Hun vil bygge hjemlandet

- Jeg ville ikke sitte i Norge og vente på at Somaliland skulle utvikles. Jeg vil bidra til å bygge landet, sier Faduma Hassan til Bistandsaktuelt.

Vi sitter i en stor villa i bydelen Gurasamo i Somalilands hovedstad Hargeisa. Ute viser gradestokken 32 grader, inne er det kjølig dunkelt. 12 år gamle Isak spiller dataspill med to kompiser fra nabolaget. De minste leker på gulvet. Det er fredag, som en søndag – og familietid.

Faduma Hassan forteller at hun kom til Norge som flyktning fra Etiopia da hun var åtte. Hun sier hun har hatt en god oppvekst i Norge, men for to år siden tok hun med de fem barna tilbake til Somaliland. Hassans ektemann Mohamed Ateie bor fortsatt i Oslo, der han jobber som tanntekniker. Når økonomien tillater det, er planen at han skal komme etter, slik at de sammen skal bidra til Somalilands fremtid.

- Mange somaliere tenker de vil flytte tilbake, men få velger å gjøre det. Et dårlig utbygd helsevesen, dårlige jobbmuligheter, og et skolesystem som ikke kan måle seg med det norske, er blant årsakene, sier hun.

- Skjønte vi kunne bidra

Borgerkrigen i Somalia brøt for alvor ut i Hargeisa i 1988. Faduma Hassan bodde to år i flyktningleir i Etiopia, før hun flyttet til Vegårshei som åtteåring. Senere har hun bodd 15 år i Oslo og blant annet utdannet seg som sykepleier ved Høgskolen i Oslo og Akershus (HIOA). Men for to år siden valgte 31-åringen å ta med seg barna tilbake til hjemlandet. Et land med enorme utfordringer på de aller fleste områder.

- Ja, vi kunne bare fortsatt å bo i Norge: Mannen min og jeg hadde faste jobber, og familien levde et godt liv på Romsås i Oslo. Men vi bestemte oss for å returnere etter at vi hadde vært her på sommerferie. Det var første gang jeg var hjemme siden vi flyktet. Da jeg så fattigdommen og utfordringene, skjønte jeg at jeg kunne gjøre en forskjell. Jeg ville bidra med kompetansen jeg har fra Norge.

Faduma Hassan innrømmer at kultur og religion var viktig i diskusjonen da familien tok avgjørelsen om å dra fra Norge.

- Både jeg og mannen min har opplevd barndommen og ungdommen i Norge - det har vært et kjempegodt liv, men likevel har begge følt en slags splittelse. Kløften mellom det norske og somaliske, både kulturen og religionen, det har vært tøft for oss begge - så vi tenkte at vi kunne spare barna for det. Samtidig så vi at barna kunne leve et roligere og på mange områder bedre liv her.

Føler du at du har kommet hjem?

- Jeg føler ihvertfall en ro. Men det har vært mye usikkerhet i forhold til å tilpasse meg et helt nytt samfunn som jeg ikke kjente. Man blir sett på som en som kommer hit med vestlig bakgrunn. Både som en ressurs og som en trussel. Jeg har jo med meg en del verdier fra Norge som er fremmed for mange i dette landet. Ting som gjør at jeg skiller meg ut.

Men de aller fleste ser på meg som en ressurs, spesielt i jobben min som helsearbeider. De kommer hit, folk i nabolaget, og spør om hjelp og råd.

Rødhette og ulven

Mens Faduma snakker har Isak avsluttet videospillingen med kompisene. Nå leser han for de to mindre søskenene Makha (7) og Jonis (5). Alle får lokal bakst, sambusa og goora. Og boka som leses: Rødhette og ulven .

- Selv om jeg ikke ser norsk ut, har jeg verdier og et tankesett med meg fra Norge. Det kan skape kræsj også her, så jeg lever fortsatt mellom to kulturer. Det kan handle om familierelasjoner, oppdragelse av barn – ja hvordan man skal leve livet, sier Faduma.

- I Norge har jeg lært meg at jeg må ta vare på meg selv, og for meg handler ikke livet bare om å være en god mor. Det må være plass til meg oppi dette også, og den type tankegang står nok i sterk kontrast til slik mødre i dette landet tenker: De skal “ofre alt” for barn og mann, men det er viktig at de også tar vare på seg selv - dét kan nok være et utfordrende tankesett for noen. Jeg gjør som i Norge – passer på å ha kvalitetstid for meg selv, passer på forholdet; går ut og spiser med mannen min.

Tror du de verdiene du har med fra Norge kan bidra til å forandre noe i Somaliland?

- Absolutt. Jeg har en påvirkning i alle de sammenhenger jeg opptrer. På jobben eller i nabolaget. Bare det at jeg har en jobb viser et annet perspektiv enn det man er vant til her. Mange vil nok mene at jeg ikke trenger å jobbe; at det er tåpelig når jeg har fem barn – at jeg burde være hjemme med dem. Da sier jeg at det er mitt valg. At det er viktig for meg. At jeg faktisk jobber, gjør at mine verdier befester seg i samfunnet.

Faduma, to fettere og to kusiner tar med barna på restauranten Dalxiis i sentrum av Hargeisa. Bistandsaktuelt får være med. Men når gjesten vil sitte ute, forsvinner de to kusinene inn i restauranten.

- De liker ikke å spise ute, de er redde for at menn skal se dem. De synes vi satte oss på det mest synlige stedet i restauranten.

“Journalisten synes dere er veldig rare!”, roper Faduma etter kusinene i det de forsvinner fnisende inn bak dørene.

- Jeg har respekt for den kulturen de er vokst opp i, men fra Norge er jeg vant til å spise ute blant folk. Alle menn vet jo at kvinner også må spise, så jeg kan ikke skjønne hvorfor man må skjule det. Men se deg rundt, her er ingen andre kvinner enn meg. De får bare bli vant til at jeg er her. Det er slike ting som må til for å skape forandring, sier Faduma og smiler.

- Men jeg ville nok ikke turt å amme her. Det ville være å pushedet norske litt langt.

Men de ordene, skal det vise seg, må Faduma revurdere ti minutter senere: Minstemann Yusuf på 6 måneder gråter og gråter. Matroen rundt både dette og andre bord “forstyrres”. Faduma bestemmer seg for å ta grep, og skyver den lille gutten opp under hijaben:

- Det er vel bedre at jeg gjør dette, så vi alle får litt matro.

- Helt forkastelig

“Mere fart, mere fart – eller så får du melkebart”!

Vi har flyttet oss fra Dalxiis til lekeparken Kaah i utkanten av Hargeisa. Fadumas datter Makha sitter på husken. Mor dytter. Hver uke kommer familien hit for å leke, siden det ikke finnes lekeplasser inne i byen slik barna er vant til fra Norge.

Ettermiddagsolen steker. Pause i skyggen, der servitøren byr på somali-tea med kamelmelk. Barna får brus. Faduma har fortalt om sitt engasjement, sin overbevisning. Om tvilen og valget; Det er umulig ikke å la seg imponere av fembarnsmoren som forlot Norge med et ønske om å bidra til utviklingen av hjemlandet. Et land hun knapt nok husket.

Faduma er ikke sikker på om det er lurt å flagge høyt hva hun mener om flerkoneri ute blant folk i Hargeisa, men er ikke redd for å mene noe om omskjæring.

- Det er jeg ikke redd for å stå opp mot eller snakke høyt om. Dét er helt forkastelig, sier Faduma alvorlig:

- Jeg skal aldri utsette jentene mine for det. Og det står heller ikke beskrevet i Koranen, det er kulturelt betinget. Jeg bruker mye tid på jobben på å gi helsopplysninger til kvinner jeg møter om risikoen ved omskjæring. Det er et helt forferdelig inngrep der man skjærer bort kjønnsleppene og klitoris og syr igjen - bare et lite hull for menstruasjon er igjen. Man frarøver jo barnet en del av kroppen, sier Faduma.

Hvilke argumenter møter du her for omskjæring?

- Det er mange, men den viktigste er at mannen skal se at jenta er jomfru. Jeg skulle gjerne hatt tilgang på miljøer med unge jenter der jeg kunne snakket om dette, for det er en lang vei å gå. Jeg skal bruke verdisettet og kunnskapen min for å kjempe mot, og jeg kan spille en rolle gjennom den jobben jeg har på sykehuset, der vi nå også driver en kampanje mot omskjæring, sier Faduma.

- Mine døtre skal ihvertfall ikke omskjæres. Men det er en lang vei og gå. For å stoppe dette må informasjonen ut til kvinner og dét skal jeg kjempe for helt til jeg går i graven. Jeg skal bruke verdisettet og kunnskapen min, og jeg kan spille en rolle gjennom den jobben jeg har på sykehuset der vi nå også driver en kampanje mot omskjæring, sier Faduma.

- Dette var ille

Dagen etter møter Bistandsaktuelt Faduma på Hargeisa Group Hospital, Somalilands største sykehus, hvor hun som norskutdannet sykepleier sitter på en kompetanse få andre har. Men hun har svært begrensede ressurser, og mangler det meste av det avanserte utstyret hun er opplært i fra Norge. I dag er det heller ikke vann i springen.

Før det har gått en time har hun tre spedbarn som er livstruende syke å ta hand om. Et fortidligfødt tvillingbarn som veier 660 gram - søsteren døde under fødselen, én født med ryggmarksbrokk og vannhode, samt et spedbarn funnet i kloakken etter at moren ikke turde beholde barnet på grunn av voldtekt.

- Dette var ille, sier Faduma.

Den lille bylten av en gutt har infeksjon fra kloakken og ligger i konstante kramper. Det ser ikke bra ut.

- Han kan overleve, selv om han har det veldig vondt akkurat nå; med kramper, surstoffmangel og høy feber. Det som er så fint med å jobbe med spebarn, er at sykdomsbildet fort kan endre seg - til det bedre. Om en ukes tid kan han være helt frisk. Men da er det viktig at alt gjøres riktig, sier Faduma og skifter en veneflon som har sittet i for lenge.

- Jeg tror han vil klare seg, men det er vondt å se ham slik.

“I Norge ville det helt klart vært en lege i dette rommet nå”

– Faduma Hassan

Faduma beveger seg over til den lille bylten på 660 gram. Hun forteller at den minste de tidligere har klart å redde her ved sykehuset veide 900 gram.

- Vi er det største sykehuset i Somaliland, men har egentlig ikke kapasitet til å ta i mot så kompliserte pasienter som disse tre. Vi mangler kvalifisert personale og vi mangler utstyr. I Norge ville det helt klart vært en lege i dette rommet nå. Her må vi bare gjøre det beste ut av situasjonen, sier Faduma og klipper til en bleie så den skal passe den lille jenta.

- Vi har ikke bleier som passer så små barn. Og ikke har vi munnbind heller, så jeg bruker bare sløret jeg. Hadde jeg jobbet på AHUS hadde jeg hatt alt det utstyret som trengs nå tilgjengelig. Utstyr og kolleger jeg kunne strekke meg mot, og sparre med. Det hadde gjort jobben min lettere, men de trenger meg mye mer her.

Med utdannelsen fra Norge; sitter du på en kompetanse kollegene dine her ikke har?

- Kunnskapen er den samme. Men å se hvordan ting fungerer og henger sammen, der har jeg en helt annen tilnærming. F.eks det å føre journaler slik at man kan følge en pasients sykdomsforløp, se hvordan pasienten var for et par dager siden - det har de ikke rutiner på, og der har jeg med min bakgrunn en opplærende funksjon. Det helhetlige bildet, det etiske, det er de tingene de trenger å få på plass. Jeg lærer mye av dem, men de kan også lære mye av meg, sier Faduma.

Hvordan kan diaspora bidra til utvikling i Somaliland?

Økonomisk så har diasporaen veldig mye å si. Men videreføring av kunnskap er kanskje det viktigste. Jeg kommer jo hit med en utdannelse jeg aldri ville kunne fått om jeg vokste opp her. Å drive opplæring av helsearbeidere, som i mitt tilfelle - eller lærere, politifolk og andre, der kan diasporaen helt klart bidra.

- Som sykepleier er det nok omsorgen og yrkesetikken som er det viktigste jeg har tatt med meg. Som medborger er det et norsk verdisett: En annen måte å tenke på; om det er omskjæring, familieverdier eller rollefordeling. Men det viktigste uansett hvor du kommer fra, er å være et godt menneske - et godt forbilde, sier Faduma.

Kulturforskjeller

32 åringen forteller at det har vært et vanskelig valg, å forlate familie og venner i Norge.

- Men vi har tenkt nøye gjennom det og funnet ut at det var riktigst å dra nå, når barna er små. Det vanskeligste med å flytte hit, bortsett fra å bo fra mannen min en periode, har nok vært å hjelpe barna å tilpasse seg. Det er jo et helt annet liv for dem her: Ny skole og nye venner. Det har vært slitsomt og utfordrende – men nå går det fint, sier Faduma.

Hun forteller at det vanskeligste for henne selv i møtet med Somaliland har vært å finne sin rolle; en tilhørighet og en plass i samfunnet. Både på arbeidet og sosialt.

- Hvordan møter man kulturforskjeller uten å tråkke folk på beina. Jeg har følt mye på at jeg må tilpasse meg. Jeg kan jo ikke bare komme med mine holdninger og eksempelvis si til en annen mor at hun ikke skal denge barna sine: Om hun har et barn som skulker skolen, hjelper det jo ikke å slå - hun må ha dialog med barnet for finne ut hvorfor - slik tenker vi i Norge, og i slike tilfeller må jeg trå varsomt. Men jeg tror at om jeg lever mitt liv slik jeg mener er riktig, så vil de rundt meg se hvordan jeg er - og jeg tror jeg kan være et godt forbilde for andre. Det er viktigere enn å formane verdier, sier Faduma.

"Jeg savner nok mest luksusen"

- Faduma Hassan

Et helt annerledes land. Et annet liv. Hva savner du mest med Norge?

- I Norge kunne jeg bare gå rundt hjørnet til Kaffebrenneriet når som helst. Eller i butikken og finne 17 brødsorter. Det var lekeplasser for barna og svømmehallen. Eller bare det å gå på kino med en venninne: Jeg savner nok mest luksusen: At alt er så enkelt.

- Men alle disse tingene kan man fint klare seg uten. I stedet har jeg funnet en ro og lever et mye mer harmonisk liv her. Også har barna fått andre verdier. De setter pris på helt andre ting – det er godt å føle på.

Selv om det finnes enorme utfordringer er Faduma Hassan optimistisk om Somalilands fremtid:

- Jeg har hatt et godt liv i Norge. Det var ingen som mobbet meg eller viste meg fingeren, men jeg måtte reise hjem for å bidra: Noen må ta ansvar slik at Somaliland igjen kan blomstre.

- Et ødelagt Somalia

Somaliland er i praksis en uavhengig republikk, og erklærte sin selvstendighet fra Somalia i 1991, etter diktator Siad Barres fall. Selvstendigheten er ikke anerkjent av noen andre stater, og Somaliland er derfor statsrettslig sett en del av Somalia. Men mens Somalia var uten fungerende myndigheter fra 1991 til 2012, har Somaliland innført en demokratisk grunnlov og avholdt flere president- og parlamentsvalg.

Når man besøker Somalilands hovedstad i dag er det vanskelig å forestille seg historiene som fortelles om byen og landet fra tidlig på nittitallet. Hargeisa var en by i ruiner, etter borgerkrig, luftangrep og systematisk plyndring av private og offentlige eiendommer. Både byen og landsbygda rundt var teppelagt med miner. Veier, vannpumper og elektrisitet var ødelagt. Det fantes ingen banker og ikke et telefon-nett. I dag syder Hargeisa av handel og nyetableringer. Kontorbygg, villaer, moderne kjøpesentre og hoteller vitner om en by i rask utvikling.

Lobbyen på Man-Soor hotel i hovedstaden summer. Samtaler ved alle bord. Høylydte diskusjoner. Latter. Dette er møtested for somalisk diaspora “hjemme” på forretninger, for å besøke familie, eller for å se på muligheten til å re-etablere seg. Ahmed Barud Egeh har bodd 25 år i Norge. Nå bor han i Somalilands hovedstad og jobber for en ngo. Egeh forteller gjerne hvorfor han mener Somaliland har klart seg så bra, mens naboen i sør, nærmest fortsatt er i krig:

- Da britene dro fra Somaliland, forlot de en velfungerende stat - da de italienske koloniherrene dro, etterlot de et ødelagt Somalia. Det er noe av forklaringen på hvorfor det har gått så mye bedre her, og så dårlig der. Fotavtrykkene var så forskjellige. Britene hadde en helt annen respekt for viktige skikker i vår kultur. Som at de eldste er viktige i samfunnet. Italienerne hadde en helt annen tilnærming, som reelle koloniherrer. Selv om vi er av samme folk har historien brakt oss langt fra hverandre. Og fotavtrykkene fra kolonitiden er fortsatt synlige: Mafiatankegangen har satt dype spor i Mogadishu og Somalias president er en Mafioso uten reell makt. Makten er kjøpt og den ivaretas nå av utenlandske styrker.

Myndighetene i Mogadishu har ikke engang kontroll på sitt territorie, hvordan skulle de da kunne styre Somaliland også, sier Egeh entusiastisk.

- I sør har det vært hevnaksjon etter hevnaksjon, og slik har det vært i Somalia helt siden Siad Barre falt. De har ikke klart forsoning, som vi har gjort her. Hevn avler hevn og spiralen bare fortsetter.

Tidligere SV-politiker Hamsa Mohamed-Somajeste er “hjemme” på ferie og sitter også rundt bordet i lobbyen. Han utdyper:

- Da krigen var over foregikk dialogen her i nord i skyggen under et tre med de klanseldste, og ikke på et femstjerners hotel med internasjonale fredsmeglere. Derfor fungerer Somaliland i dag, og derfor skaper kunnskapen og pengene diasporaen bidrar med utvikling i Somaliland.

303 millioner diaspora-kroner

Den private pengestrømmen som går fra diasporamiljøene til fattige land, antas å utgjøre mer enn tre ganger så mye som all internasjonal bistand til sammen, ifølge Verdensbankens anslag. Bare i 2012 skal det ha blitt overført 401 milliarder dollar på verdensbasis, og overføringene øker.

Det finnes ingen eksakte tall på hvor mye penger som går fra norsk-somaliere tilbake til hjemlandet, men Bistandsaktuelt tar kontakt med norges-kontoret til den klart største hawala-operatøren i Somalia, Dahabshiil. Talsmann for selskapet Ahmed Nur forteller at Dahabshiil har om lag 80 prosent av markedet og at 95 prosent av overføringene fra Norge går til Somalia og Somaliland. Og hvor mye overføres fra norsk-somaliere til hjemlandet?

303 millioner kroner bare gjennom Dahabshiil i 2013.

Til sammenligning var bistanden til Somalia fra Norge det samme året på 371 millioner kroner. Det kan bety at norsk-somaliere overfører tilnærmet det samme hvert eneste år som det norske myndigheter gjør.

“Overføringene er viktig som katalysator for hele økonomien i Somaliland"

- Mark Bradbury

Pengeoverføringer fra somaliere som lever utenfor Somalia er helt avgjørende for den relative veksten vi nå ser i regionen. Ifølge Mark Bradburys “Becoming Somaliland” er disse overføringene nå større i sum enn inntektene fra eksport av levende dyr (kameler, geiter etc) som tradisjonelt har vært Somalilands største inntektskilde:

“Overføringene er viktig som katalysator for hele økonomien i Somaliland. Det er hovedkilden til en kontantstrøm, det brukes i investeringer, skaper arbeidsplasser og er et instrument for handel og næringsliv generelt”, skriver Bradbury i boka.

Forsker Cindy Horst ved Fredsforskningsinstituttet Prio, sier det er helt umulig å fastslå hvor mye penger som går fra diasporaen til Somaliland, men på direkte spørsmål trekker hun FN og Verdensbankens tall frem. Deres estimat er at det kommer rundt 6 milliarder kroner i overføringer fra somalisk diaspora til hjemlandet hvert eneste år. Hun er ikke i tvil om at penger og kunnskapsoverføringer fra somalisk diaspora er helt avgjørende i det krigsherjede landet.

- Diasporaen spiller en vesentlig rolle i politikk og verdispørsmål. De tar med seg utdanning og kunnskap. Også pengeoverføringene er viktige. Ikke bare hjelper det den konkrete familien, men det er et enormt tilskudd til hele økonomien. Mange av de informantene jeg har snakket med fra diasporaen uttrykker et ønske om å medvirke til gjennoppbyggingen av hjemlandet. Det betyr ikke nødvendigvis at de vil flytte hjem; det er mange måter å bidra på.

Forskeren er samtidig skeptisk til en ensidig bejubling av verdioverføringer (social remittances) fra vesten:

- Det blir ofte bejublet i FN-systemet, Verdensbanken etc – men jeg er ikke så sikker på om det utelukkende er til det gode, det må ihvertfall gjøres med varsomhet. Det er ikke alltid at forandringer kan komme utenfra. Forandringer og utvikling må komme innenfra.

Horsts forskning er gjort i samarbeid med Hips Institute i Mogadishu og Humphrey School i Minnesota og er bl.a betalt for av det norske utenriksdepartementet. Hun forteller at det er veldig vanskelig å fastslå hvor mange som har returnert til Somalia; at det uansett dreier seg om et svært begrenset antall.