WWFs ønsketenkning skaper ikke utvikling

 Verden trenger en mix av fornybar og fossil energi i årtier framover. Likevel ser det ut til at WWF mener at et rent fornybart energisystem basert på sol, elve- og vindkraft er det eneste akseptable for den fattigiste delen av verden. Konsekvensen av en slik holdning er ikke en bedre verden, men at de fattige forblir fattige.

Det er liten tvil om at velstandsutviklingen i Norge i etterkrigstiden hang sammen med den storstilte vannkraftutbyggingen som foregikk. Under oppbyggingen av energisystemet i Norge var robustheten i systemet avgjørende, man måtte sørge for at det var strøm de kaldeste vinterdagene når behovet var størst. Utbyggerne var helt avhengig av tålmodig kapital fra blant annet norske myndigheter, markedet løste det ikke. Og Norge fikk lån fra Verdensbanken.

• Les kommentaren til WWF: Norsk bistand må utrydde fattigdom – ikke utsette den

Alle land i Afrika sør for Sahara sliter med å bygge ut energisystemet og øke regulariteten i det som leveres. Som også WWF påpeker er tilgang til elektrisitet er en forutsetning for økonomisk vekst. Ingen enkeltfaktor begrenser økonomisk vekst og fattigdomsreduksjon så mye som mangel på elektrisitet og upålitelig elektrisitetsforsyning. Et stabilt og robust energisystem skaper inntekter, sikrer helsetjenester og forbedrer kvaliteten på utdanning – avgjørende faktorer for å jobbe seg ut av fattigdom. Et godt utbygd energisystem er en absolutt forutsetning. Men som i Norge i etterkrigstiden: Noen må gjøre det!

WWF sier at norske bistandspenger skal brukes til å sikre varig utvikling og fattigdomsreduksjon. Dette er vi i helt enig. Men i energibistanden har det vært lettere å rette innsats mot enkle tiltak som i beste fall gir midlertidige og annenrangs løsninger for de fattige, enn å rette innsatsen mot kjernen: Å utvikle gode energisystemer som forsyner befolkningen, det offentlige og næringslivet med stabil strøm i tilstrekkelige mengder. Å reise risikovillig kapital er krevende, men hovedproblemet er at det er altfor få seriøse industrielle investorer som har vilje og evne til å utvikle, bygge og drive kraftverk i fattige land. Risikoen forbundet med å investere i nye bedrifter i lite utviklede økonomier oppfattes som for høy. Institusjoner som Norfund, med et klart utviklingsmandat, er blant de få som faktisk gjør slike investeringer.

Norge er et unntak. Ingen andre land har en så stor fornybarandel i kraftforsyningen som Norge. Og ingen vil heller få det i overskuelig framtid. WWF tar ikke inn over seg at energiutfordringene i Afrika sør for Sahara er så store at de ikke kan dekkes av fornybare ressurser alene. Uten nok og stabil tilgang til elektrisitet er det vanskelig for basisinstitusjoner som sykehus og skoler å fungere godt. Dyre og forurensende dieselaggregater blir løsningen for bedrifter og for middel- og overklassen. Familier mangler lys slik at barna kan gjøre lekser og bedrifter sliter med å etablere seg så lenge strømutkobling er en del av hverdagen. Fossilt brensel vil være sentrale energikilder i flere tiår framover. Afrika sør for Sahara står i dag for en minimal andel av verdens klimautslipp, kun 2 prosent. Selv med massiv satsning på energiutbygging, inkludert fossilt brensel bestående fortrinnsvis av gass, vil deres andel kun øke til 3 prosent innen 2036. CO2 utslippene pr innbygger vil imidlertid holde seg ganske konstant – på lave 0,7 tonn.

WWFs ønsketenkning skaper ikke utvikling. Det gjør bare handling. Afrika trenger mer energi for å ta del i den økonomiske utviklingen. Ved siden av sol, vind og vann, seiler nå naturgass opp som en realistisk energikilde med stort utviklingspotensial i mange land i Afrika sør for Sahara. Spesielt i land langs kysten både i Øst- og Vest-Afrika. For å få dette til trengs det industrielle investorer – noen må gjøre det. Norfunds førsteprioritet vil fremdeles være på fornybar energi. Men når utbygging av gasskraft kan ha en addisjonell rolle til fornybarsatsingen og bidra til utbygging av renere energi enn hva som ellers ville vært tilfellet, er dette både god klimapolitikk og god utviklingspolitikk.