– Fattige mennesker har kanskje enda større behov for å forsikre seg enn de rike. Det er kort vei til avgrunnen når man allerede er langt nede, sier Jan Martin Hunderi, en norsk gründer fra Bergen.

Han har bosatt seg i Kenya for nettopp å finne en måte å tilby forsikring til de som vanligvis ikke ville hatt råd til noe slikt. Sammen med fem andre har han startet selskapet DataDrivenFinance AS som tilbyr tre typer forsikringer:

• Hospital cash – en kontantutbetaling når du havner på sykehuset

• Last Expense – en engangsutbetaling når et familiemedlem dør

• Myfunds – en «helselommebok» som ikke egentlig er forsikring, men en spareordning hvor det kunden setter inn er det samme beløpet som kan tas ut for å dekke kostnader ved legebesøk.

For sju kroner i måneden samt et valgfritt beløp de sparer i sin «helselommebok» kan kenyanere nå skaffe seg en enkel helseforsikring. Målet er at deltakerne skal få mer økonomisk forutsigbarhet i hverdagen.

– Når du er fattig skal det lite til før du mister det lille du har klart å bygge opp. Sykdom i familien ender gjerne med at du må selge kua, mopeden eller jordlappen din. Med sykeforsikring kan du slippe slike tilbakefall, sier Hunderi.

Han forteller at de valgte Kenya som pilotland fordi over 90 prosent av den voksne befolkningen har en mobiltelefon. 60 prosent av kenyanerne bruker dessuten mobile cash – et system som gjør det mulig å motta penger og betale med mobiltelefonen, en tjeneste som ligner den norske Vipps.

Knakk forsikringsnøtta

Den norske bedriften er ikke den eneste som har forsøkt seg på å lage forsikringer tilpasset de fattige. Hunderi sier at det største problemet for alle som har prøvd seg, har vært å gjøre det lønnsomt.

– Bare tre prosent av befolkningen i Kenya har forsikring – ikke fordi forsikringsselskapene ikke vil forsikre dem. Det er fordi kostnadene er for høye.

Hunderi forklarer:

– Når et forsikringskrav kommer inn, må selskapet undersøke om kunden har krav på utbetaling eller ikke. Men å hente inn informasjon som kan verifisere kundens krav er en dyr prosess. Det går greit når kunden betaler en forsikringspremie på flere tusen kroner, slik vi gjør i Norge. Men hvis premien er sju kroner og kravet om utbetaling er 125 kroner blir det vanskelig å drive lønnsomt.

Så hvordan senke kostnadene ved det forsikringsselskapet må gjøre i fasen mellom kundens krav og utbetaling til kunden?

Det var den store forsikringsnøtta.

– Ulike telekomselskaper har løst noen av utfordringene ved bruk av teknologi, som big data og kunstig intelligens. Da kan man for eksempel bruke registrert telefon-, sms- og mobile-aktivitet til å verifisere kundens krav. Har kunden vært på sykehuset som han hevder? Har hun vært hos legen? Er han syk?

Hunderi forteller han også forsøkte seg på denne metoden. Men det fungerte ikke som de hadde håpet.

– Etter ett år var vi nære ved å gi opp og reise hjem, sier Hunderi.

Fra teknologi til antropologi

Men slik gikk det ikke. For den kanadiske med-gründeren, Brian Campbell, brukte hodet: I stedet for å bruke avansert teknologi for å verifisere kundens krav – hva med å finne informasjonen de trengte i folks personlige nettverk?

– Fattige mennesker i Kenya overlever ikke som enkeltindivider, men som del av grupper hvor personene kjenner hverandre godt. De vet om hvem som har vært på sykehus, eller på legebesøk, sier Hunderi.

For eksempel finnes det 300 000 spare- og lånegrupper i landet. DDFinance sin distribusjonspartner CARE International Kenya har utviklet 40 000 slike grupper. To andre partnere er den katolske kirken og metodistkirken i Kenya. De har til sammen 50 000 små lokale menighetsgrupper. En fjerde distribusjonspartner er organisasjonen GROOTS Kenya som driver 3500 kvinnegrupper.

– Løsningen ble altså ikke teknologi alene. Vi måtte tenke mindre som ingeniører og mer som antropologer, sier Hunderi, som innrømmer de to tenkemåtene ofte står altfor langt fra hverandre.

Krav via mobil

Resultatet er en forsikring som fungerer på denne måten:

Dersom en kunde skulle bli rammet av sykdom (og høye utgifter til behandling), vil han eller hun kunne melde inn et krav til forsikringsselskapet. Det skjer via mobiltelefon.

Når meldingen treffer DDFinance sitt forsikringssystem, vil systemet automatisk velge ut tre vilkårlige personer som er registrert i kundens nære sosiale nettverk, for eksempel i deres spare- og lånegruppe. De tre blir så bedt om å bekrefte at kundens krav stemmer. Alt foregår via enkle operasjoner på mobiltelefoner.

Hunderi mener det er dette som gjør deres forsikringstjeneste annerledes enn de andre som har forsøkt seg.

– Men det åpner vel også for muligheten til å fuske – venner og familie støtter hverandres historier uansett?

– Det er stort rom for å fuske, på samme måte som det er det hjemme i Norge. Men etterhvert vil vi kartlegge kundenes historikk. Hvis samme person kommer med stadige krav, vil vi forstå at noe er galt. På mange måter er vi avhengige av at noen forsøker seg i begynnelsen, da lærer vi hvordan fuskingen foregår og hvordan forhindre det, sier Hunderi.

Tjene penger på de fattigste?

Mange forbinder forsikringsselskaper med pengemaskiner som gjør hva de kan for å lure kundene med liten skrift. Og forsikringsselskapene på sin side, er livredde for kunder som forsøker å lure store summer ut av dem – uten å ha krav på det.

– Er det riktig å få fattige mennesker til å punge ut det lille de har for å kjøpe en forsikring som dere skal tjene penger på?

– Fattige mennesker bør ha samme mulighet til å forsikre seg som oss. Det gjør livene deres mer forutsigbare, og kanskje tør de ta mer risiko når de vet de har noe i bakhånd. Det er vanskelig å ta risiko, for eksempel investere i en moped eller en traktor, når risikoen i livene deres allerede er stor.

– Men har de råd til det, de som lever på én dollar dagen?

– Det er Verdensbanken som bruker 1,90 dollar per dag som grense for ekstrem fattigdom. Men sannheten er at de aller fleste lever jo ikke alene – de har utvidede familier på kanskje 20-30 personer, og en felles økonomi kan kanskje utgjøre 50 dollar dagen. Dette fordeler de mellom seg etter behov. Og; det er tross alt frivillig å tegne forsikring.

Testrunde i november

– Hvor vanskelig er det for folk å få utløst forsikringspengene de mener de har krav på? Mange som skal kjøpe forsikringer er kanskje ikke vant til skjemaer med vanskelig juridisk språk og krav til dokumentasjon, og vil gi opp dersom systemet er for innfløkt.

– De fleste kundene har begrenset kunnskap. Dette forholder vi oss til og det gjør det nødvendig at forsikringsproduktene er enkle å forstå. Forsikringstjenesten er hittil solgt til et begrenset antall personer. Fra dette lærte vi mye som nå er tatt inn i produktdesignet. Alt foregår på enkle mobiltelefoner som de allerede har tilgang til, slik gjør vi det enkelt å fremsette krav.

I november skal neste testrunde kjøres i gang i samarbeid med de fire distribusjonspartnerne; de to store nasjonale kirkene, samt CARE International Kenya og GROOTS Kenya. Etter denne andre testrunden, og avhengig av tilstrekkelig finansiering, forventes salget å starte for fullt fra begynnelsen av 2019.

– Vi reiser ikke fra Kenya før vi har lykkes med dette. Målet er å ekspandere til flere land i regionen, i første omgang ser vi på Uganda og Ghana. Vi vil bruke kunnskapen vår til å sørge for at også fattige mennesker skal få en mulighet til å ha helseforsikring, sier gründeren.

Norges tidligere ambassadør:

– Norsk velferdsstat finnes ikke i Kenya

Dette påpeker Victor Rønneberg, som var Norges ambassadør til Kenya inntil august i år.

– Kenya er et land med rundt 50 millioner innbyggere, rundt 45 prosent lever under fattigdomsgrensen. Myndighetene tilbyr et visst helsetilbud mot betaling til de som arbeider i den formelle delen av økonomien. Men langt de fleste gjør ikke det.

Han viser til at en god privat forsikring kan koste opp mot 30 000 kroner i året – noe som er helt utenfor rekkevidde for de aller fleste kenyanere.

– At det kommer noen inn på markedet som tilbyr rimelige kollektive forsikringer til de fattigste er derfor veldig spennende, sier Rønneberg.

Ifølge eks-ambassadøren er dagens alternativ til privat forsikring for kenyanere flest "intet tilbud i det hele tatt".

– En kenyansk velferdsstat med gode helse- og sosiale ordninger for alle ligger i beste fall meget langt frem i tid, sier han.