Nei til giverstyring av forskning i Afrika
– Om afrikanske land skal bli likeverdige partnere innen forskningssamarbeid, må universitetenes kapasitet styrkes og de må bli mindre avhengige av prosjektfinansiering fra organisasjoner som Norad, sier forskerveteranen Peter Maassen til bladet Khrono.
Professoren mener man må bort fra finansieringsmodeller som gir giverland makt til å definere hva det skal forskes på. Han tar til orde for at forskningsråd heller enn giverland skal bestemme over tildeling av økonomisk støtte.
– I utviklingsagendaer for Afrika har det alltid vært fokus på utviklingssamarbeid i stedet for likeverdig samarbeid. Det har ført til at forskning er blitt finansiert av bistandsgivere som Norad, ikke av forskningsråd. Det har også ført til at universitetene er mye mer drevet av kortsiktige agendaer, anvendt forskning og konsulentarbeid, enn at man har klart å utvikle en grunnforskningskapasitet, sier Maassen som er professor i pedagogikk ved Universitetet i Oslo (UiO) og tilknyttet Stellenbosch University i Sør-Afrika.
Maassen har de siste årene spilt en sentral rolle i et universitetsnettverk som har som mål å styrke samarbeidet mellom europeiske og afrikanske universiteter. Universitetsnettverket The Guild ble startet av UiO og andre forskningsintensive universiteter i Europa i 2016 og har blant annet et samarbeid med The African Research Universities Alliance (ARUA), et nettverk av 16 universiteter i 10 afrikanske land.
I forkant av et toppmøte mellom Den afrikanske union (AU) og Den europeiske union (EU) i februar har The Guild og ARUA kommet med en rekke anbefalinger, som innspill til forhandlingene.
Hovedgrepet er ifølge Maassen investering i «clusters of excellence», afrikanske sentre for fremragende forskning.
Forskningsnettverkene anbefaler å styrke afrikanske systemer for forskning, innovasjon og høyere utdanning ved å styrke båndene mellom universitetssektoren, offentlige myndigheter og privat sektor. Man foreslår også en panafrikansk ordning for forskningsfinansiering samt støtte til utvikling av forskningsinfrastruktur i verdensklasse.
I tillegg tar de til orde for en «kritisk debatt og refleksjon over koloniarven og hvordan universitetene og vitenskapen står i gjeld til kolonialisme og postkoloniale strukturer, for å endre forskningskulturen og utdanningstilbudet», skriver Khrono.
