Om utilsiktede konsekvenser – urfolk ut av norsk bistand

Bistandsaktuelt (nr.1, 2016) har en utmerket dekning av bistandssamarbeid med Namibia, som har lange historiske røtter. En av historiene har overskriften ‘Bistandskutt rammer san-barna’ og beskriver et prosjekt med landsbyskoler i den nordøstlige delen av Namibia, en liten del av landet hvor noen av landets urbefolkning, San, som er en fellesbetegnelse, eller Juǀ’hoansi, fremdeles bor i sine tradisjonelle områder. Landsbyskolene skiller seg ut både i namibisk og afrikansk sammenheng ved at de gir undervisning på barnas morsmål, og i hjemmemiljøet. Skolen ble startet av amerikanske frivillige allerede før frigjøringen (1990) ifølge de aller beste pedagogiske prinsipper om morsmålsundervisning og sosialantropologisk forståelse av urfolks behov for kulturtilpasset læring. De har etterhvert blitt innordnet som et slags ‘prøveprosjekt’ innen det namibiske offentlige skoleverket og har siden 2004 helt nødvendig støtte av norske bistandsmidler, gjennom Namibiaforeningen.

Denne støtten har opphørt f.o.m. 1 januar 2016. Som artikkelen nevner er det høyst usikkert om arbeidet vil bli videreført. Den tilforlatelig forklaringen er at den norske regjeringen ønsker å redusere antall bistandsland, og at Norge har støttet Namibia over mange år, nå kan landet klare seg selv.

Kuttet urfolk fra bistanden

Det som ikke nevnes er at Norge også har kuttet ut ‘urfolk’ som prioriterte målgruppe i norsk bistand. Men i motsetning til reduksjonen av norske samarbeidsland, som har vært gjenstand for bred offentlig diskusjon, har ‘urfolk’ falt ut som egen målgruppe, uten at det finnes et eneste vedtak eller policy formulering.

Det finnes altså mange titalls dokumenter som spesifiserer Norges forhold til urfolk, over en periode fra aktivt engasjement i vedtak om ILO konvensjon 169 fra 1989, om urfolk og stammefolk i demokratiske stater, en rekke spesifikke samarbeidsprogrammer i Norad/UD regi kalt Det norske urfolksprogram (i en periode 1991-99 lagt til FAFO), til instruksjoner til ambassader om å støtte urfolk, en egen budsjettpost for støtte til urfolk i budsjettet for Sivilt samfunn og formuleringer om fokusområde. Alle slike prioriteringer er nå borte.

Betyr dette at støtte til urfolk er helt opphørt? Ikke nødvendigvis, men støtten må nå komme under en annen ‘overskrift’. Ambassader kan fortsatt prioritere innen de budsjetter de har til rådighet (men uheldigvis trappes aktiviteter ved ambassader som har engasjert seg spesielt, som for eksempel i Guatemala, nå ned). Frivillige organisasjoner kan fremdeles søke om prosjekter under prioriterte merkelapper som utdannelse, helse og kvinner, og ha urfolksgrupper som mottager. Og ett av de største satsinger i norsk bistandssamarbeid, nemlig den internasjonale klima og skogsatsingen, vektlegger - som vi så i høstens TV innsamling til Regnskogsfondet - at det er urfolk som bor i regnskogene og som vil få nytte av tiltakene.

«Collateral damage»

Faktum er at fra post «sivilt samfunn» gikk det en mindre tsunami over deler av Afrika i forhold til søknader for 2016. Ikke bare fikk Namibiaforeningen avslag. Kirkens Nødhjelp fikk et tilbud de ikke kunne avslå (mine ord, ikke deres) om at de måtte legge ned lokale kontorer, blant annet i Pretoria, som formidlet bistand til flere san-organisasjoner, og måtte derved kutte bånd til organisasjoner de har drevet samarbeid og kapasitetsbygging med over flere årtier. KN har også støttet nettverksorganisasjonen IPACC (Indigenous Peoples of Africa Coordination Committe). IWGIA (International Working Group for Indigenous Affairs), Københavnbasert, men ‘nordisk’ solidaritets organisasjon med et solid rulleblad, fikk avslått søknad om grunnstøtte (men fikk penger til prosjekter i regnskog). DoCip som gjør kilder og dokumentasjon fra FNs møter i Genève tilgjengelig for aktivister og forskere, fikk også avslag.

Tilbake til Namibia. Amerikanere har et begrep om ‘collateral damage’, sivile tap som går med i krigens hete. Det er uten tvil rimelig å redusere antall bistandsland. Også at listen over gode målsettinger ikke må bli for lang. Prosjekter i Namibia (og sørlige Afrika, og andre steder) ‘rammes derfor dobbelt, ved at landet ikke har prioritet, ei heller prioriteres urfolk.

Det er minst to andre sosial mekanismer som bidrar til at prosjekter av typen ‘san barn på små skoler’ blir nedprioritert, selv om dette ikke nødvendigvis er ønsket:

Det ene er størrelse. En klar instruks for norsk bistand er samling i større prosjekter. Begrunnelsen er igjen rimelig: det koster like mye å administrere og evaluere et (pengemessig) lite prosjekt, som det koster å gi en stor bevilgning. NORAD har i løpet av de siste ti år doblet bistanden uten en eneste ny ansatt i forvaltningen. Men urfolk trenger nesten per definisjon små prosjekter, som berører små grupper. Urfolk er urfolk nettopp i kraft av sin egenart, og at de skiller seg ut ved både levemåte og behov som er annerledes enn majoritetens. Si ‘skolepiker i Bangladesh’ og vi snakker om millioner. Si ‘san-barn’ i det aktuelle området i nordøst Namibia, og vi snakker om 350 barn. I bistandssammenheng er det en klar ulempe å trenge lite penger.

En annen sak er at listen over prioriterte land, rimeligvis henger sammen med landenes økonomiske tilstand. Det er likefult en etablert erkjennelse at urfolk utgjør lommer av fattigdom selv i ganske velstående land. (F.eks. Australia har god statistikk på dette).

Utilsiktet?

Konklusjonen er at et lite prosjekt, i et land som har litt bedre enn helt elendig økonomi, i forhold til en problematikk (urfolkssituasjon) som ikke for tiden har stor offentlig oppmerksomhet, legges ned i sin nåværende form. Det er ikke dermed sagt at landsbyskole prosjektet er uten problemer. Tvert imot, som artiklen også indikerer, har elever fra landsbyskolen vansker med å passe inn når de går over til den vanlige folkeskolen, og det er stort frafall. Det kan også være at denne spesifikke søknaden har hatt andre element som Norad var kritisk til. Men det har vært en enstemmig konklusjon fra to uavhengige evalueringer at selve konseptet med disse landsbyskolene er godt, og at Namibiaforeningen over mange år har opparbeidet respekt og oppnådd godt samarbeid med undervisningsmyndigheter lokalt. De har oppnådd en erkjennelse av at det heller er de statlige skolene som bør endre seg i en mer inkluderende retning i forhold til minoriteter. Så langt i prinsippet, gjennomføring krever ressurser som nå er trukket tilbake. En mulighet for å drive konstruktiv påvirkning, oppnådd gjennom langvarig og likeverdig samarbeid er tatt bort. Antagelig uten at dette egentlig var ønsket.