Strøm til folket
I høst klarte miljøorganisasjonen WWF å presse Stortinget til å hindre at Norfund bruker penger fra bistandsbudsjettet til å investere i gasskraftverk i verdens fattigste land.
At Norfund bare dager før vedtaket ble fattet hadde investert i et firma med flere gasskraftverk i porteføljen var noe regjeringens støttepartier var villig til å godta. I tida framover vil det bli interessant å se hvordan stortingsvedtaket skal praktiseres videre.
Dette investeringsforbudet er lettvint, korttenkt og dumt. Afrika har et skrikende behov for kraft. Mangelen på strøm er sammen med dårlige veier, jernbaner og havner det som virkelig hemmer utviklingen. Dette kan du lese mer om i denne utgaven.
Norsk bistand har i flere omganger blitt brukt til å bygge enda mer forurensende tungoljeanlegg for å løse prekære strømkriser i land som Uganda og Liberia. Sett fra et afrikansk synspunkt blir det hyklersk av Norge å bare støtte ren energi, så lenge ferjer med tilsvarende strømanlegg går daglig i rutetrafikk mellom Oslo og kontinentet.
Gasskraft er ikke den beste løsningen på sikt. Men det er bedre enn kullkraft og atomkraft som er det flere land nå sikler etter. Gass bør betraktes som en midlertidig løsning for å få flere land i Afrika «up to speed».
Vi vil helst se mer fornybar energi i form av vann, vind og solkraftanlegg. Men et problem er at vindmølleparkene og solanleggene må være virkelig store for å monne. Vannkraft legger landsbyer og regnskog under vann. Investeringslysten fra internasjonale firmaer har ikke vært overveldende. Og så er det et element som ingen snakker så høyt om: Et av de største hindringene for å få til ren energiprosjekter er at de krever store arealer. Da støter man umiddelbart på problemer med landrettigheter.
Afrikas befolkninger trenger sårt kraft til utvikling. Da må utfordringene med mangel på kraft møtes med fleksibilitet og kreativitet, ikke nye rigide krav.
