Utdanningsrevolusjon i et av verdens minst utviklede land

Bloddiamanter. Borgerkrig. Barnesoldater. Og så en ebolaepidemi.

Det er ikke bare positive ting det lille vestafrikanske landet er kjent for, men de siste fem årene har Sierra Leone likevel gjort seg bemerket av helt andre årsaker.

I 2018 gikk nemlig nåværende president Julius Maada Bio til valg på å gjøre utdannelse til en absolutt hovedprioritet. Dette som ledd i å skape utvikling i landet, som etter siste FN-gjennomgang er rangert som verdens tiende minst utviklede.

I tråd med FNs bærekraftsmål 4 om god utdanning skulle alle sierraleonske barn gå på skolen, sa han. Skolegang til og med norsk 10. klasse skulle være gratis og undervisningen av skikkelig kvalitet.

Det virket som et hårete mål, for utgangspunktet var mildt sagt elendig. I likhet med resten av landet ble også utdanningssystemet rasert under den voldsomme borgerkrigen som herjet på 90-tallet. Og akkurat idet en nasjonal og internasjonal innsats for å gjenoppbygge utdanningssystemet ble satt i gang, rammet den dødelige ebolaepidemien i 2014.

Da Maada Bio kom til makten, manglet det skoler og lærere, kvaliteten på undervisningen var elendig og de fleste sierraleonere hadde ikke råd til å sende ungene sine på skolen. Det betydde at knapt fire av ti alderen 15–24 ikke hadde fullført seks års skolegang, og bare 43 prosent av befolkningen over fem år kunne lese og skrive.

Ressursene har fulgt med

Kalako Mondiwa, som er prosjektleder for Redd Barna i Sierra Leone, tar oss imot i organisasjonens store hvite bygning, som ligger litt tilbaketrukket fra en av de travle veiene nordvest i hovedstaden Freetown.

Mondiwa har vurdert FQSE, eller Free Quality School Education som er det offisielle navnet på det omfattende utdanningsprogrammet, nå fem år etter at det ble innført.

Det første han fremhever, er økningen i antallet skolebarn. Siste beregning viser at det i dag går 60 prosent flere barn i skolen, som tilsvarer en økning fra 1,9 til 3,1 millioner.

– Det er altså mer enn én million flere barn. For meg er det den største bragden i dette initiativet, sier Mondiwa.

Det er unikt, men også å forvente, sier han, at andre afrikanske land som også har innført gratis grunnskole, opplever en lignende økning i antallet elever. Det gjelder blant annet Tanzania og Mondiwas eget hjemland Malawi.

Men i motsetning til i andre land følger det økonomiske ressurser med hvert ekstra skolebarn i Sierra Leone.

Den sierraleonske staten har gradvis økt investeringen i utdanningssektoren, og i fjor gikk hele 22 prosent av statsbudsjettet til utdanning.

Antall godkjente skoler som mottar statsstøtte, har økt med 54 prosent. Det er blitt investert penger i ekstra klasserom og nye skolebygg – og skolene har fått utstyr i form av møbler og materiell.

Mondiwa har jobbet i Sierra Leone siden 2021 og forteller at han ble overrasket første gang han besøkte en lokal skole.

– Jeg ble imponert over å se at det faktisk var nok bøker i klasserommene. I en afrikansk kontekst var det virkelig mange bøker.

En annerledes minister

En del av denne suksessen må tilskrives David Moinina Sengeh.

Utdanningsministeren, som bare er 35 år gammel og har en doktorgrad fra prestisjetunge Massachusetts Institute of Teknologi (MIT), har gjort seg bemerket internasjonalt på grunn av en av hans fanesaker: en omfattende inkluderingspolitikk, som han har lyktes med å få gjennom som en del av FQSE.

Sierra Leone har blant verdens høyeste tall når det kommer til tenåringsgraviditeter – opp mot 28 prosent – og tidligere hadde ikke gravide jenter formelt adgang til klasserommene, slik det også er i mange andre afrikanske land. Men ministeren, som selv har to døtre, har fått vedtatt at også gravide jenter har rett til skolegang.

– For meg betyr «alle», faktisk alle. Vi står sterkere når vi har løsninger som fungerer for alle, skriver David Sengeh i en e-post noen uker etter at Panorama har vært på besøk.

Den unge ministeren er blitt en ettertraktet mann, og kalenderen er full av møter i utlandet og invitasjoner til å tale på utdanningskonferanser eller til å sitte i ulike styrer og råd. 

Han forteller at han bruker mye av tiden sin på å skape global interesse for Sierra Leones utdanningsrevolusjon, og på den måten skaffe finansiering til sektoren.

Og det trengs.

Selv om Sierra Leone har store mengder diamanter, gull og verdifulle mineraler, er landet blant verdens fattigste. Selv om 22 prosent høres mye ut, er ikke budsjettet så stort, for det utgjør reelt sett et lite beløp, skriver ministeren. Samtidig er Sierra Leone også rammet av inflasjon, og den sierraleonske leonen, som den lokale valutaen heter, har mistet halvparten av sin verdi mot dollaren det siste året.

– Vi har klart å skaffe rundt 200 millioner dollar (tilsvarende 2400 millioner kroner) de siste fem årene, men vil bli nødt til å fortsette å skaffe nye ressurser, skriver David Sengeh.

To av tre kan fortsatt ikke lese

Sivilsamfunnet, som jobber med utdanning i Sierra Leone, har merket at landets utdanningsminister er i stand til å tiltrekke både oppmerksomhet og penger.

– Jeg synes han er svært inspirerende og mener han er på rett spor, sier Kalako Mondiwa i Redd Barna. 

– Han deltar på alle internasjonale toppmøter og kommer tilbake med finansiering nesten hver gang han reiser ut av landet. Det merker vi, og jeg er virkelig glad for at han får den mottakelsen og støtten globalt.

En annen ting Mondiwa setter pris på, er at Sengeh ikke har vært redd for å innrømme at det også finnes mangler ved systemet. En av de tingene utdanningsdepartementet har utfordringer med, er for eksempel å skulle øke undervisningsutbyttet.

Riktignok går over én million flere barn på skole i dag enn for fem år siden, og andelen elever som tar avsluttende eksamen, har steget fra 65 til 91 prosent. Men to tredjedeler av elevene i 4. klasse kan fortsatt ikke lese et eneste ord.

– Det er faktisk en forbedring sammenlignet med tidligere, konstaterer Mondiwa mens han hever øyenbrynene.

– Så man kan si at det går i riktig retning, men ikke med den farten vi kunne ønske.

For å øke læringsnivået har regjeringen laget en såkalt innovasjonsutfordring: Fem ikke-statlige organisasjoner, deriblant Redd Barna, har fått tre år på å vise hvordan undervisningen kan forbedres og nå et akseptabelt nivå under de rådende omstendighetene.

I likhet med andre afrikanske land har også Sierra Leone en ung befolkning. Halvparten av landets omtrent 8,5 millioner innbyggere er under 19 år gamle, og for å skape utvikling og en fremtid for disse unge er grunnskoleutdanning avgjørende.

Det handler ikke om å komme på et nivå hvor alle skal videre til gymnas eller videregående utdannelse, men om å oppnå det Mondiwa kaller «funksjonelle ferdigheter». Kort sagt: å kunne lese, skrive og regne på et grunnleggende nivå.

– I en afrikansk kontekst er dette avgjørende, for vi forventer ikke at alle skal få en funksjonærjobb. Denne grunnskoleutdannelsen er med på å skape utvikling gjennom en litt mer opplyst befolkning.

For få lærere med utdanning

Selv om han på et overordnet plan roser FQSE og kaller det «et gigantisk engasjement som kommer på rett tidspunkt», har Mondiwa likevel en kjepphest:

– En av de største manglene handler om undervisningsstyrken. Mitt største ønske er å se flere utdannede lærere på skolene, for ellers kommer vi aldri til å forbedre undervisningskvaliteten.

Slik situasjonen er i dag, jobber 40 prosent av lærerne i sierraleonske skoler frivillig. Det er altså snakk om ikke-lønnede lærere, hvorav flertallet ikke er utdannet.

– Når de ikke står på lønningslistene, er det vanskelig å stille dem til ansvar. Ofte når jeg besøker skoler rundt omkring, dukker ikke de frivillige lærerne opp. Jeg vet at det jobbes med å rekruttere flere utdannede lærere, men det er også begrenset hvor mange lærere som kan ansettes, og det er min største bekymring, sier Mondiwa.

Det henger sammen med læringsutbyttet, mener han, for med en utdannet lærer kan antall elever per lærer bli flere.

Tall fra Utdanningsdirektoratet viser at det i 2022/2023 var 15,63 elever per lærerårsverk i den norske skolen. I Sierra Leone er tallet 60 elever per lærer.

– Ideelt sett burde forholdet være én lærer på 40 elever. Men hvis læreren er godt utdannet og kvalifisert, kan én lærer på 60 elever faktisk være akseptabelt, sier Mondiwa.

Også utdanningsminister David Sengeh erkjenner at mangelen på lærere er en utfordring.

– Men vi er takknemlige for at vi har nådd dette nivået av frivillighet i samfunnet vårt. Det ville ikke ha fungert andre steder. Antallet ukvalifiserte lærere på lønningslistene har faktisk gått ned. Og nyansatte får opplæring slik at de er noe kvalifisert. Så ja, det er kritikkverdig, men det står ikke så ille til.