Lavrov på frierferd i Afrika

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Tove Gravdal

Journalist og forfatter

Russlands utenriksminister Sergej Lavrov har den siste uken vært på rundreise i Afrika. Han gjestet Sør-Afrika, Eswatini, Angola og Eritrea. I februar er det ventet at han skal på en ny afrikansk reise, da til Mauritania, Marokko, Algerie og Tunisia.

Det er lett å forstå hvorfor den russiske utenriksministeren besøker Afrika. Omfattende vestlige sanksjoner mot Russland rammer Lavrovs bevegelsesfrihet, og med unntak av FNs toppmøte i New York i september har han knapt vært i et vestlig land det siste året. Den russiske invasjonen og angrepskrigen i Ukraina har imidlertid ikke utløst sanksjoner fra afrikanske land, som i flere tilfeller importerer store mengder våpen fra Russland. Lavrov er derfor en velkommen gjest i afrikanske hovedsteder.

Det var han også i Pretoria, selv om Sør-Afrikas våpenimport fra Russland er liten, og samhandelen mellom landene er ubetydelig. Sørafrikansk eksport til Tyskland var i fjor 15 ganger større enn til Russland, og eksporten til Russland var minimalt større enn til Norge, ifølge offisiell statistikk. Likevel erklærte utenriksminister Naledi Pandor etter møtet med Lavrov at de to landenes felles mål var «økt økonomisk, sosial, kulturell og vitenskapelig samhandling».

Lavrov brukte pressekonferansen sammen med Pandor til å hevde at økte matvarepriser i verden var vestlige lands skyld. Han påsto også at Russland og Ukraina i mars i fjor var enige om å forhandle, men at USA, Storbritannia og andre europeiske land hadde nektet Kyiv å gå i dialog med Moskva.

For ordens skyld: Ukraina har avvist å forhandle med den russiske invasjonsmakten. Og en viktig forklaring på høyere matvarepriser er at Russlands krig har rammet produksjon og eksport av korn fra et viktig produsentland, nemlig Ukraina.

Marineøvelse

I tillegg til å motta Lavrov er det blitt kjent at Sør-Afrika skal være vertskap for en marineøvelse med Kina og Russland. Den skal finne sted utenfor Durban på østkysten i perioden 17. til 27. februar, altså vil den pågå under årsdagen for invasjonen av Ukraina. Under pressekonferansen med Lavrov avviste Pandor kritikk mot Russlands deltagelse med at «alle land i hele verden gjennomfører militærøvelser med venner».

Sør-Afrika har avstått fra å stemme i FNs generalforsamling over resolusjoner som fordømmer Russlands krigføring i Ukraina. Rett etter invasjonen sendte sørafrikansk UD ut en erklæring hvor russerne ble bedt om å trekke sine styrker ut av Ukraina. Det er uklart om Pandor selv godkjente erklæringen, men den skal ha irritert president Cyril Ramaphosa og den øvrige ledelsen i regjeringspartiet ANC.

Nå sier Pandor at å gjenta et slikt krav overfor Lavrov «ville ha fått meg til å virke forenklende og umoden», og viste til de store mengdene med vestlige våpenleveranser som er sendt til Ukraina det siste året.

Ramaphosa har uttalt at den vestlige forsvarsalliansen Nato har ansvar for krigen i Ukraina, og han har tilbudt seg å megle mellom partene. I Pretoria skrøt Lavrov av Sør-Afrikas «uavhengige og balanserte» syn på det han kalte den militære spesialoperasjonen i Ukraina.

Historiens betydning

Til tross for erklært nøytralitet blir Sør-Afrika i Russland utvilsomt fremstilt som en støttespiller. Det vet selvsagt makthaverne i Pretoria. Men de har ikke glemt at Sovjetunionen støttet sørafrikanernes frigjøringskamp under apartheidregimet. Mange av lederne i Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) fikk utdannelse og militær trening i Sovjetunionen. På samme tid støttet USA og Storbritannia det rasistiske styret i Sør-Afrika.

I FN motsatte de vestlige vetomaktene seg sanksjoner mot apartheidregimet, og de var likegyldige til Sør-Afrikas brutale okkupasjon av Namibia. Over hele kontinentet fikk frigjøringsbevegelser våpen og politisk støtte fra Moskva i kampen mot europeiske kolonimakter. Noen av disse bevegelsene sitter med makten i dag, som Frelimo i Mosambik og MPLA i Angola.

Denne historien bruker Sovjetunionens arvtagere i Moskva til å dyrke en forestilling om Russland som en anti-imperialistisk aktør, i motsetning til USA og de tidligere kolonimaktene i Europa. Denne forestillingen næres av sterke anti-vestlige strømninger over hele det afrikanske kontinentet, noe ikke minst Frankrike er blitt utsatt for i land som Mali og Burkina Faso.

Flere vestlige land, deriblant Norge og Sverige, var også sterke støttespillere i kampen mot apartheid. Norge samarbeidet med afrikanske land i FN allerede i 1960-årene i forsøkene på å innføre straffetiltak mot regimet i Sør-Afrika, og ga fra slutten av 1970-årene omfattende pengestøtte til ANC. Dette er ikke nok til å veie opp den historiske lojaliteten til Russland, men gir kanskje Norge politisk tyngde til å minne om realitetene: Vestlige land har mange svin på skogen, men i dag er Russland den mest aggressive imperiemakten på den internasjonale arenaen.

Les også: Er Russland i ferd med å vippe Frankrike ned fra tronen i Sahel?

Fordømmes av Tutu-stiftelse

Det er mer enn historisk lojalitet som forklarer Sør-Afrikas forbindelser til Moskva. Fra nyttår overtok Pretoria formannskapet i BRICS, samarbeidsorganisasjonen hvor Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika deltar. I august skal disse landenes toppledere etter planen samles i Durban. Det vil da finne sted rett etter et planlagt afrikansk-russisk toppmøte i St. Petersburg i juli.

BRICS-samarbeidet har stor betydning for Sør-Afrika, og Kina er landets viktigste handelspartner. Tungvekterne i BRICS er forent i oppfatningen av at verden må bli mer multipolar og at internasjonalt samarbeid må bli mindre dominert av Vesten. Men Sør-Afrika holder like fullt fast på betydningen av at multilateralt samarbeid bygger på respekt for folkeretten. Det gjør det vanskelig å forstå hvorfor Pretoria unnlater å fordømme Russlands brutale brudd på FN-pakten i Ukraina.

Sør-Afrika er splittet i synet på regjeringens politikk overfor krigen i Ukraina, skriver det sørafrikanske Institute for Security Studies i en rapport som ble utgitt i november i fjor. En stiftelse som er opprettet til minne om fredsprisvinner og erkebiskop Desmond Tutu, har nylig fordømt politikken på det sterkeste ved å sitere Tutu, som sa at «hvis du er nøytral overfor urettferdighet, har du valgt undertrykkerens side».

Ifølge stiftelsen er det å gjennomføre en marineøvelse med Russland det samme som å gå inn på russisk side i krigen mot Ukraina.

Les også: Her er 10 grunner til at afrikanske land ikke kritiserer Russlands invasjon

Flere besøk

Også USAs finansminister Janet Yellen og EUs utenrikspolitiske sjef Josep Borrell har besøkt Sør-Afrika den siste uken. Yellen lovet nye amerikanske investeringer og mer samarbeid for å bekjempe krypskyting i Sør-Afrika, men hun advarte også landet mot å handle i strid med amerikanske sanksjoner mot Russland: «Vi vil reagere raskt og hardt mot sanksjonsbrudd begått av lokalt næringsliv eller av regjeringer, og vi oppfordrer til å handle i tråd med sanksjonene.»

USA har i andre tilfeller innført forbud mot å handle med selskaper som gjør forretninger i land under amerikanske sanksjoner, som for eksempel i Iran.

Besøkene av toppolitikere fra Russland, USA og EU illustrerer Sør-Afrikas store betydning i det som nå ser ut til å bli en stadig mer intens kamp om geopolitisk innflytelse i Afrika. President Joe Biden har antydet at han planlegger å besøke kontinentet i år, og en rekke amerikanske toppledere har besøkt eller skal besøke afrikanske land. De har innsett at Afrika får stadig større betydning globalt.

Men president Ramaphosa er ikke bare fornøyd med USAs fornyede engasjement. Han er sterkt kritisk til et lovforslag som behandles av den amerikanske kongressen, og som går ut på å «motarbeide illevarslende russisk aktivitet i Afrika». Loven kan ende med «å straffe kontinentet for forsøk på å fremme utvikling og vekst», sa Ramaphosa under et besøk i Washington i september.

Angolas posisjon

Angola har overraskende nok inntatt en annen holdning enn Sør-Afrika overfor Russlands krigføring, til tross for de tradisjonelt sterke båndene mellom Luanda og Moskva. Under Lavrovs besøk i landet onsdag advarte Angolas UD mot at konflikten i Ukraina kunne utvikle seg til en tredje verdenskrig. President João Lourenço oppfordret tidligere i januar Moskva til å erklære en «endelig og betingelsesløs våpenhvile».

I mars i fjor unnlot Angola, som Sør-Afrika, å stemme i FNs generalforsamling over en resolusjon som fordømte Russlands invasjon i Ukraina. Men i oktober stemte Angola for en tilsvarende resolusjon. President Lourenço har uttalt at han ønsker å kjøpe våpen fra USA og innrømmet i et intervju med Voice of America i desember at Angola har endret sin utenrikspolitikk og vil tilnærme seg vestlige land.

Lavrov greide neppe å endre Lourenços syn på Ukraina-krigen under sitt besøk i Angola. Han hadde nok større gjennomslag for den russiske krigspropagandaen i Eswatini og Eritrea. Disse landene har autoritære ledere som tyr til russisk militærhjelp for å holde seg ved makten.

Det gjenstår å se om Lavrov vil gjennomføre den planlagte reisen i Nord-Afrika i februar. Denne uken ble det kjent at Marokko, som første afrikanske land, vil sende stridsvogner til Ukraina. Ifølge Deutsche Welle kommer det som resultat av Marokkos behov for å bedre sitt forhold til EU. Det er et tilbakeslag for russisk innflytelse i regionen.