Spardame

– Jeg husker veldig godt at andre kollegaer syns vi var rare. «Hva er det de der driver med», liksom!

Moira Eknes (56) lener seg fremover i kontorstolen sin, som om hun forteller en hemmelighet. På det lille bordet foran henne på kontoret i Care står en forseglet, grønn metallboks. Det spesielle er at 13 millioner landsbykvinner i Afrika, Asia og Latin-Amerika har eksemplarer av slike bokser. I disse små kassene har det blitt spart tusener på tusener av vestafrikanske franc, tanzanianske shilling, haitiske gourde og liberiske dollar.

De grønne boksene har blitt som en ekstra kroppsdel. De har vært med henne på mer enn 100 reiser til Afrika. Ikke bare har de hjulpet fattige kvinner med å bli mer økonomisk selvstendige. De har også bidratt til en sosial kvinnebevegelse.

Endret planer

Året er 1989. En ung kvinne er nettopp ferdig med studiene. Som bergenser med skotsk blod i årene, ble Eknes tidlig interessert i verden. I skolesekken har hun geografi, sosialantropologi og spansk fra Universitetet i Bergen, samt et nytt, litt spesielt studium fra Landbrukshøgskolen i Ås; ’Naturressursforvaltning for bærekraftig landbruk i tropiske strøk’.

NRKs tv-aksjon samme år går til kvinner i utviklingsland. Kvinneorganisasjonene bak aksjonen deler ut potten. Care får penger av Senterpartikvinnene til et skogplantingsprosjekt for kvinner i Niger. De trenger plutselig folk med kunnskaper om naturressursforvaltning for bærekraftig landbruk i tropiske strøk. Året etter blir nyansatte Moira sendt til Vest-Afrika.

Men når den 28-årige kvinnen ankommer ørkenlandskapet i Niger, oppdager hun at Care og Senterpartikvinnene har gjort en stor feil.

– Kvinnene var ikke interessert i å plante trær i det hele tatt, sier Eknes. Hun smiler, liksom fortsatt overrasket over misforståelsen.

Mister alt om de skilles

I møte med den nigerske landsbygda lærer Eknes noe viktig om landsbykvinnenes økonomiske situasjon:

Om kvinnene giftet seg fikk de en liten jordlapp, men hvis de ble skilt så mistet de den. Og skilsmissestatistikken i Niger er høy. Menn har lov til å ha opp til fire koner, og de skiller seg ofte fra den eldste for å gifte seg med en yngre.

– Kvinnene jeg møtte hadde ikke lyst til å investere tid og krefter i å plante trær som de kanskje ikke fikk nytte av, forklarer hun.

Det landsbykvinnene i Niger har behov for er å spare og låne penger, for å sikre sin økonomiske framtid. Men fordi de lever under fattigdomsgrensen har de ikke tilgang til banktjenester.

Der og da bestemmer den unge bistandsarbeideren seg for å gi blaffen i skogplantingen. I 1991 lanseres prosjektet hun har tenkt ut, etter utallige samtaler med lokale kvinner.

Moiras metode

For 25 år siden ble den første mynten lagt i en spareboks i en liten landsby i Niger.

– Ideen er egentlig veldig enkel, sier Eknes beskjedent.

– Rundt 30 kvinner går sammen om å danne en såkalt spare- og lånegruppe. En gang i uka legger de et avtalt sparebeløp i den grønne boksen. For at ingen skal kunne stjele fra den har boksen tre hengelåser, og nøklene befinner seg hos tre forskjellige medlemmer. Som medlem har man mulighet til å få lån fra gruppen. Medlemmet betaler tilbake lånet med renter. Slik vokser pengene i kassen.

– Hva kunne du om økonomi da du startet dette prosjektet?

– Ikke så veldig mye! Det var jo veldig eksperimentelt, ler Eknes.

Men det som fantes av litteratur om mikrofinans slukte hun.

– Jeg leste alt av de som mener at fattige faktisk kan spare og at sparing er en sikrere metode for fattige enn risikoen ved å sette seg i gjeld.

Kan kjøpe husdyr

Med sparepengene får kvinnene råd til å sende barna sine på skolen, kjøpe husdyr eller betale for helsetjenester. Noen grupper er så fremgangsrike at de etter hvert får råd til å dekke utgifter for hele landsbyen. Mange landsby-vannpumper har blitt reparert med sparepenger fra den grønne kassen.

Metoden blir raskt oppdaget av andre bistandsorganisasjoner, som sprer den videre. I dag brukes den av tretten millioner mennesker verden over. Bak den enorme suksessen finner man Eknes’ evne til å lytte, ifølge generalsekretær i Care, Gry Larsen.

– Andre ville tenkt at når pengene er øremerket treplanting, ja så må man bruke dem på det. Moira er ikke sånn. Hun lytter med hele seg til andres behov, sier Larsen.

Måtte overbevise høvdinger

Det er en suksesshistorie som har blitt til i afrikanske motbakker. Mange menn har nemlig vært skeptiske. Ektemenn vil ikke at kona skal kaste bort tiden sin på gruppa, men jobbe på jorda og stelle hjemme. Dessuten har landsbyhøvdinger sitt å si.

I oppstartsfasen forsøker naturressursforvalter Eknes seg også som landsbydiplomat. Hun reiser på høvding-audiens i landsby etter landsby for å få tillatelse til å opprette gruppene.

Til bistandsarbeiderens store overraskelse lar høvdingene og ektemennene henne få gjøre som hun vil. Selv tror Eknes det var en stor fordel at ingen verken visste eller brydde seg om hvem hun var.

– Prosjektet mitt var ”pittelite”. Vi var veldig lite truende. Den gangen snakket vi heller ikke direkte om kvinners rettigheter. Det var mer sånn ”å hjelpe til for å se om ting kunne bli litt bedre”, sier hun.

Gry Larsen tror derimot det er kollegaen sitt forsonende vesen som fikk mistenksomme menn med på prosjektet.

– Hun er rolig og lyttende. Hun kommer aldri med pekefingeren, men respekterer den hun snakker med. Vesenet hennes gjør at folk ikke frykter henne, sier Larsen.

Kvinner med tæl

Suksessen med gruppene har ikke kommet bare fordi de bidrar til større økonomisk selvstendighet blant fattige kvinner. På sine reiser i Afrika oppdager Eknes at gruppene også dekker et annet fundamentalt behov: samvær.

Ifølge Eknes har den typiske landsbykvinnen i Niger minimalt med tid til seg selv. Avkobling fra mann, barn og arbeid er noe hun sjelden kan unne seg. Ved å delta i gruppa får hun muligheten til å treffe andre kvinner bare for å skravle. Det gjør at gruppene blir enormt populære.

– Hva snakker de om?

– Alt mulig! Selvfølgelig litt om penger, men like mye om livet. Om barna sine og barnas helse og skolegang, hvem som skal gifte seg, nyheter fra nabolandsbyen og arbeidsbyrder... Ja, alt mulig egentlig!

Skravlingen over den grønne kassa har gitt resultater Eknes aldri kunne drømt om.

I Niger har kvinnegruppene spredd seg fra landsbygda til de store byene, der de har dannet kvinnepolitiske nettverk. I det siste kommunevalget var halvparten av kvinnene som ble valgt inn i kommunestyrene fra spare- og lånegruppebevegelsen, ifølge Eknes. På den politiske agendaen står skolegang for jenter, avskaffelse av barneekteskap og kvinners rett til jord.

– I Niger kaller de seg ’Mata Masu Dubara’. Det betyr ’kvinner med tæl’. De har bygget opp en sosial kvinnebevegelse, rett og slett! sier hun entusiastisk.

Utypisk bergenser

Eknes er en utypisk bergenser, ifølge Gry Larsen. Hun er ikke særlig høylytt, og gjør ikke mye ut av seg. Skryt blir hun ukomfortabel av.

Så når Moira Eknes feirer 25-årsjubileum for spare- og lånegruppene lar hun være å rope høyt om hva hun har satt i gang: en spare- og lånerevolusjon, en afrikansk kvinnebevegelse og 13 millioner deltakere.

– Vet egentlig bistandsbransjen hvem du er?

Eknes drar på det. Hun ser brydd ut.

– Ja…Hm…Navnet mitt står vel nevnt i et par dokumenter som er skrevet for dem som vil lære om spare- og lånegruppene. Men jeg kan ikke si at jeg er noen kjendis akkurat.

Hun understreker at æren må deles med kvinnene som deltar i gruppene, Care, Norad og andre bistandsorganisasjoner som har spredd metoden over hele verden.

– Men Senterpartikvinnene? Hva mente de om hvordan du brukte pengene deres?

– Representanter fra Senterpartikvinnene besøkte prosjektet og fikk møte gruppene. De ble så fascinert av det de så og hørte at det var ikke så farlig med de derre trærne, ler Eknes.

Nå spørs det om Moira Eknes får lov å være ukjent mye lenger. 12. desember tildeles hun nemlig Prisen for livslang innsats på Norske helter-gallaen på TVNorge.