Tall-lek om Afrikas utvikling

– Svaret er: Mye mindre enn vi liker å tro, ifølge Morten Jerven, historiker med Afrikas økonomiske utvikling som spesialfelt.

Jerven, som er forsker ved kanadiske Simon Fraser University, mener at nasjonale statistikkontorer i afrikanske land over en årrekke har hatt for lite ressurser. Det har ført til svikt i kunnskapen om helt sentrale utviklingstrekk i økonomi og samfunnsforhold.

Samtidig brukes tallene, etter Afrika-ekspertens mening, altfor lettvint. Gjetninger og estimater legges fram som om det var harde fakta.

"Tall-leken" gir ofte inntrykk av å være svært nøyaktig, men i mange tilfeller er det ikke noe godt bilde av virkeligheten som presenteres, mener han.

Statistisk tragedie

– Tallene brukes ofte for å fylle opp et informasjonsbehov i rapporter. Da blir det ofte viktigere at det finnes tall enn hva de faktisk sier om utvikling, sier Jerven.

Verdensbankens tidligere sjefsøkonom for Afrika, Shantayanan Devarajan, kalte det «Afrikas statistiske tragedie». Jerven er på ingen måte alene i virkelighetsbeskrivelsen.

Få har imidlertid vært mer systematiske enn den norske forskeren i sin jakt på hvor tallene som blir brukt av nasjonale myndigheter, FN-organer og frivillige organisasjoner egentlig kommer fra. Resultatene har vakt internasjonal oppsikt.

Jerven har vært opptatt av å komme på innsiden av tallproduksjonen. Det har ført ham til statistiske nasjonalkontorer i en rekke afrikanske hovedsteder, ofte underbemannede og nedslitte – i kontrast til sentralbankenes glitrende nybygg.

Bill Gates-ros

I sin bok «Poor Numbers» fra 2013 forklarer Jerven detaljert måten brutto nasjonalprodukt (BNP) produseres på i en rekke afrikanske land. Ingen ringere enn Bill Gates trykket boka til sitt bryst, og plukket den ut som en av de sju viktigste han hadde lest det året.

Brutto nasjonalprodukt (BNP) er en betegnelse på verdien av de varer og tjenester som er produsert i et land i løpet av et år. BNP forteller hvor rikt et land er, plasserer det økonomisk i forhold til andre land, forteller hvem som er vinnere og tapere i den globale økonomien og hvem som har rett til å motta bistand. Ikke alle er enige i at BNP fortjener plassen øverst på statistikkpyramiden, men det som er sikkert er at BNP skaper overskrifter.

– Det var på basis av fallende tall for BNP per innbygger at the Economist erklærte Afrika som «det håpløse kontinent», og det er på basis av stigende tall for BNP per innbygger at man nå snakker om Africa Rising, påpeker Jerven.

Han viser at dette nøkkeltallet i mange land bygger på usikre estimater og tvilsomme framskrivninger. En illustrasjon av poenget kom i 2014. Da gjennomgikk økonomien i Afrikas største land, Nigeria, tilsynelatende en mirakuløs forvandling.

Dobbelt så rikt

Den 6. april i fjor ble Nigeria nesten dobbelt så rikt over natta. BNP økte med 89 prosent og det vestafrikanske landet passerte Sør-Afrika som Afrikas største økonomi.

Nigerianere var imidlertid akkurat like rike eller fattige som de var dagen før, og den nigerianske økonomien var akkurat den samme. Det hele var en talløvelse som besto i at myndighetenes anslag for den økonomiske virksomheten i landet ble oppjustert og mer nøyaktig. Siden Nigeria er et så stort land, ble – utrolig nok – samtidig hele Afrika sør for Sahara 20 prosent rikere denne dagen.

Nigeria er ikke alene. Ghana gjorde samme øvelse i 2010 og ble 60 prosent rikere. I samme stund gikk landet fra å være et lavinntektsland til et mellominntektsland.

– Samme tall fra Verdensbanken

Jerven viser at en rekke land i Afrika har like utdaterte BNP-beregninger som Nigeria og Ghana før oppjusteringene. Derfor gir sammenligninger av ulike afrikanske lands BNP ofte liten mening.

Det er en fristende, men lite farbar vei å velge å bruke tall fra internasjonale organisasjoner i stedet for nasjonale tall. I realiteten bruker en organisasjon som Verdensbanken akkurat de samme tallene.

– Om du har grunn til å tro at tallene fra for eksempel Angola, DR Kongo, Somalia, eller Sudan er dårlige, så er tallene som kommer fra Verdensbanken like dårlige. De har ikke noen kapasitet og ressurser til å hente inn uavhengige tall, sier Jerven.

Mangler data

Det er en krevende jobb å lage god statistikk i Afrika. Én årsak til at det er så stor usikkerhet om økonomiske nøkkeltall er at det er begrensende ressurser i de statistiske nasjonalkontorene som er motsvaret til vårt eget Statistisk sentralbyrå (SSB).

Men en rekke andre faktorer spiller også inn:

• Staten er svak, og i de fleste land nedskalert etter strukturreformer på 1980- og 1990-tallet. Det betyr at færre data blir samlet inn.
• Afrikanske land har gjennom historien i mindre grad enn i for eksempel Asia hatt skatt på landeiendom. Mindre skatt betyr færre data fra landbrukssektoren.
• Afrikansk landbruk er dominert av millioner av småbønder som i stor grad produserer mat for eget hushold. Kvinnenes arbeid på gården og i husholdet er svært vanskelig å beregne og blir ofte usynlig.
• Både på landsbygda og i byene er den uformelle økonomien svært omfattende, og størrelsen på denne økonomien er svært vanskelig å beregne.
• Statistiske kontorer er ofte avhengig av donormidler utenfra. Giverne har sin egen agenda og vil ha tall som viser nytten av sine prosjekter. Tall av nasjonal betydning kan bli neglisjert.

For Jerven er usikkerheten rundt BNP i Afrika sør for Sahara bare et symptom på en større kunnskapsmangel. Også når det gjelder tall for befolkningens størrelse, andel fattige, forekomst av sult og på en lang rekke andre områder er mangelen på kunnskap mye større enn skråsikre rapporter kan gi inntrykk av.

På noen områder har utviklingen gått riktig vei.

– Det har vært en markert forbedring innenfor sosialstatistikk, og områder som utdanning og helse. Man vet betraktelig mye mer nå om områder som spedbarnsdødelighet og barnehelse, medgir forskeren. 

Rådyre tall

I afrikanske land kan man ofte ikke basere seg på at offentlig etater som skole- og helsevesen eller organisasjoner og bedrifter rapporterer inn til et nasjonalt statistisk kontor. I stedet trenger man derfor folk som går rundt til den enkelte familie med spørreskjemaer om det er spesielt problem man vil ha data om. Det koster penger og det tar tid.

– Det er mulig å få helt nøyaktige tall. I for eksempel Kenya må man da ansatte en del folk og de må gå ut på landsbygda og gjøre undersøkelsene. Det tar gjerne to år, sier Jerven.

Slike undersøkelser kan være svært etterspurt av de som gir bistand, og gjerne vil ha resultater å vise til. For kenyanske kunne andre og nyere tall vært vel så nyttige.

Det viktige spørsmålet kan være hvem man produserer tall for – er det for de utenlandske giverne eller er det for befolkningen i landene det gjelder? Om en afrikansk leder velges på løfter om å skaffe jobber, og det ikke foreligger troverdige tall om økonomien, kan velgerne ikke stille lederne til ansvar.

Økende mengde indikatorer

FNs tusenårsmål som skal oppsummeres i år rommer 8 mål og 18 indikatorer. Allerede er kapasiteten for å levere tall om alle disse målene helt på bristepunktet. Jerven hadde gjerne sett at antallet mål og indikatorer ble betydelig lavere når verden skal sette nye mål for perioden etter 2015.

I stedet er det foreslått en økning til 17 mål og 169 indikatorer. Innsamling av data for å dekke opp alle disse indikatorene vil kreve ressurser som verdenssamfunnet ikke har. I en medievennlig utregning i fjor høst kom Jerven fram til at bare måling av de nye FN-målene vil koste en sum tilsvarende verdens samlede bistand i to år.

Jerven slår uten videre fast at en så massiv utbygging av statistisk tellekapasitet ikke er realistisk.

– I stedet vil gapet øke mellom hva vi vil måle og hva vi er i stand til å måle, advarer han.

Fant ­millioner av nye innbyg­gere

Antall innbyggere er kanskje det aller mest grunnleggende en stat trenger å vite. Men mange afrikanske land mangler nøyaktige tall.

Angola gjennomførte i fjor sin aller første folketelling siden før frigjøringen i 1974. Resultatet av folketellingen ble en sluttsum på 24,3 millioner mennesker. Dette er 4,1 millioner høyere enn det Angolas nasjonale statistikk-kontor beregnet for 2013, og 2,9 millioner høyere enn 2013-anslaget fra FNs United Nations Population Fund (UNFPA), ifølge Chr. Michelsens Institutt.

Andre land kan ha like feilaktige anslag for befolkning. Somalia, Eritrea og DR Kongo har ikke hatt folketellinger på flere tiår. Sør-Sudan har ennå ikke hatt folketelling siden landet ble selvstendig.

Nigeria har på sin side hatt folketellinger i 1962, 1963, 1973, 1991 og 2006. Alle har vært gjenstand for kritikk for manipulasjon og resultatene er omstridt. Resultatet er at ingen med sikkerhet vet hvor mange som bor i Afrikas mest folkerike stat. Bakgrunnen er at folketall i de ulike delstatene legger grunnlaget for fordeling av politisk makt og statlige penger mellom det overveiende muslimske nord og det kristne sør.

– Helt ødeleg­gende

– Dette er et politisk problem for landene det gjelder. Muligheten for god samfunnsstyring ødelegges av mangelen på gode tall, sier fagdirektør Lars Andreas Loe i Norads avdeling for økonomisk utvikling, likestilling og styresett.

Loe deler langt på vei Afrika-ekspert Morten Jervens beskrivelse av status for den statistiske kunnskapen om Afrika sør for Sahara. Han mener det fortsatt er mye usikkerhet om den positive økonomiske utviklingen i Afrika det siste tiåret.

– Mange er altfor raske med å legge altfor mye i tall som viser framgang. Tall for fattigdomsreduksjon, for eksempel, blir ofte oversolgt, sier Loe.

Han slår fast at gode nasjonaløkonomiske tall er alfa og omega for god samfunnsstyring. For eksempel er data for inntekt og privat forbruk helt sentralt for å kunne fastsette skatter og omfordele goder i samfunnet.

Ikke koordinert

Norge gir bistandspenger til innhenting og bearbeiding av statistikk i flere afrikanske land. En av utfordringene er å tenke langsiktig og styrke de nasjonale statistikkontorene uavhengig av givernes kortsiktige behov.

– Ofte er det et problem at givere ikke er koordinert seg imellom, sier Irene Tuveng, som leder seksjon for internasjonalt utviklingsarbeid i Statistisk sentralbyrå (SSB).

Hun har selv arbeidet som teknisk rådgiver for de nasjonale statistikkbyråene i Malawi og Mosambik, og deler Jervens oppfatning av at givernes behov kan legge stort press på tall-kapasiteten i mottagerland.

Stater, FN-organer, frivillige organisasjoner og private givere ønsker seg gjerne dokumentasjon av effekten av prosjekter som de selv har bidratt til. Det er ikke alltid det er disse tallene mottagerlandene har mest bruk for.

Egne behov

– Nasjonale statistikkontorer i Afrika har ofte lite midler. De er helt avhengige av bistandsmidler og tvinges på en måte til å gjøre det giverne ønsker å finansiere, sier Tuveng.

Hun sier at det ikke vil bli mindre behov for støtte i åra som kommer. For at det skal bli bedre kvalitet på tallene må imidlertid giverne koordinere seg bedre og støtte utvikling av statistikk som er i tråd med mottagernes egne, nasjonale behov.

SSBs strategi er å støtte utvikling av nasjonal kapasitet innen statistikkproduksjon, spesielt jobben som må gjøres med å sjekke og korrigere tallene som samles inn og dokumentasjon. SSB har ikke noe eget behov for tall, påpeker Tuveng, og legger til at hun tror at det er en fordel.

I Malawi støtter Norge iverksetting av en nasjonal plan for utvikling av statistikk. I Mosambik har Norge og andre giverland gått enda lenger og forplikter seg til å bidra med penger til et felles fond som så fordeler ressurser til innsamling av statistikk basert på de nasjonale målsettingene.