Afrikanske fagforeninger - hva nå?

Men hvordan kan afrikanske fagbevegelser reise seg og bli en kraft når de sliter med dårlig råd, liten innflytelse og en synkende medlemsmasse?

Før jul, bare et steinkast unna Victoriafallene, var jeg til stede på norsk LO sin 7. partnerkonferanse. Møtet i Zambia samlet over 40 delegater fra 12 afrikanske land samt representanter fra internasjonale organisasjoner. Målet for LO var å høre hvordan det går i de enkelte landene, men også få innspill om prioriteringer fra partnere i neste «Norad-periode».

Skjøre demokratier

Fortsatt er mange afrikanske land preget av skjøre demokratier og svakt styresett, arbeidsledighet, fattigdom og korrupsjon. Men mange afrikanske land – særlig de som har hatt et stabilt styre og fred – har det siste tiåret opplevd en solid økonomisk vekst, blant annet som følge av høye råvarepriser og økt handel med Kina.

Nå er utfordringen hvordan de skal konvertere et tiår med rask vekst til arbeidsplasser og høyere levestandard. Det er gjort store investeringer, spesielt i kraft, veier og havner. Afrikanske myndigheter har strukket seg langt for å tiltrekke seg disse investeringene og blidgjøre business med blant annet lav skatt.

Ofte er dette i direkte konflikt med tiltak som kunne styrket arbeidstakerrettighetene og bidratt til en jobbskapende vekst.

Todelt økonomi

Den afrikanske økonomien består av en formell og en uformell sektor. Den internasjonale finanskrisen har siden 2008 bidratt til å befeste denne todelingen av økonomien. Fagbevegelsen har tradisjonelt organisert i den formelle sektoren. I uformell sektor er det ofte ingen registrert arbeidsgiver som kan stilles til ansvar for manglende arbeidstakerstandarder. Flere fagorganisasjoner i Afrika driver nå en aktiv organisering i uformell sektor, men møter utfordringer – særlig knyttet til kontinuitet blant tillitsvalgte og varierende innbetaling av medlemskontingent.

Fagbevegelsens rolle har tradisjonelt bestått i å forhandle med arbeidsgiver om lønn og andre goder, men hvis denne ikke er kjent eller registrert, vil fagbevegelsen måtte bistå med en helt ny type tilbud.

Land som Tanzania har over 75 prosent andel sysselsatte i uformell sektor, ifølge ILO. Men ILO mener at forholdstallet for regionen kan være så høyt som ni sysselsatte i uformell sektor til én i formell sektor. Rundt 250 000 unge arbeidere entrer arbeidsmarkedet i Ghana hvert år. Av disse er det anslått at kun 2 prosent finner seg en jobb i den formelle økonomien. Det estimeres at den uformelle økonomien har skapt omtrent ti ganger så mange jobber som den formelle økonomien over de siste 20 årene i Ghana. I Malawi sier uverifiserte kilder at den uformelle økonomien står for så mye som 4 millioner jobber, mot 500 000 formelle jobber. Dette ville i så fall bety en uformell økonomi på 89 prosent av total sysselsetting.

Det er ikke lett å finne pålitelige ledighetstall i regionen. Men ifølge ILO så ligger ledigheten for eksempel i Mosambik på rundt 23 prosent. Fordi den urbane formelle økonomien bare absorberer rundt 32 prosent av total sysselsetting, presses mange her ut i den uformelle økonomien. Her er det også enorme variasjoner internt i landet fordi de fleste jobbene skapes i sør, i og rundt hovedstaden. Av de som jobber i uformell sektor rapporteres det at opptil 90 prosent er selvstendig næringsdrivende, for det meste i form av selvhjelpsjordbruk. I Swaziland er tallene enda høyere, og dette skyldes i stor grad at den uformelle økonomien er mindre, her er ungdomsledigheten på hele 72 prosent.

Ungdomsledigheten

FN-organisasjonen ILO anslår at rundt 75 millioner unge mennesker var uten arbeid i 2012, mens flere enn 5 millioner ungdommer hadde gitt opp jobbjakten. I dag er dette tallet langt høyere.

Det er ifølge Dr Mohammed Mwamadzingo fra ILO som også var tilstede på partnerkonferansen viktig å se den høye ungdomsledigheten i sammenheng med den voksende uformelle økonomien som absorberer mange av de unge som ikke finner formelle jobber. Ungdommen ser ikke lenger på det å arbeide i jordbruket som en mulig levevei. Byene har ikke nok jobber å tilby, og de tvinges ut i den uformelle økonomien.

Verdensbanken regner med at bare en fjerdedel av Afrikas unge vil finne lønnet jobb i løpet av det neste tiåret. Et stort antall fattige på landsbygda søker seg inn til byene for å søke jobb.

ILOs representant Mwamadzingo mener at afrikanske fagforeninger bør arbeide for en politikk med å etablere rettigheter og anstendige arbeidsplasser for ungdom. Unge i Afrika i dag har svært lav utdanning sammenlignet med andre regioner i verden, men ifølge Mwamadzingo er det samtidig heller ikke slik at løsningen alene ligger i bedre utdanning. Han mener det trengs en aktiv sysselsettingspolitikk med mål om full sysselsetting. Men da må all økonomisk politikk ha jobbskaping for unge som et hovedmål. Dette mener ILO-toppen fagforeninger må kreve av sine regjeringer som i dag ikke har fokus på full sysselsetting.

Selv i ressursrike afrikanske land som Ghana, Mosambik og Tanzania, har ikke høye vekstrater ført til tilstrekkelig jobbskaping for de fattige. Samlet sett er færre enn 10 prosent av afrikanske arbeidere nå i produksjon av noe slag. Det er enda lavere enn på 1980-tallet. Dette henger også sammen med at investeringene hovedsakelig skjer i kapitalintensive sektorer, og ikke arbeidsintensive sektorer med høyest sysselsetting, som fremdeles er jordbruket.

Fiendtlig innstilling

Mange lokale arbeidsgivere, så vel som utenlandske (herunder kinesiske og indiske) har en fiendtlig innstilling til fagorganisering. Schlumberger i Ghana, et serviceselskap i oljebransjen, er eksempel på et selskap som har vært et problem for fagbevegelsen der. De har nektet å forhandle og sagt opp tillitsvalgte.

Selv om ILO-konvensjoner skal sikre retten til kollektive forhandlinger, er det likevel mangel på kontroll og gjennomføring flere steder.

Mange fagforeningsledere prøver nå å legge press på myndighetene med sikte på å utforme en politikk som evner å skape nok arbeidsplasser til alle – både i privat og offentlig sektor. Viktig er det også hvordan regelverket skal sikre alle de som i dag er løsarbeidere og de som jobber i uformell sektor. Nå som veksten i flere land ser ut til å bremses noe, blir det viktigere enn noen gang å holde på investeringene. Vi kan da bare spekulere i hvor langt myndighetene er villige til å strekke seg for å tekkes business, og hva dette vil bety for faglige rettigheter. Fagbevegelsen er generelt særlig sårbar for svingninger i økonomien, uten at de selv har så stor innflytelse på den. Den støtter derfor tiltak som fremmer investeringer, men samtidig å kunne være med å påvirke hvor og hvordan investeringene skjer.

Varierende innflytelse

Men ikke alle fagorganisasjoner i Afrika som har like stor innflytelse på sine regjeringer. Mens fagbevegelsen i Mosambik, Etiopia og Tanzania har svært tette bånd til sine regjeringer, og ifølge noen for nære bånd til å være effektive vaktbikkjer, oppfattes fagbevegelsen i Swaziland og Zimbabwe å tilhøre opposisjonen. Fagforeningstillitsvalgte i de to sistnevnte landene opplever at deres regjeringer undergraver fagbevegelsens gjennom undertrykkende lover og brudd på menneskerettighetene.

LOs afrikarådgiver Tuva Bugge som deltok i den norske delegasjonen har et klart råd til partnerne i sør. Hun oppfordrer dem til å rekruttere, mobilisere og lære opp flest mulige medlemmer fra både formell og uformell sektor. På den måten kan de blir mer representative og sterke nok til å stå imot fagforeningsknusing og myndigheter som favoriserer business.