Mørketid i Afrikas kraftsenter
Innbyggerne i Durban, Sør-Afrika, fikk ikke laget julemiddag på griunn av strømkutt. Andre steder døde hundretusener av kyllinger da et kjøleanlegg stanset. Kloakk rant ut på strender og i gatene i en ferieby da pumpene i renseanlegget ikke lenger hadde strøm. Kraftkrisen truer økonomisk vekst.
Stadige strømkutt mørklegger deler av Sør-Afrika. Produksjonstapene,bare i stål- og mekanisk-industri, tilsvarer et norsk bistandsbudsjett. Noen nye, norsk-bygde, solkraftanlegg monner lite når hele kraftsektoren vakler i Afrikas viktigste industrinasjon
Eskom, det offentlige sørafrikanske kraftselskapet, er blitt symbolet på omfattende rot. Gamle strømledninger og gamle anlegg er hovedårsaken til problemene. Men ikke bare. I storbyen Johannesburg skyldes 30 prosent av strømbruddene at tyver stjeler kobberledningene.
Betaler ikke
Etter at apartheid-systemet ble historie i 1994 har fem millioner fattige sørafrikanere blitt tilkoblet strømnettet i Sør-Afrika. Dette er en seier for regjeringspartiet Den afrikanske nasjonalkongressen (ANC) , men det er ikke bare en seier. I apartheid-tidens avslutningsdager lovet den daværende frigjøringsorganisasjonen «gratis strøm til folket». Under motstandskampen var det å nekte å betale for vann og strøm en del av taktikken for å gjøre de svarte bydelene «uregjerlige». Etter 20 år med frihet er ikke betalingsviljen økt. Folk i byen Soweto skylder Eskom rundt to milliarder kroner for strøm. De husker frihetsløftene. Resten av landet skylder 1,5 milliarder kroner i utestående strømregninger. Mange av statsdepartementene i Pretoria har heller ikke betalt regningene de siste årene. Nabolandet Zimbabwe, som vakler fra økonomisk krise til økonomisk krise, er heller ingen god betaler. Og storindustrien og gruvene har i mange år fått alt for billig kraft.
Problemet for sørafrikanerne er at de har fortsatt ikke skjønt at strøm må bli dyrere.
Gamle anlegg
85 prosent av Sør-Afrikas strøm produseres av gamle, svært forurensende kullkraftanlegg. Sårt tiltrengt opprustning av anleggene og bygging av nye, ble ikke prioritert av presidentene Nelson Mandela og Thabo Mbeki. Det var først når kraftkrisene, med stadige strømbrudd, kom i 2008 at politikerne begynte å våkne.
Det ble satt i gang med bygging av to nye store og dyre kullkraftverk; Medupi og Kusile, med delvis nordisk finansiering. Begge er blitt forsinket av dårlige innkjøpsprosesser og styring. ANCs eget investeringsselskap forsøkte å tjene litt ekstra i anbudsprosessen, noe som heller ikke hjalp. At de lokale fagforeningene krangler gjør heller ikke arbeidet lettere.
Det er ikke mangel på store planer. Noen sørafrikanske investorer viser interesse for en stor oppgradering og utbygging av Inga-kraftverket ved utløpet av Kongoelven i DR Kongo. I teorien vil det kunne forsyne hele det sørlige Afrika med kraft.
Atomkorrupsjon?
President Jacob Zuma var i fjor på besøk hos Vladimir Putin for å diskutere en avtale om at russerne skal bygge atomanlegg i Sør-Afrika med kapasitet på 9300 MW. Dette skjedde til tross for at rådene fra Energidepartementet er at atomkraftplanene bør utsettes i minst ti år. Reisen til Zuma var såpass uvanlig at det allerede spekuleres om omfattende korrupsjon er inn i bildet. Miljøorganisasjoner i Sør-Afrika mobiliserer mot atomanlegg. Sør-Afrika har allerede et slikt anlegg utenfor Cape Town. Det går heller ikke med full kapasitet Og russiske atomanlegg er beryktet for dårlig sikkerhet. Dessuten er det heller ikke penger i kassen og statsgjelden bare øker.
– Når myndighetene ikke klarer å håndtere de anleggene de allerede har, hvordan skal de da klare å styre farlige atomanlegg? Det er spørsmålet miljøorganisasjonen Earthlife Africa stiller.
Nå er Sør-Afrikas visepresident Cyril Ramaphosa, en tidligere forretningsmann og fagforeningsleder, satt til å rydde opp. Kyniske observatører mener dette er Zumas forsøk på å forpurre visepresidentens politiske ambisjoner, fordi sjansene for å lykkes er begrenset.
Ingen tror at det blir slutt på strømmekuttene i Sør-Afrika med det første.
