Rikt fiske - fattige fiskere

Temaet i rapporten er den viktige rollen småskalafisket spiller for sysselsetting, matvaresikkerhet og ernæring i utviklingsland. I følge rapporten er 660-820 millioner av jordas befolkning helt eller delvis avhengig av inntekter fra fisket. 90 prosent av denne befolkningen består av fiskere, fiskerkvinner og deres familiemedlemmer knyttet til småskalasektoren i utviklingsland. Av den årlige globale fangsten på 90 millioner tonn villfisk blir 40 millioner tonn årlig fanget av småskalafiskerne i sør. Fisken selges i stor grad til fattige konsumenter i sør og bidrar til økt matvaresikkerhet og bedre ernæring for fattige mennesker. Når det gjelder akvakultur har småskala-oppdrett en økende betydning for sysselsetting og matvaresikkerhet i sør.

Rapporten hevder at den viktige rolle fiskeriene spiller for matvaresikkerhet og ernæring er undervurdert, og at fokus i fiskeriforvaltningen har vært på fisken og ikke på fiskerne og menneskene som er avhengig av fisken for sysselsetting, mat og ernæring. I denne sammenheng refererer rapporten til fiskeriene på Victoriasjøen i Øst-Afrika. Jeg kjenner Victoriasjøen godt siden jeg arbeidet der fra 1970-73 for et østafrikansk fiskeriforskningsinstitutt, og senere fra 1995-1999 for et fiskerforskningsprosjekt gjennomført av IUCN (Verdens naturvernunion). Den historiske utviklingen til fiskeriene på Victoriasjøen illustrerer den tenkning og praksis som har preget fiskeriutviklingen i sør.

På 1970-tallet var det store forekomster av dagaa (en liten stimfisk) i de midtre deler av Victoriasjøen. De nasjonale fiskerimyndighetene og det internasjonale giversamfunnet mente at denne fisken kunne egne seg til fiskemel for produksjonen av dyrefor. Men for å kunne fange fisken trengtes det trålere. Norge planla lenge å sende norskbygde trålere til Victoriasjøen, men skrinla planen etter en tid. Andre land støttet derimot utviklingen av trålere. Det viste seg snart at det var mer lønnsomt for trålerne å fange den gode matfisken som gikk nær land enn å fange dagaa. Nær land fisket lokalfiskerne fra sine små kanoer. Det ble dermed konkurranse og konflikt om ressursene mellom trålerne og småbåtene. Tusener av fattige fiskere fikk ødelagt fiskegarn og livsgrunnlag.

På 1980 og 1990 tallet var situasjonen på Victoriasjøen annerledes og det var nye problemstillinger. På 1950-tallet hadde nilabbor blitt satt ut i Victoriasjøen av engelskmenn. Nilabboren forsynte seg godt av dagaa og fangsten av nilabbor eksploderte fra ett par tusen tonn i året på slutten av 1970-tallet til 325 000 tonn i 1989. Fiskerimyndighetene fant ut at det var et stort marked for denne matfisken i Europa. I løpet av kort tid ble det etablert 35 eksportbedrifter rundt Victoriasjøen. Mange av bedriftene var eid av utlendinger, blant annet et norsk firma. Land i EU var de største importørene av nilabbor. Det var derfor naturlig for EU å starte opp et fiskeriprosjekt ved Victoriasjøen. Et viktig formål med prosjektet var at fisken som ble eksportert fra Victoriasjøen skulle tilfredsstille EUs hygienekrav til importert fisk. Det ble bygd opp laboratorier som skulle sjekke kvalitet på fisken. EU-inspektører kontrollerte regelmessig eksportbedriftene og så til at ISO 9000-standarder ble overholdt.

Det ble eksportert fisk fra Kenya, Tanzania og Uganda som deler Victoriasjøen mellom seg. Eksporten beløp seg til flere hundre millioner USD årlig.

Lokal sysselsetting og lokal matvaresikkerhet hadde ingen plass i denne fiskeriutviklingen. Mange tusen fiskere kom fort i lommene på eksportbedriftene. Ikke minst ble kvinnene, som utgjorde halvparten av de sysselsatte i den lokale fiskerinæringen, oversett. Tusenvis av kvinner rundt Victoriasjøen hadde i alle år kjøpt fisk, ofte bare for 20 til 100 kroner hver, fra de lokal fiskerne. Fisken hadde de solgt videre til lokale konsumenter. Mye av fisken ble også bearbeidet av kvinnene og solgt i områder som lå langt vekk fra Victoriasjøen. Ingen var bedre enn disse kvinnene til å overtale nye konsumenter om at fisk er viktig for folks og ikke minst barnas helse. Det finnes ingen statistikk eller årsrapporter som dokumenterer kvinnenes viktige rolle i fiskerisektoren. Den forblir ofte usynlig. Også de lokale konsumentene ble tapere i fiskeriutviklingen. Undersøkelser viste at halvparten av barna rundt Victoriasjøen, ett av de største ‘matfatene’ i Afrika, er undernært eller feilernærte. Det rike fisket i Victoriasjøen skapte rikdom for eierne av eksportfabrikkene. De lokale kvinnelige fiskehandlerne, fiskerne og konsumentene som var avhengig av fisket ble fattigere.

Det var ikke bare EUs fiskeriprosjekt, men også Verdensbankens store program «Lake Victoria Environment Managment Programme» som la liten vekt på småskalafiskets betydning for titusener av arbeidsplasser og millioner av konsumenter av fisk. ‘Moderne teknologi’, ‘eksport’ og ‘utenlandsk valuta’ var begrepene som var retningsgivende for nasjonale myndigheter og internasjonale givere i utviklingen av fiskeriene på Victoriasjøen.

Perspektivene som preget utviklingen av fiskeriene på Victoriasjøen er ikke uvanlige. Konkurranse mellom småskalafisket og industrifisket om knappe ressurser, og spørsmålet om hvem som skal spise fisken finner en mange steder på den sørlige halvkule. Mange kjenner begrepet ‘land grabbing’ hvor utenlandske aktører skaffer seg adgang til stor jordområder i sør på bekostning av lokalbefolkningen. ‘Ocean grabbing’ og ‘lake grabbing’ bør også bli sentrale begrep. Begrepene betegner den sterke konkurransen en har om knappe fiskeressurser mellom rike aktører i nord (ofte alliert med nasjonale myndigheter og eliter i sør) og den fattige lokalbefolkningen i sør.

Det er derfor godt å lese denne nye rapporten som tar et oppgjør med fiskeriutviklingen en har hatt i sør i årtier. Rapporten er drøftet i FAO og det er oppmuntrende å se at perspektivene som rapporten forfekter nå får støtte. Internasjonale retningslinjer skal lages for å beskytte interessene til lokale fiskere, fiskerkvinner og konsumenter. Det er også godt å se at fisk endelig skal bli en integrert del av matvaresikkerhetsbegrepet sammen med jordbruksprodukter.

Men, som mye utvikling i sør viser, er det langt mellom fine retningslinjer laget i nord og praksis. Sterke økonomiske interesser i nord i samarbeid med korrupte eliter og institusjoner i sør vil ha store interesser i at fiskeriene fortsetter i samme spor. Med nye regler og retningslinjer på plass, blir det i hvert fall lettere å være oppmerksom på hensyn som skal ivaretas og rapporteres om i den videre utviklingen av fisket i sør.