Portrettet: Redningsmannen

Sola var i ferd med å forsvinne bak den krattkledde horisonten da telefonen ringte. Det var sykehusdirektøren, alvorsstemt. De hadde fått inn en bevisstløs treåring som hadde satt noe i halsen.

Legene hadde klart å presse en slange ned i halsen, men klarte ikke å få ut fremmedlegemet. Nærmeste sykehus med riktig utstyr lå snaue 40 mil unna. Det tok åtte timer med bil, én med fly.

Kunne Lindtjørn bistå?

Men den norske piloten manglet tillatelse til å fly om natta. Arbeidsgiveren hans var Mission Aviation Fellowship (MAF), en internasjonal hjelpeorganisasjon som har spesialisert seg på humanitære flyvninger. Den hadde strenge regler, og slike scenarier hadde de diskutert. Han visste hva de ville si om han ringte. Lindtjørn forklarte situasjonen for direktøren og la på.

– Jeg gikk rundt i rommet, jeg fikk ikke fred, minnes den 40-årige flyveren.

Han ringte direktøren igjen. «Hva skjer om jeg ikke flyr gutten?». «Da dør han», lød svaret.

– Det var et renskåret valg, forteller piloten i dag. Ble han værende, var barnet sjanseløst. Fløy han, ville det kanskje overleve – men han ville sannsynligvis miste jobben sin, den han hadde drømt om hele livet.

Flyskrekk

Da Eivind var liten, tok faren ham med til rullebanen i Arba Minch, en liten by sør i Etiopia. Det var på midten av 1980-tallet og misjonslege Bernt Lindtjørn, som ledet Kirkens Nødhjelps arbeid under den store hungersnøden, brukte MAF for å fly inn forsyninger.

Da faren løftet ham inn i cockpiten, hylte gutten av frykt. Hvorfor vet ikke Eivind Lindtjørn. Han var ikke engstelig av seg, ikke det motsatte heller. Han var «en helt normal gutt».

– Om ikke annet gjorde opplevelsen inntrykk på meg, humrer Lindtjørn.

Og snart var flyskrekken forvandlet til fascinasjon.

– Det finnes en karikaturtegning av en gutt som sier til moren: når jeg blir voksen skal jeg bli pilot! Kjære gutten min, svarer moren; du kan ikke bli begge deler. Jeg var som den gutten, og jeg ble aldri voksen.

Da han var 16 år, reiste familien tilbake til Bergen for at Eivind skulle gå på videregående. Men han fant seg verken til rette på allmennlinja eller i Norge.

– Jeg hadde bodd i Etiopia i tre perioder, og det var nok den siste perioden som ødela meg helt. Jeg kom tilbake til Norge som en «misfit», jeg trivdes ikke, taklet ikke vinteren. Jeg ville tilbake til Afrika, gjøre et meningsfullt arbeid og fly i bushen, forteller han.

Eivind sluttet på skolen, malte, snekret og jobbet skift på bensinstasjon for å få råd til flysertifikatet. Han begynte på flymekanikk, for MAF-piloter må være mekanikere også. Senere fløy han med seilfly på slep for å samle nok flytimer til å søke jobben i MAF.

– Alt handlet om å bli misjonspilot, forteller han.

Og det ble han. I 2006, etter elleve års målrettet arbeid, skulle han tilbake til Afrika.

Svigerfars drøm

Årene som MAF-pilot i Tanzania var de beste i livet hans. Lindtjørn fløy sykepleiere, leger og evangelister over de endeløse savannene. Han levde blant jerrykanner, verktøy og motorolje, var gift med tjenesten og hadde ingen på si.

– Mobilen lå alltid på nattbordet, og jeg fortalte folk at de bare skulle ringe meg, selv om klokka er fire på natta. Og jeg elsket det, forteller han med fjernt blikk.

Så møtte han jenta han skulle gifte seg med. Det vil si; han møtte faren hennes, og broren, på togstasjonen i Kigoma, helt vest i Tanzania. De ba ham om hjelp, for toget var fullt og de måtte til Dar es Salaam for å rekke flyet hjem til Israel. Han fikk booket dem på en innenriksflight samme ettermiddag.

To år senere fikk Eivind Lindtjørn en mail med tittel: «You met my father and brother in Tanzania». Han hadde tydeligvis gitt et svært godt inntrykk, for faren hadde fortalt datteren at han hadde funnet mannen hun skulle gifte seg med.

De begynte å skrive til hverandre, og i mai 2009 tok Nadia Westlund seg fri fra jobben og reiste til Tanzania. Hun ble fascinert av Eivinds engasjement og integritet, forteller hun. Selv om han også kunne fremstå temperamentsfull og hissig, særlig når noe viktig sto på spill.

Det gjorde det ofte. Som ung og ivrig idealist irriterte han seg ofte over byråkratiet og regelverket som preger store hjelpeorganisasjoner. Han ville fly overalt og hele tiden, men fikk streng beskjed om at han måtte ha mer erfaring.

I ettertid har han innsett at det er gode grunner til at regler og rutiner finnes, og at erfaring kan utgjøre en forskjell.

– En gang landet jeg på en søkkvåt flystripe hvor flyet ble stående fast en uke. Iveren etter å gjøre jobben førte bare til mer skade, i dag kunne jeg sett på gresset at jeg ikke skulle landet der, sier han.

Men selv om regler, ifølge Lindtjørn, «er til for vårt beste», er det ikke alltid riktig å følge dem.

Ingen livsmanual

Da sykehusdirektøren fortalte at treåringen ville dø om han ikke ble fløyet til et større sykehus, var den unge piloten aldri i tvil. Han trosset flyforbudet, ba til gud og tok av noen minutter før mørket falt på.

En time senere landet de ved Moshi, hvor en ambulanse ventet.

– Vi er født med samvittighet, og selv om vi ofte velger feil, vet vi hva som er rett og galt. I en mer og mer byråkratisk verden vegrer folk seg for å ta beslutninger uten å slå opp i en manual. Men livet er så komplekst at hvis vi skulle laget en forskrift for hver eneste situasjon, ville vi ikke fått gjort noen ting. Og dette var en av de situasjonene der jeg ikke hadde noen manual.

Ikke en som var forenlig med hans egen oppfatning av rett og galt, i hvert fall. Etter en måneds diskusjon med ledelsen, sluttet Lindtjørn.

– Jeg hadde tårer i øynene da jeg leverte inn oppsigelsen, erkjenner han.

De ble boende i Tanzania. Lind­tjørn fortsatte å fly, men nå var passasjerene safariturister og jegere. Han mistet raskt motivasjonen.

– Det ble veldig tydelig for meg at det var mer enn kjærlighet til flyving og Afrika som drev meg.

Etter sju år i Tanzania tok Eivind Lindtjørn med seg familien til Bergen. Han visste ikke om de noensinne ville flytte tilbake igjen.

Ut av Afrika

I Norge begynte han i næringslivet. Som prosjektkoordinator i Bergen Group fikk han ansvaret for et millionoppdrag på en av Forsvarets fregatter. Det var en påminnelse om noe han hadde savnet ved Norge; flat struktur.

– De kaster deg rett ut på dypet.

De, sier han. For selv om Eivind Lindtjørn er norsk og identifiserer seg med norsk ærlighet, tillit og likeverdstanke, ser han ikke på Norge som «hjem».

– Jeg tror det er sånn med mange «third culture kids», barn som har vokst opp utenfor Norge og reist ut igjen i voksen alder; vi føler oss litt fremmede her, forteller han.

– Og jeg er ingen vintermann. Jeg kan ikke fordra vinteren!

Da han så høstregnet piske mot ruta en novemberdag i 2013, tenkte han: «MAF skriker etter piloter og jeg elsker å være ute. Hva i all verden gjør jeg her?».

Han ringte MAF, skværet opp, pakket alle sakene og reiste sørover sammen med Nadia og døtrene. Familien skulle til Sør-Sudan – et land på randen av borgerkrig.

Ikke et land for unge barn

«Når jeg leser nyhetene (...) så er jeg ikke mye optimistisk, og jeg må være ærlig og si at jeg noen ganger spør meg selv om vi gjør det riktige», skrev Eivind Lindtjørn i bloggen sin før de dro.

Både han og kona hadde vokst opp i land med uroligheter, og ingen hadde «rosa forestillinger» om livet i Sør-Sudan. Men en fredsavtale var på trappene og folk var optimister. Dessuten var dette et arbeid de hadde tro på.

– Jeg er drevet av min kristne tro og nestekjærlighetsbudet. Sør-Sudan er et av verdens fattigste land med enorme lidelser. Vi kan i hvert fall gi litt hjelp, sier han og tenker seg om.

– Men vi reiste kanskje uten å være fullt klar over risikoen dette innebar for oss som familie.

Noen uker etter de hadde landet ble en pengetransport brutalt ranet like utenfor huset deres i hovedstaden Juba. Eivind, Nadia og barna kastet seg ned på gulvet da de hørte at noe var på ferde. Der lå de mens maskingeværene knatret utenfor. Tre vakter ble drept i skuddvekslingen.

– Tilværelsen i Sør-Sudan var intens, medgir Lindtjørn.

De prøvde å leve et normalt familieliv, bade i bassenget og padle kano på Nilen. Eivind spilte bass og piano og hobbysnekret. De trivdes i Juba, men var bekymret for sikkerhetssituasjonen. Forholdet mellom regjeringshæren og opposisjonen ble stadig dårligere, og byen var full av soldater som følte hverandre på tennene.

Til slutt bestemte de seg for at Nadia og jentene skulle dra til Kenya.

– Mitt prinsipp er at jeg alltid er ute på eget ansvar. Jeg sjekker alltid sikkerhetsrapporter og overlater aldri det ansvaret til andre. Nadia og jeg er ansvarlige for våre liv.

Samme uke braket det løs. Militærhelikoptre hang utenfor vinduene, maskingeværene knatret ustanselig og granater landet i nabolaget. Resten av MAF-familiene ble evakuert. Lindtjørn og fire andre ansatte ble igjen for å holde basen åpen.

Det kunne ha gått veldig galt.

– På vei hjem fra flyplassen ble vi stanset av regimesoldater, som slo og sparket oss, forteller han.

Etterpå ble han fortalt at soldatene hadde diskutert om de skulle skyte dem. De trodde de utenlandske pilotene tilhørte opposisjonen, selv om de bar refleksvester, kjørte bil med organisasjonsskilter og viste ID.

– Det var selvsagt helt irrasjonelt, men i krig er det ikke rasjonaliteten som råder.

Derfor fløy han til familien i Nairobi, så fort kampene opphørte.

– Jeg var veldig glad for å se dem igjen. Jeg hadde fått meg en støkk og kvapp til om jeg hørte en skarp lyd.

Kallet til å fly

Det gjør han ikke lenger, men opplevelsene i Sør-Sudan har gjort noe med ham. 40-åringen er blitt mer oppmerksom, mindre naiv, og han har skjønt at en høyspent konfliktsone ikke er et sted for småbarn.

– For meg er familien viktigere enn arbeidet, at jeg kan oppdra mine døtre uten å gi dem psykiske skader for livet.

Nå bor de i Uganda. Hvor lenge de blir, vet han ikke. Etterhvert som barna blir eldre, blir det kanskje Israel, USA – eller Norge «om kallet er ekstra sterkt». I mellomtiden er han kallet til noe annet.

– En gang fløy jeg et amerikansk ortopedteam til et feltsykehus i Kibaya i Tanzania. Da vi landet, kom et fattig ektepar med datteren sin, forteller Eivind Lindtjørn.

Jenta hadde hydrosephalus, en misdannelse som kan få alvorlige konsekvenser om den ikke blir behandlet.

– Tilfeldigvis visste den ene legen at en nevrokirurg hospiterte på et annet sykehus, og vi ble enige om å fly henne dit. Så satt jeg der, med disse fattige bøndene og datteren deres i flyet. De smilte hele turen.

Alt dette kom sammen; jenta, ortopeden, kirurgen og han. Det var perfekt timet, gudstyrt, mener han.

– Vi skal elske vår neste og bry oss om alle. Jeg er flink til å fly, jeg elsker å fly. Det er min oppgave i dette store arbeidet.

Og jenta overlevde, akkurat som treåringen han en gang satte jobben på spill for.