På cruise med Gro

I russeavisen på Ski Gymnas i 1978 sto det: «Gro Lindstad har bestemt seg for å ta tredjegym om igjen – det er nemlig ett verv hun ikke har rukket å ha.»

55-åringen har hatt et arbeidsliv som har vært preget av internasjonalt engasjement. Hun har vært leder i Forum for kvinner og utvikling (Fokus) siden 2011. Før det har hun vært ansatt i FNs kvinnefond i New York, utenriks- og forsvarspolitisk rådgiver for SVs stortingsgruppe, landdirektør for Flyktninghjelpen i Kroatia og Bosnia og medlem av beredskapsstyrkene Nordem og Norstaff. Hun var også den aller første lederen av Landsforeningen for lesbiske og homofile. Twitterist, kommentarist, kjent for å slå uredd om seg med kritikk av norske myndigheter.

Afrikanske masker

Jeg finner henne på Fokus-kontoret i Oslo, mellom stabler av papirer, permer, rapporter, afrikanske masker, en merkelig anorektisk mannsfigur i tre, rishatter (fra kvinnekonferansen i Beijing i 1995), sjokoladeskåler, orkideer og en skrytevegg med bilder av kjendismøter. På en knagg svulmer et voldsomt antall deltagerpass fra konferanser verden over. Det ser ut som kontoret til en som jobber mye.

– Den sofaen der, er den til å sove på?

– Det er mer en slags mellomstasjon for papirer som er lest og skal kastes eller arkiveres. Statsbudsjettet ligger der. Vet du at regjeringen har tilpasset språket etter konservative kristne og muslimske krefter? I utenriksdepartementets budsjett skriver de at de skal «sikre kvinners seksuelle og reproduktive helse og reproduktive rettigheter», de har tatt ut begrepet seksuelle rettigheter, det kan nemlig tolkes som lesbiske og homofiles rettigheter. Det der må du grave videre i, jeg uttaler meg gjerne.

Lindstad er typisk bistand; engasjert, med solid fortøyning på venstresiden, og som i unge veslevoksne år var leder for operasjon dagsverk, politisk aktiv og altså innehaver av alle verv hun kunne oppdrive.

– Gro var egentlig akkurat den samme da som hun er nå; politisk engasjert og aktiv i alt, sier Heidi Andresen, venninnen som har kjent henne siden de lekte sammen i skolegården i Drøbak.

Bikkja pisser på hjørnet

Debattinnlegg signert Lindstad er ikke mangelvare i dagspressen. I Dagbladet anklaget hun nylig utenriksminister Børge Brende for å ha svekket norsk politikk på kvinners rett til å bestemme over egen kropp. Hun har også kalt Brende for «kjønnsblind.»

– Når vi synes lederne i de andre organisasjonene har tamme utspill sier redaktøren; ring Lindstad!

– Det med meninger, det har nok modnet over tid. Men jeg leder en organisasjon med et mål om å være synlig. Da må man tørre å spisse budskapet, hvis ikke blir jeg ikke oppringt.

– Hva har du på hjertet akkurat nå? Gi oss en kraftsalve! Gjerne rettet mot en navngitt person.

– Akkurat nå er jeg vanvittig provosert over den hodeløse politikken regjeringen legger opp til når de vil kutte i langsiktig bistand for å betale for flyktningene som kommer til Norge. Langsiktig bistand er viktigere enn noen sinne, den kan forhindre nye katastrofer og flyktningstrømmer.

I stedet burde regjeringen redusere støtte til hvite velfødde vestlige menn, mener hun.

– Bill Clinton og Bill Gates klarer seg fint uten norske penger akkurat nå. At Clinton kan fly privatjeten sin til Norge, banke på Brendes dør og gå ut med 250 millioner i lomma, det er ufattelig provoserende.

Lindstad snakker merkelig mildt og rolig, i fullstendig kontrast til ordene som kommer ut av munnen.

– Men jeg er ikke bare bikkja på utsiden som bjeffer og pisser på hjørnet. Jeg ber om møter med politikerne og kommer med innspill til løsninger.

Broadway og karibisk cruise

Jeg snoker på facebook, på twitter og googler: Men bortsett fra bilder av gresskar, måker og et juletre som hun har lagt ut, er det bare intervjuer og debattinnlegg om menneskerettigheter jeg kan knytte til navnet hennes. Gamle venner og bransjefolk serverer meg det samme bildet: Gro er ansvarsfull, hardtarbeidende og modig.

Ok, jeg skjønner, dama er engasjert. Men det må da være noe her, et eller annet hun gjemmer under bistandsfrakken? Etter litt gravende virksomhet på kontoret hennes dukker det opp:

Den tidligere SV-politikeren, menneskerettsaktivisten og hardtslående debattanten har en fortid som høyrepolitiker i hvit uniform på et cruiseskip på vei mot Den dominikanske republikk. Og hun elsker musikaler.

– Musicals! Jeg elsker det store og svulstige. Da jeg jobbet i FN i New York gikk jeg på alle musikaler som fantes, jeg er helt vill etter dem. Og jeg har autografer også, stiller meg opp ved bakdøren og venter til stjernene kommer ut. Jeg har Jane Fonda og James Gandolfini!

Jeg aner en sammenheng med fjorårets FOKUS-kampanje Syng ut mot kvinnevold hvor blant andre justisminister Anundsen fant frem kassegitaren og dro første vers av Bridge over troubled water.

Men musikal-fascinasjon er også en fortelling om hvorfor Lindstad sitter som leder av Fokus i dag. En gang for lenge siden, da den unge Gro var rundt 17 år, oppdaget hun at det var jenter hun ble forelsket i. Men dette var slutten av 1970- tallet, og det var ikke så lett å vite hva man skulle gjøre med den erkjennelsen. Forbudet mot homofili hadde blitt opphevet få år tidligere, i 1974. Hun dro til sjøs. Royal Caribbean Cruises og Norwegian Caribbean Line.

– Møtet med artistene om bord ble første gang jeg kom i kontakt med en homokultur. Det ble helt avgjørende for min komme- ut- prosess. Jeg var allerede politisk engasjert, men det var i homobevegelsen jeg virkelig ble del av et aktivistmiljø. Det definerte derfor alt jeg senere har holdt på med.

For 23 år siden møtte hun Bente på en fest, de giftet seg i 1998 og hun har siden blitt halt med på musikaler.

Høyre om!

To andre hendelser har vært viktig for at Gro ble Gro. Som sekstenåring reiste hun som utvekslingsstudent til ørkenstaten Arizona og gikk ett år på high school.

– Faren min var sjømann og sendte hjem kort fra de underligste steder. Jeg så lite til ham, men kortene pirret nysgjerrigheten min, de ble viktig for min dragning ut.

Året var 1976 og presidentkampanjen til Jimmy Carter var i full gang. Unge Gro lot seg begeistre.

– Da jeg kom hjem til Norge meldte jeg meg inn i Unge Høyre, forteller den tidligere SV-rådgiveren.

– Høyre?

– Ja, jeg var leder av Unge Høyre i Drøbak og vararepresentant til kommunestyret som 19-åring. Etter hvert skjønte jeg at jeg ikke hørte hjemme i Unge Høyre, de manglet en tydelig solidaritetstankegang og hadde for mange nedlatende kommentarer om lesbiske og homofile.

Gro blir utviklingsminister

Lindstad sier hun aldri har hatt noen plan med hvor karrièren skulle ta veien. Hun har fulgt hjertet, mer enn hjernen. Men nå er begge organer enige om at Norge lider under at vi ikke lenger har en utviklingsminister.

– Jeg gir deg ministerjobben. Hva ville du gjort?

– Enorme summer av norsk bistand går til store internasjonale fond uten at vi får vite hvordan pengene brukes. Flere av fondene har blitt kraftig kritisert, likevel fortsetter regjeringen å gi dem penger. Eller beløpene økes. Det er galskap. Hadde bistandsorganisasjoner, som mottar småpenger i forhold, fått den samme kritikken som fondene får, hadde vi mistet pengene på dagen. Og hvorfor skal ikke fondene ha like strenge krav på rapportering og resultater, som mindre organisasjoner har? Det er på tide å se på fordelingen mellom de to.

Lindstad blir ikke utviklingsminister med det første. Jeg forsøker i stedet å se henne for meg dansende til musikalene Cats eller West Side Story hjemme i leiligheten i Oslo.

– Nei, jeg synger bare til dusjen, jeg er overhodet ikke musikalsk.

– Du har sunget ut mot kvinnevold?

– Jeg måtte jo nesten synge, det var Fokus som startet kampanjen. Det ligger på youtube og det er ikke pent.

– Og Gro, hva var det vervet du ikke hadde hatt på skolen?

– Redaktør for skoleavisen, men det var også det eneste!