Selvhjelpsmannen i Livingstone

Landsbymøte i Makumba i det sørlige Zambia. En ring av mennesker er samlet.

Han setter seg på en trekrakk bak dem. Den lange, bleke skikkelsen ser ut i lufta, åpenbart i egne tanker. Som om han sitter ved kjøkkenbordet på hjemgården i Sør-Odal og lar blikket vandre vanemessig mot kornåkrene.

Den kvinnelige landsbysjefen Rita Moono står foran forsamlingen og forteller hva de har fått til med litt hjelp utenfra. Mannen hennes, Job Moono, er en av få som kan engelsk.

– Håkon er en god mann. Han bryr seg ikke om seg selv, bare om hvordan vi har det, sier han når det begynner å mørkne, leirbålet oser mot slutten og Bistandsaktuelt skal dra.

Tålmodig agronom

Om lag 1000 landsbyer har selvhjelpsorganisasjonen Response Network hjulpet, ifølge organisasjonen selv.

Til Zambia kom han som 26-åring, ettersom Fredskorpset hadde behov for frivillige. Langt nord i landet skulle agronomen hjelpe landsbyen med å produsere mer mat. Året var 1981. Håkon forestilte seg all tristheten og elendigheten som kom til å møte han.

Nesten 40 år senere er han fremdeles i Zambia, bortsett fra to lengre opphold i Norge. Nå med eget hus i Livingstone, zambisk kone og to små jenter.

Seksbarnsfaren viser fram alle familiebildene på veggen mellom stua og kjøkkenkroken. Fire av barna er voksne og bor i Norge, en av dem med norsk mor.

Vi går opp trappa til andre etasje i det store, men enkle, huset. Ute på balkongen serverer Håkon presskannekaffe og ingefærkjeks. Her sitter han ofte – på norsk vis – og nyter utsikten mot den grønne åssiden, der en flik av byen så vidt skimtes.

Hva som formet den smilende odølingen og fikk han til å reise til Zambia, er vanskelig å svare eksakt på. Men en 12-årings hjelpetrang overfor Afrika kan ha spilt inn, sammen med en dose eventyrlyst. Og ikke minst hangen til å filosofere og spørre seg «åffer vi lever her på jorda».

– Inni meg har jeg alltid ment at meningen med livet ikke er å oppnå høy materiell standard. Jeg har tenkt at noe av hensikten rett og slett er å gjøre godt mot andre, forteller Håkon.

Tradisjonelt kjærestebesøk

Vi spoler tilbake til 1981, i det nordlige Zambia. En ung fredskorpser møter ei pen zambisk jente i veikanten. Sammen med en kollega prøver Håkon å finne ut hvordan de, som del av prosjektet, kan inkludere landsbyen der jenta bor. Løsninga blir appelsintrærne, som har fått lus og kanskje trenger å sprayes.

– Faren hennes tvilte sterkt på om det egentlig var appelsiner vi kom for, forteller Håkon og humrer.

Han kjører motorsykkel på den tida, og etter å ha forsøkt å få til noen møter i hemmelighet langs veien, blir det klart at treffene må gjøres på tradisjonell måte. Han må få sin «beste mann» til å gi foreldrene hennes ei hakke, som tegn på initiativet. Da vil de spørre jenta om hun vet hvorfor. Svarer hun at hun ikke vet, er det avslag.

– Men hun sa «jeg vet hvorfor han kommer», og da ble det regnet som aksept. Da kunne jeg besøke henne på dagtid og bli bedre kjent.

Inspirasjon, ikke penger

Det var oppdagelsene på den zambiske landsbygda som utløste Håkon sitt ønske om å starte en hjelp til selvhjelp-organisasjon.

– Jeg oppdaget at kulturen var så til de grader forskjellig fra den norske, en helt annen tankegang og virkelighet. Jeg innså at vi bistandsarbeidere ikke kan lykkes uten å forstå kulturen og tilpasse bistanden, forklarer han ute på balkongen.

Mange år senere kom Response Network-filosofien på plass. Håkon gir en innføring. Om det at de ikke skal gi penger – kun fasilitere, inspirere og motivere til egeninnsats. «Fordi gavebistand skaper avhengighet». Om det å bare ha lokalt ansatte. Om at bistanden må passe inn i den lokale kulturen og folk må eie prosjektene selv. Bare slik blir de bærekraftige.

– Aldri bortkastet

– Klarer dere å gjøre det på riktig måte, hele tiden?

– Vi reiser tilbake til landsbyene. Prøver å se etter om tiltakene har ledet til forandring.

Han nevner eksempler. Landsbyfolket som bygger skole. Kvinner og barn som blir bevisste på rettighetene sine. Enkeltpersoner som viderebringer erfaringene sine.

– Jeg mener at det aldri kan være bortkastet – det å styrke folks evne til å tro på seg selv og bruke egne ressurser bedre. Å se at det faktisk ikke finnes noen snarvei til utvikling, sier han engasjert.

Tiltaksevnen mange har, tross lite ressurser, er en viktig motivasjonsfaktor for selvhjelpsentusiasten. Men virkeligheten kan også være brutal i landsbyene.

– Mye har gått inn på meg – som at barn og unge dør stadig vekk. I går traff vi en mor med nyfødte tvillinger. Jeg vet at det er stor sjanse for at en av dem ikke vil vokse opp, men dø av sykdom de første årene.

Biluhell skyldtes heksekunst

Håkon jobbet nord i Zambia i fem år før han flyttet hjem til Norge. Deler av tida bodde han i en landsby. Han likte det enkle livet. Kulturforskjellene han så, gikk blant annet på hvor lite handlingsrom individet har i et kollektivistisk samfunn. Og hvor stor rolle overtro og witchcraft kan spille.

– Mange her er redde for å bli rammet av det. Plutselig ble jeg nødt til å leve midt oppi dette.

En dag, på «ekspertjobb» for Norad, ble han dratt inn i en hendelse.

En av de to ansatte sjåførene mistenkte den andre for hekseri etter et uhell med bilen. Han kjørte lastebil, noe som skapte misunnelse ettersom han kunne ta med seg flere betalende haikere. Nå mente han at sjåføren som tjente minst, brukte hekseri for å skade han – at han hadde lagt urter i lastebilen slik at den skjente ut til siden.

Dette ble drøftet med ledelsen, og saken vakte mye oppmerksomhet.

Ble med for å sjekke hekseri

– Vi ble med på tur for å sjekke, og helt riktig – hendene som holdt rattet ble dratt mot venstre slik at han kjørte i grøfta, forteller Håkon dramatisk.

Historien endte med et besøk hos en heksedoktor, hvor den mistenkte sjåføren innrømte det hele.

– Tror du på heksekunst?

– Jeg erfarte det, sier Håkon enkelt.

Og forklarer det med noe mer enn overtro, ved at folk blir syke eller at urtene virker på lignende måte som hypnose.

Nordmannen lærte faktisk så mye om heksekunst i Zambia, at i noen år etter han kom hjem holdt han foredrag på innføringskursene til Fredskorpset – samtidig som han jobbet med bistand for stiftelsen Det Kongelige Selskap for Norges Vel.

Hardt økonomisk

Tilbake i Zambia i 2004, etter å ha solgt odelsgården hjemme på Skarnes, bygde han opp Response Network i Livingstone.

Kirkens Nødhjelp var de første som støttet prosjektet, men Håkon måtte selv bidra med hjemmekontor og egenkjøpt bil. Han kunne ta ut lite lønn.

– De første årene hogde jeg tømmer hjemme i Norge for å klare meg, innrømmer han

En viktig medhjelper og rådgiver var sosialantropolog Arnfinn Solli, som satt i styret i flere år og skrev selvhjelpsmanualer som de to delte ut i landsbyene.

– Jeg kunne aldri startet dette uten Arnfinn, bedyrer Håkon.

Programmet ble – for å inkludere kulturen – sentrert rundt de tradisjonelle landsbymøtene som foregikk under et tre. Arbeidsområdene vokste fra tre til 13 etter som behovene økte, og RN har nådd ut til over 60 000 gruppedeltakere.

Hver høst kjenner Håkon og dagens 16 ansatte likevel på uvissheten.

– Det å skaffe nok støtte til å drive organisasjonen, har hele tiden vært en stor utfordring og et veldig slit. Men det har alltid ordnet seg. Det er nesten som et mirakel hvert eneste år! Vi har ingen som aktivt samler inn penger til oss, men et nettverk i Norge og Sverige, som har fortsatt å tro på oss og støtte oss.

Zambisk gift for andre gang

Iblant går blikket hans opp mot den grønne åsen. Der er sykehuset til Livingstone, hvor kona Elizabeth jobber som sykepleier. Håkon er zambisk gift for andre gang.

– Føler du deg norsk, eller har du begynt å bli zambisk?

– Altså, jeg føler meg norsk, men plassert i Zambia. Jeg blir bestandig norsk, tror jeg. Men samtidig vil vel folk som ser meg utenfra si at jeg er zambianisert. Fordi jeg gjør som en del andre gjør her. Så egentlig føler jeg meg verken norsk eller zambisk, på et vis…

Det er underlig at «Mr. Håkon» er så uformell og lite «typisk sjef», mener mange. Visstnok har han én dress, men den er han sjelden sett i.

– Jeg er ikke det man kaller frampå. I Zambia sier folk at man er the big boss, stor sjef, men jeg er ikke sånn anlagt. Jeg holder lav profil, som det heter på norsk.

Fortsatt "på besøk"

Håkon har tenkt litt over dette med identiteten – og utbryter:

– Jeg har bestandig følt at jeg er på besøk, liksom.

– Du skal tilbake?

– Jeg har jo familien her. Men også barn i Norge. Det er komplisert, jeg må i så fall ta dem med. Men det hadde vært fristende å bli værende i Norge som pensjonist.

Noe av problemet er oppholdstillatelse for kona, blant annet fordi Håkon ikke vil få mye pensjon å leve av i Norge.

Han er 63 år nå, mens hun er 36. «Altfor stor aldersforskjell» – ettersom han kjenner på at han begynner å bli eldre og hun har livet foran seg.

Om familien kommer seg til Norge, vet han ikke ennå.

– Men det er som med Response Network. En må vel ha trua på at det ordner seg, sier odølingen sindig.

Funksjonshemmet datter

Han forteller om sterk tilhørighet til Norge, på grunn av barna og regelmessige hjemreiser. En voksen datter er multifunksjonshemmet, noe som har hatt stor innvirkning på livet hans.

– Jeg innstilte meg øyeblikkelig på at livet ville handle mye om å gjøre henne lykkelig. I stedet for å bli deprimert, som jeg ville trodd, innstilte jeg meg på at det var en mening med det.

Håkon sier at datteren er en fantastisk person som har gitt han utrolig mye, med sin positive innstilling, tross for et stort handikap. De to har god kontakt på Skype og når han er hjemme.

For Håkon ble det viktig at Response Network også jobber med inkludering av funksjonshemmede i samfunnet.

– Som å vinne i Lotto

Håkon blir fortere sliten nå, har kolleger fortalt.

– Du har hatt kreft?

– Det gikk jo som et mirakel, det og, svarer han med overraskende positivitet i stemmen.

Forteller at han også har vært hjertesyk. Han fikk behandling gjennom det norske velferdssystemet, ettersom han fremdeles er medlem av folketrygden.

– Men hadde jeg vært zambier, så hadde jeg ikke fått et slikt tilbud. Livingstone har begrensede muligheter for sykehusbehandling. Men de som har penger her, kan betale seg til det. De som er privilegerte.

Behandlingen Håkon fikk, berget han fra livstruende tilstander to ganger. Han gikk på cellegift for lymfekreften ei stund, men klarer seg nå med hjertemedisin.

– Da ser man den enorme fordelen med å være nordmann.

– Det har gitt deg perspektiv?

– Det er jo da man skjønner at man har fått vinnerpremien i lotto.