Håp og skepsis i Kamerun

Jubileer gir mennesker mulighet for å feire seg selv. Men de gir også rom for å reflektere over hva som er blitt gjort, og føre statisikk. Hvorfor og hva som bør feires i 2010 har kamerunere forskjellige oppfatninger av. Fire kamerunere er spurt om hva er det viktige som har skjedd siden uavhengigheten og hvor er landet på vei 

Roland Mabally

Sivilsamfunnsaktivist

Slik jeg ser det, har utviklingen av det demokratiske systemet i Kamerun vært et sentralt aspekt ved perioden etter uavhengighet. I 1982 annonserte den da nyinnsatte presidenten Paul Biya at han ville forandre det politiske systemet, og i 1984 begynte han å innføre demokratiske strukturer i partiet. Det sies ofte at demokratisering i utviklingsland skjedde på 1990-tallet på grunn av kommunismens fall, men i Kamerun sitt tilfelle er ikke dette helt riktig. Da det første flerpartivalget ble holdt i 1992 hadde demokratiseringsprosessen allerede pågått i et tiår. Likevel vil jeg understreke at de viktigste elementene i et demokrati fortsatt mangler, ettersom den utøvende makten også kontrollerer domstolene og rettsvesenet.

Til tross for noe politisk uavhengighet, er vi ikke uavhengige økonomisk. Etter avkolonialisering gikk Kamerun inn i samarbeidsavtaler med de tidligere kolonimaktene, og forpliktelsene de da aksepterte overholdes fortsatt. Følgelig har utenlandske selskap rett til å levere tjenester som kamerunske selskap selv kunne utført, som for eksempel utbygging av veinettet. Videre gir også kinesiske selskapers inntog i landet lite igjen til kamerunere flest, ettersom de kun ansetter kinesisk arbeidskraft.

Jeg er bekymret for hva som vil skje de neste femti årene. Jeg frykter at de vil preges av sosiale kriser og ustabilitet. Videre vil globalisering, klimakrise og problemer dere har i vesten nødvendigvis påvirke oss.

Ateba Cyrille

Entreprenør med økonomisk utdannelse fra universitetet Yaoundé II

Foretningsklimaet har virkelig forbedret seg det siste tiåret, i stor grad på grunn av statsapparatets kamp mot korrupsjon. Få kamerunere er patriotiske, noe som gjør at politikere ofte setter vennenes, familiens og folkegruppens prioriteringer framfor nasjonens beste. Korrupsjon er et problem blant menneskene i Kamerun, og vi må alle ta vår del av ansvaret for å bekjempe det i hverdagen vår, skolene våre og forretningene våre.

Regjeringen har lansert en rekke prosjekter for å fremme entreprenørskap, da det landet sårt trenger er opprettelsen av nye selskaper og dermed også arbeidsplasser. For eksempel har Departmentet for Små- og Mellomstore Bedrifter stilt 11 milliarder CFCA (drøyt 130 millioner kroner) til rådighet for å bidra til finansiering av prosjekter drevet av ungdom. Mens initiativet er ment å støtte 150 prosjekter har bare 8 blitt valgt ut så langt.

Man har snakket mye om selvstendighet i år, men det er få som tar i betraktning hva ordet innebærer. Selvstendighet krever ansvar, og det er det kamerunere må lære seg å verdsette. Da hver innbygger begynner å ta ansvar for utviklingen av landet vil vi kunne se virkelige framskritt. Om vi griper de mulighetene som ligger framfor oss er jeg sikker på at Kamerun innen femten år vil kunne bli en av de raskest voksende økonomiene i Afrika sør for Sahara.

Marcel Nzisoa

Professor i Statsvitenskap ved universitetet Yaoundé II

Oppbyggingen av en selvstendig kamerunsk stat har preget perioden etter avkolonialiseringen. I første fase fulgte de frankofone landene i svarte Afrika en kurs mot ekstrem maktsentralisering og forguding av de politiske lederene, særlig presidentene. Den andre fasen, som for Kamerun begynte etter at Paul Biya kom til maken, var preget av konsolidering av sentralstaten og noe utvikling av borgerrettighetene i landet. Den tredje politiske fasen er den vi er inne i nå, hvor det autoritære styret er svekket, det politiske livet er i ferd med å liberaliseres, og politisk pluralisme vokser fram.

For femti år siden var den første store utfordringen å bygge en samlet nasjon ut av de 250 folkegruppene landet huser. Det er ingen lett oppgave da disse gruppene har forskjellige kulturer, religiøse orienteringer, historie og språk. Til tross for at regjeringen har angrepet utfordringen målbevisst i årtier, er oppgaven ennå ikke fullført.

Nå når jeg ser tilbake på de femti årene med selvstendighet som har gått, må det sies at mange viktige ting har blitt gjort, selv om mye også er ugjort. Jeg mener Kameruns historie gir grunn til håp. Dette fordi erfaringene vi har gjort oss kan inspirere oss slik at vi kan unngå å gjenta feil vi tidligere har begått. Dermed vil vi være i bedre stand til å kjempe for at de neste femti årene vil bli gode tider.

Eugenie Ntsama

Husmor med fem barn

Prestasjonen til president Paul Biya og partifellene hans er langt fra så god som vi kunne ønske. Det er problematisk at hans nærmeste kollegaer i politikken også er blant hans nærmeste venner. Lenge har han krevd lite av dem, og latt underslag og uærlighet gå ustraffet. Med Operation Éperviu, en aksjon mot korrupsjon som ble lansert for snart to år siden, har imidlertid flere av Biyas nære kollegaer blitt avslørt og fengslet. Dette tyder på at det nå stilles strengere krav til hva toppolitikerne driver med.

Slik jeg ser det, er det førstedame Chantal Biya som står bak den viktigste sosiale utviklingen i landet. Hun har etablert flere organisasjoner og fond for å hjelpe de svake i samfunnet, særlig kvinner og barn. I tillegg er hun utnevnt som goodwill-ambassadør for UNESCO.

Hva som vil skje de neste femti årene kommer mye an på hvem som vinner valget neste år.

Det er i dag uakseptabelt høy arbeidsledighet blant ungdom, og kamerunere forventer nå at regjeringen griper fatt i problemet. Selv tror jeg det er mulig, forutsatt at vi får ærlige og redelige politikere i førersetet.