanse har kjent dette på kroppen.

– Etter to år med pandemi har det vært fint å samles. Vi jobber for et felles mål, å bevare regnskogen og hindre avskoging. Vi må være flere, fra ulike urfolk, som sier det samme globalt, sier Arara, mens hun tar et nytt blad mellom fingrene.