50 dagers kamp for å få frigitt LHBTI-ungdom

29.mars 2020, byen Kyengera: Det er tidlig morgen og Shidie Hamdan (navn endret) er i gang med å rydde og lage mat på et herberge for hjemløse utenfor Kampala. Her bor han sammen med et 20-talls andre ungdommer som er blitt kastet ut fra sine hjem på grunn av seksuell legning.

I titiden på formiddagen får den fredelige morgenen en brå slutt da ordføreren for bystyret i Nsangi, Hajji Abdul Kiyimba, stormer inn i huset sammen med folk fra forsvaret.

- Hvorfor det det så mange av dere her inne, og hvorfor er det bare menn her? spør ordføreren, og beordrer alle å sette seg på bakken. Ifølge en som var tilstedet beordrer han beboerne om å se inn i videokameraet mens han stiller spørsmål om hvem de har sex med. Da han ikke får noe svar begynner han å slå de sittende med en lang pinne.

Representanter fra myndighetene er også på plass og forklarer formålet med aksjonen:

- Det går rykter om at det er homoseksuelle i området og vi spør oss hva vi skal gjøre med det. Vi har sagt til folk at vi skal agere raskt, sier Vincent Nyanzi, informasjonsmedarbeider fra myndighetenes kontor i Nsangi.

Hamdan og de andre blir bundet sammen i et langt rep og tatt med ut på gaten der folk står samlet og skriker homofobiske slagord. De blir tvunget til å gå til politistasjonen der de blir fratatt sine personlige eiendeler og nektet advokathjelp. Dagen etter blir tre av de arresterte løslatt (av blant annet medisinske årsaker. red. anm.) og etter enda en natt går ferden for de andre til rettslokalet i Nsangi.

Ungdommene blir plassert på et åpent lastebilflak og kjørt til rettslokalet. De får beskjed om å bli sittende bak på lastebilen og vente på dommen. Den kommer som en total overraskelse. De blir ikke siktet for brudd mot Ugandas strenge anti-homofililov, men for å ikke ha fulgt presidentens korona-direktiver om sosial distansering.

- De ble ikke arrestert fordi de er homofile. Det var folk i området som så at de brøt mot presidentens korona-direktiver og politiet var nødt til å handle etter loven. De var flere enn ti personer sammen, de var 23 der inne, sier Patrick Onyango, talsperson for politiet i Kampala, ifølge en rekke nyhetskilder, deriblant Reuters.

I et forsøk på å stoppe spredningen av koronaviruset har ugandiske myndigheter forbudt samlinger på mer enn fem personer. Samtidig oppfordrer presidenten folk til å holde seg hjemme, noe ungdommene gjorde dagen de ble arrestert.

Fengslet uten rettshjelp

Samtidig som ungdommene blir brakt til høysikkerhetsfengselet Kitalya er advokat Patricia Kimera og en kollega fra Human Rights Awareness and Promotion Forum (HRAPF) på vei til rettslokalet. Koronapandemien og den landsdekkende lockdown har begrenset offentlig transport og siden juridiske tjenester ikke blir betraktet som essensielle, har de ikke lov til å kjøre bil. De tar sjansen og setter seg i en pick-up og kjører til rettslokalet, der de tror at ungdommene befinner seg. Der møter de stengte dører. De tar seg så til Kitalya-fengselet der de vet at mange som bryter mot presidentens strikte «korona-regler» havner.

- Da vi ankom Kitalya fikk vi beskjed om at ingen får tilgang uten tillatelse fra fengselshovedkvarteret i Kampala. De nektet for at våre klienter var i varetekt. Vi dro fra fengsel til fengsel, men fikk samme svar overalt: «Vi har ikke klientene deres her», sier Kimera i et møte med Bistandsaktuelt i Kampala.

De drar tilbake til Kitalya-fengselet igjen og igjen, og via en person høyt opp i systemet, får de tilslutt vite at de 20 tiltalte er der, men atter en gang blir de nektet kontakt med ungdommene. Kimera og kollegaene skriver et brev til sjefen for fengselstjenesten i Uganda og spør om tillatelse til å møte klientene. Det tar tre uker før svaret kommer, og de blir skuffet igjen. De blir nektet kontakt på bakgrunn av presidentens korona-restriksjoner og får beskjed om å vente til nedstengningen er over.

- Å nekte noen rettshjelp er brudd på menneskerettigheter og det er mot loven, med eller uten pandemi, sier Kimera.

Stor internasjonal støtte

Hun og teamet møtes daglig for å jobbe for en løsning. Saken hadde nå kommet på agendaen hos flere menneskerettsorganisasjoner og kampen for å få ungdommene ut sto på agendaen til blant andre Sexual Minorities Uganda (SMUG), UNAIDS, Danida og flere svenske parlamentarikere.

- Det var en fryktelig tid og jeg sov ikke en eneste natt. Alt jeg klarte å tenke på var at vi måtte finne en løsning for å hjelpe dem, sier Kimera.

Juristene går til høyesterett med en «hastesøknad». Så må de vente igjen, men denne gangen ikke forgjeves. De får bevilget adgang til fengselet og den 15. mai drar hun sammen med kollegaene Adrian Jjuuko og Juliet Kanyange for å møte ungdommene for første gang.

- De ble overrasket da de så oss. De trodde de var blitt overlatt til å dø i fengselet. Mange var svake og syke. De fortalte om psykisk og fysisk tortur og hvordan de ble nektet medisiner, sier Kimera.

Den 18. mai møtte ungdommene i retten til kausjonshøring. Til deres store glede ble saken ikke bare hørt, men Ugandas riksadvokat trakk tilbake alle siktelser og henla saken. Etter nærmere 50 dager i fengsel ventet friheten utenfor murene, men for Hamdan og de andre ungdommene er hverdagen alt annet enn frihet.

25.juni 2020, utenfor Kampala: Han viker med blikket og blunker bort noen tårer. Han blar i bildearkivet på mobilen og viser nærbilder på kroppsdeler med sår, blåmerker og brennmerker. Hamdan peker på et merke på baksiden av armen og tar seg over venstre øye der et hardt slag gir smerter som stråler ut i hodet. Bistandsaktuelt møter Hamdan og noen av de andre ungdommene på et hemmelig tilfluktsted der de befinner seg. De siste månedene har satt dype spor både fysisk og psykisk og han klarer knapt å snakke om det han husker.

- Da advokatene dro fra fengslet etter møtet med oss ventet flere timer med tortur fra de innsatte og fengselsbetjentene. Jeg hadde gått til moskeen for å be da jeg hørte vennene mine gråte, skrike og be for sine liv. Jeg gjemte meg i fire timer mens torturen der ute fortsatte. Da jeg turte å ta meg meg ut var det min tur til å bli slått, sier Hamdan.

- Kastet ut fra familien

Alle ungdommene har fryktelige minner fra tiden i fengsel.

- Vi ble slått med pinner, elektriske ledninger og brent med glødende vedtre fordi vi er gay. Det var en fryktelig tid, sier Ivan Kawooya (19). Familien hans har tatt helt avstand etter hendelsen.

- Da jeg slapp ut av fengselet ringte jeg mamma som sa at hun ikke ønsker å se meg. Nå har jeg mistet både jobb og familie. Det gjør så vondt i hjertet og alt jeg ønsker er å ringe mamma for å be om tilgivelse, sier Kawooya.

Dennis Ashoka (23) har som resten av ungdommene mistet jobben etter at media dekket hendelsen.

- Familien min hadde sett på nyhetene og da jeg slo på mobilen igjen etter fengselsoppholdet hadde broren min sendt en melding: «Kom aldri tilbake til vår familie!», forteller Ashoka.

Leder av stiftelsen Children of the Sun og grunnlegger av herberget i Kyengera, Henry Mukiibi, er bekymret etter hendelsen.

- Situasjonen for seksuelle minoriteter i Uganda er kritisk. Jeg får mange telefoner fra folk som er blitt hjemløse og trenger hjelp. Nå prøver jeg å etablere et nytt herberge, men må begynne fra null. Etter raidet på det andre stedet stjal de både datamaskiner, madrasser og medisiner, sier Mukiibi. Han er sikker på at politiet vil slå til igjen.

- Arbeidsledighet er en av de største utfordringene. De få som hadde jobb da raidet skjedde er nå uten arbeid. Det er klart at det skaper oppmerksomhet i nærmiljøet når så mange bor under samme tak og ingen er i arbeid. Det er bare et spørsmål om tid før det skjer igjen, sier Mukiibi.

Kontroversiell anti-homolov

Det er drøyt seks år siden landets president, Yoweri Museveni, undertegnet loven som innebar at homofile risikerte livsvarig fengsel. Anti-homoloven ble begynnelsen på et mareritt for landets LHBTI-miljø og førte til et økt antall arrestasjoner, vold, ufrivillig «outing» i media, stor frykt og isolering. Flere i miljøet søkte asyl i utlandet og mange som forlot Uganda har ikke kommet tilbake.

Verden reagerte med avsky på loven. Sanksjoner mot Uganda ble innført og bistandsmidler tilbaketrukket. Fire måneder senere ble loven opphevet av landets grunnlovsdomstol grunnet for få parlamentarikere i nasjonalforsamlingen. Det var en stor seier for miljøet og menneskerettsaktivister, selv om det ifølge sodomi-loven, som britene innførte under kolonitiden, fortsatt er kriminelt å tilhøre en seksuell minoritet.

Til tross for at myndigheter, organisasjoner og menneskerettsaktivister verden over har fått opp øynene for den kritiske situasjonen i landet fortsetter forfølgelsen av seksuelle minoriteter. Raidet på herberget i Kyengera er bare en i rekken av hendelser den siste tiden:

Den 1. august ble en ung transkjønnet kvinne drept av boda boda sjåfører utenfor hovedstaden Kampala. Den 4. oktober ble lgbti-aktivist, Brian Wasswa, brutalt drept med et hageredskap i sitt hjem i byen Jinja. Samme måned gjorde politiet razzia på et herberge i Wakiso-distriktet og arresterte 13 personer på bakgrunn av deres seksuelle legning. Påfølgende måned gjorde politiet et raid på en «gay-vennlig» bar i Kampala og arrestert 127 personer. 67 av dem ble dømt for «ordensforstyrrelse». Bistandsakuelt har skrevet flere saker om situasjonen for seksuelle minoriteter i landet og var blant annet til stede da politiet gjorde razzia mot en Pride-fest i Kampala.

Seier i retten

Menneskerettsorganisasjoner mener at situasjonen for seksuelle minoriteter er blitt verre siden landet ble rammet av koronakrisen. Human Rights Watch har publisert flere rapporter de siste månedene der de kritiserer politiet og militæret for maktovergrep.

- Vi har sett utallige brudd på menneskerettighetene siden pandemien kom til landet. Sikkerhetsstyrkene har brukt overdreven makt for å håndheve regjeringens korona-tiltak. Politiet og militæret har mishandlet og arrestert folk. Fengslingen av de 20 ungdommene på bakgrunn av koronarestriksjonene var en forferdelig hendelse som aldri skulle ha skjedd. Heldigvis ble tiltalene trukket tilbake, sier Oryem Nyeko, forsker ved Afrika-seksjonen i Human Rights Watch (HRW) i et intervju med Bistandsaktuelt.

Advokat Kimera og kollegaene i HRAPF gikk til sak mot Ugandas riksadvokat og Direktøren for fengslesvesenet for å ha nektet ungdommene rettshjelp. Den 15. juni kom dommen fra høyesterett som gikk i deres favør. De 20 ungdommene får fem millioner ugandiske shilling hver i erstatning.

- Korona ble brukt som en unnskyldning for å få dem fengslet. I brevet som vi fikk fra fengselsadministrasjonen står det at de ikke kan gi advokater tilgang på grunn av nedstengningen. Vi krevde aldri å få møte våre klienter fysisk, det ville holdt med telefonkontakt, noe vi ble nektet. Dette tyder på at alt var en unnskyldning, sier daglig leder av HRAPF, Adrian Juuko.

Den vanskelige jobben for å sikre rettshjelp til ungdommene endte godt, men menneskerettsadvokatenes kamp for å sikre rettshjelp til samfunnets mest sårbare fortsetter.

- Jeg føler vi har kommet et godt stykke på vei for å skape aksept for seksuelle minoriteter i Uganda, men koronaen har gitt politiet nye innovative metoder for å slå ned på enkelte grupper. Å sikre folk rettshjelp under nedstengningen har vært det vanskeligste jeg har gjort som advokat, sier Kimera.

For Hamdan handler kampen om å bli akseptert av den nærmeste familien.

- Da jeg startet mobilen igjen etter tiden fengsel hadde jeg hundrevis av tapte anrop og jeg er blitt fortalt at jeg ikke hører hjemme i familien lenger. Min yngste bror er min største støtte og han sier at alt vil bli bra tilslutt, og det må jeg tro på. Jeg nekter å begynne livet på nytt uten familie, sier Hamdan.

Bistandsaktuelt har prøvd flere gang å få tak i ordfører Hajji Abdul Kiyimba for en kommentar, men har ikke fått noe svar.