- Norge? Er det i Elverum?

Det fortelles at en norsk statsminister var på besøk hos namibiske flyktninger og ble spurt om hvor hun kom fra.

–Norge, svarte hun.

Den namibiske kvinnen så undrende på henne.

–Norge? Er det i Elverum?

Dette er fortellingen om to land, begge med få innbyggere, og om hvordan deres veier har krysset hverandre. Det er også historien om norsk bistand til et fattig og undertrykt folk, som fikk selvstendighet og tok grep om egen utvikling – og ble et relativt vellykket mellominntektsland.
Her er noen av krysningspunktene vi vil fortelle deg om:

• Norges første misjonær i Afrika arbeidet i Namibia.
• Namibias første president var i sin ungdom om bord på norske hvalfangstskuter i havnen Walvis Bay.
• Et av de første fakkeltogene i Norge hyllet en namibisk student.
• Småbyen Elverum adopterte Namibia og mobiliserte hele Norge for å støtte namibiske flyktninger i eksil.

Nahas Angula var landets første utdanningsminister og senere statsminister. Han mener at de nordiske landene stilte med hjelp til Namibia på et kritisk tidspunkt.
– Norge hjalp oss i mange år. Vi må ikke gråte over at hjelpen nå er avsluttet. Det er nok andre som trenger det mer enn oss, fastslår han overfor Bistandsaktuelt.
Den tidligere topp-politikeren mener hovedproblemet i dag er at landet, selv om det nå tilhører kategorien mellominntektsland, fortsatt sliter med fattigdom og stor ulikhet i samfunnet.

Misjon og hvalfangst

Barske forhold møter bergenseren Hans Christian Knudsen når han i 1842 ankommer Bethanie-området i det sørlige Namibia som utsending for det tyske Rhenish misjonsselskap. Før det har han seilt langs norskekysten for å samle inn penger og etablere misjonsforeninger. Han kommer til et tynt befolket og karrig land der ulike folkegrupper er i strid med hverandre om beiteområder og jord.
Tyske innvandrere var begynt å etablere seg og fortrenger gradvis de innfødte. Med følelsesladd forkynnelse etablerer Knudsen tre misjonsstasjoner blant nama-folket, og han rekker å døpe 760 afrikanere. Han lager også tegninger fra sine opplevelser, skriver ned namaenes lover og historie, og begynner på en bibeloversettelse. Etter noen år drar han tilbake til Norge for å gifte seg.
Ved returen til Namibia noe senere oppdager han at mange i menigheten har kastet seg ut i krig. De kriger mot nabofolket hereroene. De mange konfliktene og harde forholdene gjør ikke livet lettere for ham og hans depressive kone. Desillusjonert drar paret tilbake til Norge i 1854. Kona Elise blir lagt inn på mentalsykehus, mens Knudsen selv dør noen år senere.
Etter dette er Namibia borte fra den norske bevisstheten i mange tiår, med unntak av i hvalfangstmiljøene i Østfold og Vestfold. De norske hvalfangstskutene som opererer ut fra baser i Sør-Afrika, Walvis Bay og Angola gjør gode fangster, men utrydder samtidig effektivt hvalbestandene i Sør-Atlanteren. Lukten fra hvalfett-smelterne fordervet luften i mange afrikanske kystbyer, kan man lese i historiebøkene.

Studentene våkner

Mot slutten av 1950-tallet er det en gryende bevissthet i Norge om raseskillestyret og undertrykkelsen av den svarte befolkningen i Sør-Afrika og Namibia. Norsk studentunion vil også bidra. De bestemmer seg for å sponse studiene i Norge til en svart student fra det sørlige Afrika.
I juni 1959 setter en ung jusstudent fra Namibia, Hans Beukes, seg på toget fra Cape Town til havnebyen Port Elisabeth. Planen er at han skal mønstre på og jobbe ombord på et norsk frakteskip som skal til Oslo. Der skal han ta fatt på treårige studier finansiert med stipendet fra Norsk Studentunion. Men tre sikkerhetspolitimenn, en med en revolver i hånden, stormer inn i kupeen. De beslaglegger hans nye pass og alle papirene Beukes har med seg. «Oppsettelige» svarte skulle ikke få reise til utlandet.
Med hjelp fra en amerikansk aktivist blir Beukes likevel smuglet ut av Sør-Afrika til nabolandet Botswana – og videre til Norge. På Universitetsplassen i Oslo blir han hilst velkommen av 4000 nordmenn som bærer fakler og roper slagord mot raseskillepolitikken i Namibia og Sør-Afrika.
– Jeg var ikke forberedt på alt oppstyret og oppmerksomheten, forteller Hans Beukes, nå pensjonist.

Politisk kjendis

Den unge nyankomne svarte studenten er allerede en slags politisk kjendis i det han ankommer Norge. Beukes blir intervjuet av alle avisene og NRK, møter statssekretæren i UD, formannen i Nobelkomiteen, LO-sjefen og lederen for Stortingets utenrikskomite. Alle ønsker å vise solidaritet med de undertrykte i raseskillestaten Namibia.
Lederen for apartheid-regimets representasjon i Stockholm skriver hjem til utenriksdepartementet i Pretoria at Hans Beukes bare i løpet av noen dager har «gjort uforholdsmessig stor skade... og har støttet den foreslåtte handelsboikott». Før han begynmer med sine studier på Universitetet i Oslo drar Beukes videre til FN i New York for å fortelle om Sør-Afrika-regimets okkupasjon av hjemlandet.
– Jeg var takknemlig for mottagelsen jeg hadde fått i Norge, men det føltes samtidig ofte ukomfortabelt å være den eneste svarte personen. Folk hadde en tendens til å stirre, sier Beukes.
Han og hans norske kone Edel blir sentrale i etableringen av det norske anti-apartheid-arbeidet i Norge. De samler inn penger for å betale forsvaret av Nelson Mandela og andre frigjøringsledere som er siktet for høyforræderi i Sør-Afrika. De setter i gang boikottaksjoner og informasjonskampanjer. Hjemme i Namibia blir hans far arrestert. I de namibiske eksilmiljøene øker spenningene etter hvert internt mellom ulike grupper i bevegelsen.

Utstøtt da Norge valgte SWAPO

På midten av 1970-tallet er familien Beukes i Zambia, der Hans Beukes' kone Edel jobber for Norad. SWAPOs ledelse lever også eksil i Zambia, på samme måte som en rekke andre opposisjonelle namibiere. Med hjelp fra zambiske sikkerhetsstyrker arresterer frigjøringsbevegelsen flere hundre geriljasoldater og ungdomsledere. Forbrytelsen deres er å være kritiske til lederstilen til SWAPOs leder Sam Nujoma og kretsen rundt ham.
Mange personer «forsvinner» under uklare omstendigheter. Hans Beukes, som har alliert seg med ungdomsbevegelsen, unngår så vidt å bli arrestert, men blir ekskludert fra bevegelsen. Det at han våger å stille spørsmål ved SWAPOs militærstrategi blir betraktet som et svik.
– SWAPO bare sendte sine soldater i døden mot en industrialisert militær overmakt. Det kostet tusener av vanlige folk livet, og bidro til å forlenge okkupasjonen, forklarer han.
Den norske organisasjonen Fellesrådet for det sørlige Afrika, som han har vært med å danne, svartelister ham. Sentrale prester i Den norske kirke vil ikke lenger ha noe med ham å gjøre, forteller han. De hyller istedet den eneveldige Nujoma som den store frigjøringshelten.
– Det at folk i solidaritetsbevegelsen og Den norske kirke behandlet meg som en forræder viste at de hadde moralske ryggrader myke som bananer, sier Beukes. Flere gamle kjente vil ikke lenger snakke med ham.
– Jeg gikk aldri offentlig ut med det jeg visste om det som skjedde innad i frigjøringsbevegelsene. Det ville rasistregimet i Sør-Afrika ha utnyttet. Men jeg ba norske myndigheter om å ta opp overgrepene i SWAPO med ledelsen i bevegelsen, sier Beukes.
Han er sjokkert over at Norge behandlet SWAPO som en regjering i eksil, og mener at dette bidro til å undergrave en framtidig demokratisk utvikling i landet.

• Les også: Svekket Norge demokratiet i Namibia?

I dag er Beukes pensjonist og forfatter, bosatt på Jar utenfor Oslo. Han drar bare på korte besøk til hjemlandet. Hans bok Long Road to Liberation som kom ut i 2014, bidrar med ny informasjon om årene før uavhengighet.

Solidaritet

Elverum var småbyen som på 1980-tallet gjorde Namibias frigjøring til stedets hovedanliggende. Det gamle brune trehuset i Elverum, Namibiahuset, har ikke forandret seg mye siden den gang.
I biblioteket i det gamle huset finnes fortsatt heftene med kornete svart/hvitt-bilder som forteller om apartheidregimet i Sør-Afrikas ulovlige okkupasjon av landet. Plakatene på veggene forteller om nyere utdanningsprosjekter drevet av Namibiaforeningen etter at landet fikk sin uavhengighet i 1990.
– Det startet med Namibia-aksjonen og en eksplosjon av aktiviteter, forteller tidligere leder Dag Hareide.
Konfirmanter i Elverum, ledet av kateket-ekteparet Ellinor og Dag Hareide, setter i gang en aksjon for Namibia i lokalsamfunnet i april 1980. Kirken, ungdomsskolen, lærerhøyskolen, folkehøyskolen, fagforeninger, husmorlag og Rena Kartong slutter seg til. Hoder og hender mobiliseres.
«A Luta Continua!» ropes det i gatene på Elverum – «Kampen fortsetter!», og det blr jobbet. Den første aksjonen fører til at nærmere 50 tonn med klær, kladdebøker, proteinkjeks, sykler og sykehusutstyr blir sendt til SWAPOs flyktningleirer. Namibiaforeningen er i gang.
– Det var en form for total idealisme. Det var humanitær solidaritet, men vi tok politisk standpunkt med de fordelene og ulempene det innebar, sier Hareide.
Samme år kommer SWAPOs leder Sam Nujoma på det første av flere besøk til Elverum, blant annet for å forsikre aktivistene om at varene var kommet fram. 1200 mennesker møter opp i Elverumhallen og synger «We are marching for Namibia!». Nujoma som er litt sur for å ha blitt kjørt langt ute på bygda og inn i skogen, tiner raskt opp i møtet med engasjementet.
Det fortelles at Nujoma, som senere besøker Norge flere ganger, en gang uttrykte begeistring etter et besøk på Hjemmefrontsmuseet i Oslo.
– Her var det masse gode tips å hente for vår frihetskamp, sa han da.
Aksjonsmodellen fra Elverum blir ført videre flere steder i Norge. Mer enn 40 lokale Namibia-aksjoner blir dannet rundt om i landet. Nye lokallag slutter seg til Fellesrådet for det sørlige Afrika. Deler av en tv-innsamling på NRK og én Operasjon Dagsverk-aksjon går til inntekt for de undertrykte i Namibia.

Trykkeriprosjekt

Aksjonistene setter også i gang et trykkeriprosjekt. De kjøper inn utstyr, og namibiere får opplæring i bruken av maskinene. Utstyret havner først i Zambia.
Kaleb Shaakuleni var en av kadrene som fikk opplæring av norske typografer i Zambia. I dag er håret hans bestefargrått.
– På den tiden trykket vi bare materiell for SWAPO, forteller han.
I 1989 blir det klart at uavhengigheten er på vei. Med norsk hjelp blir trykkerimaskinene flyttet til Windhoek.
– Det var rart å komme hjem, møte folk igjen, og samtidig forberede valgkampen. Vi trykket kampanjemateriell for SWAPO, sier Shaakuleni. SWAPO vant med overveldende flertall.
I dag er trykkeriet fortsatt eid av regjeringspartiets investeringsselskap. De har spyttet inn millionbeløp for å modernisere anlegget som ligger i et nytt industriområde nord for hovedstaden.
Men fortsatt brukes en av de gamle Heidelberg-maskinene som Norge kjøpte inn.
– Den brukes nesten hver dag. Og det er fortsatt en fem-seks av de gamle veteranene med i bedriften, sier Namprints administrerende direktør, Alec Douglas Boois.