Meninger:
Der han møter hindre, møter hun flere
Kvinner er avgjørende for fremtidens matproduksjon i Afrika – og i verden. Hvis ikke det reflekteres i både retorikk og politikk, vil vi ikke løse matkrisen verden nå står overfor.
Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentenes egne.
Generalsekretær, Plan International Norge
Seniorrådgiver matsikkerhet og klima, Plan International Norge
Utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim skal ha honnør for å løfte matsikkerhet til toppen av den utviklingspolitiske agendaen i intervjuet med Panorama. Og vi er på lang vei enige i Tvinnereims forslag til løsninger.
Likevel mener vi at utviklingsministeren og regjeringen ikke er tydelige nok, verken i retorikk eller handling, når det gjelder hvordan jenter og kvinner i større grad enn menn påvirkes av den pågående matkrisen.
Tvinnereim går heller ikke langt nok når det gjelder tiltak som må iverksettes for å sikre den kvinnelige bondens produksjonsevne.
Les også: – Norge kan ikke gjøre alt. Derfor satser vi på den afrikanske småbonden
Kvinner rammes hardere
I intervjuet beskriver Tvinnereim den mannlige bonden, men vi vet at der han møter hindre, møter hun som regel flere.
I tillegg kutter regjeringen i støtten til likestilling og sivilt samfunn i forslaget til revidert nasjonalbudsjett, kutt som vil gå ut over evnen til å ta tak i de de strukturelle barrierene kvinner møter i matsystemet.
43 prosent av arbeid knyttet til jordbruk globalt er utført av kvinner. I mange utviklingsland, særlig landene som nevnes i strategien Kraftsamling mot svolt, utgjør kvinner i jordbruket en enda større andel. Samtidig dokumenterer Verdens matvareprogram (WFP) at kvinner har færre muligheter enn menn til å få tak i utstyr til matproduksjon, i mindre grad er knyttet til verdikjeder og eier mindre land. Selv i tilfeller der kvinner er landeiere, har de 20–30 prosent mindre avlinger enn menn.
Det handler ikke om motivasjon, men om strukturell ulikhet som skaper ekstra snubletråder for den afrikanske kvinnelige bonden.
Erfaringen vår er at det trengs langsiktige investeringer og tydelige budskap når vi jobber med å endre begrensende kjønnsnormer og strukturell ulikhet.
Argumentet for å gjøre disse investeringene er gode. Blant annet skriver WFP at om kvinner har lik tilgang til ressurser som menn, anslås det at avlingene fra jordbruk kan økes fra 2,5 prosent til 4 prosent. Dette ville løftet 100 til 150 millioner mennesker ut av sult.
WFP går så langt som å si at uten oppnåelse av bærekraftsmål 5 på likestilling, vil vi aldri oppnå målet om å utrydde sult.
Det anslås det at nesten 32 prosent av kvinner er moderat til alvorlig matvareusikre i 2021, ifølge The State of Food Security and Nutrition in the World 2022. Dette utgjorde 150 millioner flere kvinner enn menn.
Rapporten Beyond Hunger fra Plan International understreker at matvareusikkerhet og kjønn er tett sammenflettet. Landene som nå opplever alvorlige matkrise er også de minst likestilte. Når en sultkrise oppstår, spiser jenter og kvinner mindre og forsyner seg etter sine brødre og fedre.
I familier der kvinner er overhodet, spesielt blant familier på flukt, er det flere hindre med tanke på tilgang til mat grunnet høyere nivåer av fattigdom, tilgang til produktivt land og vanskeligheter med å registrere seg for matvareutdelinger. Kjønnsbasert vold, barneekteskap og barnearbeid rapporteres å ha økt som konsekvens av den pågående matkrisen.
Må investere for å oppnå likestilling
Plan er enige med utviklingsministeren i at utvikling i verdikjedene er komplekse og vil variere fra kontekst til kontekst. I Malawi handler det om å forhandle landrettigheter siden mange kvinnelige småbønder midlertidig leier matjord av det lokale landsbyoverhode eller myndigheter.
For noen av lokalmiljøene i Mosambik, der kvinner arver jorden, dreier det seg om å registrere formelt eierskap. Kvinner har ofte mindre tilgang på klimarobust jordbruksutstyr og ferdigheter for å kunne stå imot tørke og flom, mens andre steder er det stort stigma knyttet til kvinners økte inntekter til familien eller lang reisevei til jordene i utkanten av landsbygda.
En felles beskjed fra våre kollegaer på tvers av land på det afrikanske kontinentet, er at den kvinnelige småbonden har ekstra mange glasstak å slå gjennom for å kunne inkluderes i verdikjeder knyttet til matproduksjon.
Uten politisk prioritering og langsiktig støtte til dette, er fremtidsutsiktene til et matsikkert kontinent dystre. Tiltak for å fremme likestilling, som går i kjernen av å skape langsiktig endring hvor kvinnene er med på samme linje som menn, må svare på den kvinnelige bondens realiteter og potensial.
Vi må snakke samme språk
For at Norge skal gå foran, bør utviklingsministeren derfor være konsekvent og fremheve den kvinnelige småbonden i både pengebruk og retorikk.
Dette vil synliggjøre hvordan jenter og kvinner er ekstra sårbare i matkrisen, at kvinnelige småbønder allerede bidrar til å øke global matsikkerhet, og at de er en avgjørende bidragsyter for å kunne skape et hamskifte i fremtidens afrikanske matsystemer.
Sunniva Kvamsdal Sveen
Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.