Fortellinger om mislykkede bistands-prosjekter finnes i landsbyer over hele Somalia. Nå må vi tenke nytt
Kritikken av norsk Somalia-bistand – fremført av en tidligere UD-topp – kunne kommet fra en somalisk analfabet. Det var nesten som å høre min bestemor snakke, skriver Ismail Ali Hussein.
Mang en poet har latt seg inspirere av alle historiene, og noen av diktene går relativt langt i å hevde at dagens bistandsinnretting aldri vil bidra nevneverdig til utvikling i Somalia
Det er ekstremt krevende å bygge et statsapparat, basert på vestlige verdier, i et land som Somalia. Folk flest forstår de synlige resultatene av bistand - som bygging av sykehus eller at det bores brønner - men veldig få skjønner noe av det prosjektet mange vestlige bistandsaktører har forsøkt å jobbe fram. Kritikken av det norske engasjementet - som fremført hos NRK av den tidligere norske spesialutsendingen Jens Mjaugedal - kunne kommet fra en somalisk analfabet.
Somaliere har lange tradisjoner for muntlige fortellinger. Historier om det som skjer eller ikke skjer i bistandsbransjen, når også frem til nomadefamilien på landsbygda. Min bestemor i landsbyen Bulacle, hundrevis av kilometer fra hovedstaden Mogadishu, har for eksempel liten tro på at bistand vil endre mye. Fortellinger om mislykkede prosjekter finnes i lokalsamfunn over hele landet, der mang en poet har latt seg inspirere. Noen av diktene går langt i å hevde at dagens bistandsinnretting aldri vil bidra nevneverdig til utvikling i Somalia.
En av vår tids største somaliske diktere, Hadraawi, skriver eksempelvis i sitt verk «Dabahuwan» om hvor overkjørt det somaliske samfunnet har vært, hvordan statsbyggingen har vært et «utenfra-prosjekt», med lite lokal forankring.
Dét gjør at mistroen til bistandsbransjen er berettiget, sett med somaliske øyne. Jens Mjaugedal underkommuniserte dette i NRK-intervjuet, men la meg ta dere tilbake i tid for å gi et hint om hvorfor jeg tror dagens bistand ikke har klart å oppfylle målsetningen - å bidra til utvikling for folk flest.
Aldri et somalisk prosjekt
Det fantes ingen somalisk stat før kolonitiden, det fantes bare et somalisk folk. Somaliere flest har levd nomadeliv, der klantilhørighet og religion har hatt stor betydning. De to følger enhver somalier fra vugge til grav. Selv om du er født i utlandet, tilhører man til syvende og sist en klan - det er på en måte et slags personnummer. Religion og klan har ofte fått skylden for landets underutvikling. Realiteten er at statsbyggingen aldri har vært et somalisk prosjekt.
Da de italienske koloniherrene skulle forlate landet, fikk de i oppdrag av FN å lage en stat for den somaliske befolkningen. Kolonimakten Italia skulle altså være med å velge ut hvem som ble landets neste generaler, guvernører og embetsmenn. De som var negativt innstilt til prosjektet, ble naturligvis forbigått. Og folkets mistillit til de styrende startet allerede der, med den somaliske statens fødsel. Med andre ord ble staten ansett som koloniherrens forlengede arm, siden de videreførte den samme stats- og administrasjonskultur som italienerne hadde stått for.
Ni år etter statsdannelsen førte misnøyen til et vellykket kupp med en selverklært nasjonalist i førersetet. Siad Barre hadde stor støtte blant folk flest, og mange håpet nok at han skulle rydde bort resten av koloniherrens statstradisjoner, og den utbredte korrupsjonen som hadde fått bre om seg.
Det gikk ikke som folk flest forventet. Dessverre.
Noen år senere importerte den samme tidligere antatte patrioten sovjetisk innenrikspolitikk til Somalia. Et kommunistisk verdenssyn som var i kollisjon med normer og tradisjoner. Ikke nok med det, han utsatte store deler av befolkningen for grove overgrep, noe som igjen var årsaken til borgerkrigen. Resultatet ble et blodbad som tvang diktatoren i eksil. Men igjen var feilen den samme - man ville bygge en stat, uten lokal forankring.
Den nasjonalistiske poeten
Etter borgerkrigen ble det gjort utallige forsøk på statsdannelse ledet av det internasjonale samfunnet. Etter en rekke mislykkede forsøk, begynte folket å organisere seg gjennom klanbaserte domstoler. Det sikret stabilitet i deler av landet, men så importerte de samme domstolene arabisk kultur og idealer.
Det ble slutten på den folkelige opplsutningen. Al-Shabaab hadde fått spillerom.
Islamistgruppen var den gang ledet av Ahmed Godane, en poet som brukte nasjonalistiske virkemidler i sin kommunikasjon. Al-Shabaabs retorikk er gjennomgående islamistisk-nasjonalistisk, og de gjør alt de kan for å tydeliggjøre at statsbyggingen ikke er et somalisk prosjekt. Det gir islamistene støtte i rurale strøk og blant de med begrenset eller ingen formell utdanning.
Og nå står vi altså her. Verdenssamfunnet bruker ekstremt mye penger på å bygge en stat som ikke har klart å skape legitimitet hos egen befolkning, en stat som blir ansett som en byrde i rurale strøk. Og korrupsjonen som fortsatt gjennomsyrer statsapparatet forsterker al-Shabaabs støtte hos mange.
Derfor er det på tide at vi, det internasjonale samfunnet og giverland som Norge, erkjenner at det ikke er noen god idé at statsbygging skjer etter en internasjonalt anerkjent oppskrift.
Om giverne ønsker å bidra til utvikling i Somalia, må bistanden redefineres. Den må bygges innenfra, med bakgrunn i somaliske tradisjoner og kultur. Det kan skape en viss ro og ikke minst redusere faren for framtidige statskollapser.
Det har for eksempel den nordlige delen av landet lykkes med. Etter borgerkrigen har klanene der samlet seg og bygd dagens Somaliland, uten støtte fra det internasjonale samfunnet. Systemet har mange svakheter, men det har nesten eliminert faren for at terrornettverk som al-Shabaab skal vokse frem.
Sats på lokalt næringsliv
La meg derfor hjelpe den tidligere norske spesialutsendingen Jens Mjaugedal å formulere en vei videre for de i Utenriksdepartementet som tar opp stafettpinnen etter den tidligere norske spesialutsendingen:
Det man trenger nå, er en somaliskdrevet nasjonsbyggings- og samfunnsmodell, basert på lokale normer og folkets forståelse om seg selv.
Det krever blant annet at giverne lar somaliere være en del av løsningen. At land som Norge, istedenfor å fortsette å gi penger til et system som ikke har klart å skape endring for folk flest, etablerer forhold til det private næringslivet som er opptatt av å bygge landet gjennom langsiktige investeringsprosjekter.
Det finnes flere private, og seriøse aktører, i Somalia, som har bidratt til Somalias minimale utvikling - uten et eneste øre fra bistandsverden.
En av dem er Somalias største telekommunikasjonsselskap Hormuud. Selskapet eies av mer enn ti tusen somaliske aksjonærer som tilhører ulike klaner, der alle har egeninteresse av at selskapet lykkes.
Det er organisert slik at hver klan kontrollerer selskapet i det området de holder til. Klanene ansetter egne folk til å drifte selskapet slik at lokale eiere får mest mulig utbytte. Organiseringen har blant annet bidratt til at Somalia har blant Afrikas billigste internett. Men dette er bare et selskapene som har hatt suksess:
Det finnes et titalls andre.
Og her hjemme finnes det mange ressursterke norsk-somaliere som kan bistå. Det burde være interessant for norske myndigheter å intensivere samarbeidet med diasporaen - for bare gjennom privat verdiskaping, drevet frem av ressurssterke somaliere, kan man bygge et land som kan ta vare på innbyggerne.
Når private interesser ser verdien av stabilitet kan de selv også bruke både klan og religion til å sørge for ro og fred. Det vil i så fall være slutten på terrororganisasjoner som al-Shabbaab, for de vil ikke lenger ha noen «fremmede makter» å agitere mot. Men for å få til en slik ny tilnærming, må verdenssamfunnet tenke kreativt og legge om dagens bistandspolitikk.
Forretningspråket forstås godt av den jevne nomade-mann. Og han vet hvordan han bruker både klanen og religionen sin for å beskytte egne økonomiske interesser. Jo flere det blir av ham - av selvhjulpne somaliere, både i by og på landsbygda - jo nærmere er vi et fredeligere Somalia.
