Afrika bruker for lite på landbruksforskning

En n rapport fra International Food Policy Research Institute (IFPRI) viser at afrikanske land må doble innsatsen på landbruksforskning om de skal nå målet satt av Den afrikanske union (AU) og FN om å bruke én prosent av landenes jordbruks-BNP på forskning og utvikling (FoU).

Rapporten beregner at landene i Afrika sør for Sahara i perioden 2000-2011 økte sine bevilgninger til landbruksforskning fra 1,2 til 1,7 milliarder dollar, målt i faste kjøpekraftjusterte 2005-dollar.

Satsingen er imidlertid svært ujevn. Tre land – Nigeria, Sør-Afrika og Kenya – står for brorparten av offentlige investeringer i landbruksforskning.

I tillegg har Uganda, Etiopia, Ghana og Tanzania økt sine bevilgninger. Mange mindre land, ikke minst i Sahel-området, har imidlertid gått motsatt vei og redusert sine bevilgninger til landbruksforskning.

Tallene omfatter forskning både på jordbruk, dyrehold, skogbruk og fiskeri. Totalt utgjør offentlig finansiert forskning på disse områdene ifølge rapporten 14 500 årsverk i Afrika sør for Sahara.

- Lavt prioritert

- Generelt sett er ikke landbruk høyt prioritert. Landbruksforskning er enda lavere prioritert, sier Ruth Haug, professor ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) og styremedlem i IFPRI.

Haug peker på at det er lav produksjon i afrikansk landbruk sammenlignet med andre deler av verden. Landbruksforskning kan her spille en vesentlig rolle for å gi bedre matsikkerhet og redusere fattigdommen på landsbygda.

Det foregår en del internasjonal landbruksforskning som afrikanske land kan dra nytte av. Men det er også viktig å ha nasjonal forskning.

Må tilpasses

- Den globale landbruksforskningen må tilpasses lokale forhold og bøndene må spille en viktig rolle. Man må absolutt bruke den globale landbruksforskningen, men denne bør ofte tilpasses og videreutvikles nasjonalt og lokalt, sier Haug til Bistandsaktuelt.

For eksempel bør nye plantesorter tilpasses lokalt klima og jordsmonn, dyrkningsteknikker og lokal matkultur før de kan tas i bruk. Samfunnsøkonomiske forhold spiller også inn – såfrø må være tilgjengelig og bøndene må ha råd til å kjøpe dem.

Om bønder lokalt kan delta i forskningen blir resultatene ofte mer relevante, og de blir oftere brukt.

Et annet viktig forskningstema er hvordan man kan redusere tapet av mat mellom bonden og konsumenten. Det er anslått at minst en tredel av matproduksjonen i fattige land i dag går tapt før den kommer på bordet.

Også her finnes det global forskning, men løsningene må ofte ta utgangspunkt i lokale forhold.

Mangler forutsigbarhet

Afrikanske landbruksforskere står i vanskelig situasjon, sier Haug. De har lav lønn og må leve med usikkerhet. Ofte kuttes det i allerede små driftsbudsjetter. Laboratorier, datautstyr og internett er mangelvare.

Det samme er noe så grunnleggende som tilgang på internasjonale forskningstidsskrifter.

Den norske professoren forteller at det er mye frustrasjon blant hennes afrikanske kollegaer.

- Nå kan noen kanskje si at forskere generelt ofte er misfornøyde, men i de fleste afrikanske forskningsinstitusjonene har de veldig god grunn til det, sier hun.

Liten andel

Globalt sett er Afrikas forskningsinnsats innen landbruks-FoU ganske beskjeden, ikke minst sammenlignet med Kina, India og Brasil. En tidligere IFPRI-sammenstilling fra 2008 viste at Kina alene da brukte mer enn dobbelt så mye på landbruksforskning som hele Afrika sør for Sahara.

Med unntak av Sør-Afrika er næringslivet nesten helt fraværende innen landbruksforskning i Afrika.

Det er stor enighet om at forskning og utvikling innen landbruk lønner seg i det lange løp. Det er likevel vanskelig å finne rom i knappe offentlige budsjetter i afrikanske land.

- En årsak til dette er det uunngåelig store gapet i tid mellom investeringer i forskning og oppnåelse av håndfaste resultater, heter det i den nye rapporten.

Den er laget innenfor IFPRIs program Agricultural Science and Technology Indicators (ASTI). Programmet skal gi oversikt over forskning og utvikling innen landbruk globalt.

Uten doktorgrad

Rapporten viser at det skjer en forgubbing blant forskerne. De blir eldre, og det mangler kandidater med gode kvalifikasjoner til å ta over. Et svakhetstegn er at færre enn én av fire landbruksforskerne i Afrika sør for Sahara har doktorgrad.

Problemet forverres ved at mange forskningsinstitutter mister forskere til privat sektor eller internasjonale organisasjoner. Noen land har hevet pensjonsalderen for sine forskere, men dette er ikke noen løsning på lang sikt.

Løsningen kan bli rekruttere forskere med dårlige kvalifikasjoner. Etiopia har mer enn doblet antall landbruksforskere siden 2000. Men i 2011 hadde 51 prosent av forskerne kun bachelorgrad. De hadde altså ikke mastergrad og var langt unna å begynne på en doktorgradsutdanning.

Også her er det store forskjeller mellom landene. Det tilsvarende tallet for forskere med kun bachelorgrad var i Kenya 20 prosent og i Uganda 17 prosent.