Meninger:
Når barna byr opp til dans
I arbeidet for barn og unges grunnleggende rettigheter går det en rød tråd fra dansende barn i Tanzania til Norges utenriks- og utviklingspolitikk.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.
Generalsekretær i SOS-barnebyer
Fagleder i SOS-barnebyer
10. desember 2023 fyller FNs menneskerettighetserklæring 75 år. Oppladningen starter fra og med samme dato i år, der man gjennom en rekke aktiviteter skal vise hvorfor den fortsatt er relevant.
Årets tema er «verdighet, frihet og rettferdighet for alle», noe som er langt fra virkeligheten for stadig flere barn.
Et sammenfall av globale kriser setter nemlig barns menneskerettigheter under press i store deler av verden. Det tas omkamper om etablerte rettigheter i barnekonvensjonen, og ungdomsaktivister som roper høyt om sine rettigheter blir fengslet og drept.
Barna trenger at vi tar kampen. Ikke for dem, men sammen med dem. Fordi veien mellom de helt ulike arenaene vi har til rådighet er mye kortere enn vi tror.
Les også: Å se barna smile er en belønning
Tar regien selv
Skjønt, det føles ikke akkurat sånn når du ankommer Meru-distriktet nordøst i Tanzania. Herfra virker det mer enn langt nok til styresmaktene i Dar es Salaam og Dodoma, for ikke å snakke om FN i New York eller budsjettarbeidet på Stortinget.
I skyggen av noen trær opptrer en gruppe tenåringer med en sang og dans du ikke trenger tolk for å skjønne budskapet i. Det handler om retten til å bestemme over egen kropp. I deres liv er ikke menneskerettighetene noe som automatisk utløses ved fødselen. Vold mot barn, og særlig kjønnsbasert vold som omskjæring av jenter, er et omfattende og strukturelt problem.
Men de er mer enn villige til å kjempe for dem. Sammen med voksne som virkelig ønsker å se en endring, møter vi barn som har fått opplæring i sine rettigheter, og vet hvor de skal henvende seg hvis de brytes.
Og det er her de trenger hjelp gjennom våre hjemlige budsjettforhandlinger, strategier for utviklingspolitikken og det normative arbeidet i FN.
Kampen står på bakken
Sammen med partnere kan Norge være en faglig og økonomisk støttespiller i å bygge opp nasjonale barnevernssystem som beskytter barn. Norske myndigheter kan legge press på våre partnere når rettigheter brytes, med en helt annen kraft enn de lokale organisasjonene og menneskerettighetsforkjemperne som gjør jobben på bakken.
For i Norges partnerland står kampen for barns menneskerettigheter. Det er i lokalsamfunnene langt fra hovedstaden at aktivistene holder myndighetene sine ansvarlig, selv der det kan være farlig å gjøre det. Norges rolle er derfor å være en synlig og tydelige støttespiller til de som forsvarer rettighetene til seg selv og andre.
Og det gjør vi vel – eller?
Barn vet best hva som er viktig for barn.
Sissel Aarak og Katrine Vincent i SOS-barnebyer
Foregangslandet som forsvant
Om vi går 17 år tilbake i tid, vedtok Norge som første land i verden en strategi for barns rettigheter i norsk utviklingspolitikk. En sjekkliste for disse rettighetene ble fulgt opp av en egen ambassadørstilling i UD.
Fire år senere gikk Norge så i bresjen for å få på plass FNs første spesialrepresentant for vold mot barn – i flere år finansiert gjennom egne midler i statsbudsjettet.
Både normativt og praktisk var Norge et foregangsland. I 2011 lanserte Chr. Michelsens Institutt en evaluering om hvordan barns rettigheter integreres i norsk og svensk bistand. I statsbudsjettet for 2012 nevnes barns rettigheter 23 ganger.
Spol fram til budsjettet for 2023, og vi finner det samme to steder – og da kun som en forklaring av FNs barnefonds mandat.
Les også: Dette er barna som ikke får gå på skole
Voksne må gi fra seg makten
Vi mener at Norge nå må finne tilbake til sin rolle. Det holder ikke å si at barns rettigheter er integrert i norsk utviklingspolitikk. Vi har altfor mange eksempler fra senere tid på at rettigheter ikke kommer av seg selv, men må kjempes for – om og om igjen.
Norge må igjen gå foran gjennom en strategisk satsing på barns rettigheter i vår utenriks- og utviklingspolitikk, som det følger penger med. Så må vi som sivilsamfunnsorganisasjoner sørge for at barn inkluderes, lyttes til og involveres når vi utvikler programmer og intervensjoner i deres lokalsamfunn.
Barn vet best hva som er viktig for barn. Det er ofte noe helt annet enn det voksne tror, og derfor må vi tørre å gi slipp på den makten vi har og anerkjenne barna som de individuelle rettssubjektene FNs barnekonvensjon er tydelig på at de er. Deretter må de få kjennskap til sine rettigheter, gis trygge kanaler og arenaer for å løfte saker som angår dem og møte voksne som ikke bare hører etter, men sikrer at endring faktisk skjer.
Jeg er debattjournalist i Bistandsaktuelt. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.
