Høvdinger gir kvinner rett til jord

– Om jeg fikk eiendomsrett og kontroll over jorda mi, ville jeg kunne investere i fiskedammer og buskap. Drømmen er å åpne en butikk for landbruksprodukter, sier Gertrude Chomba.

– Ingen ville kunne tvangsflytte meg og kanskje kunne jeg begynne med geiter, sier Evelyn Evaness.

– Jeg ville satset på mer lønnsomme avlinger, som for eksempel bomull, sier Joyce Karaka.

De tre kvinnene sitter i skyggen av et tre i byen Kampumba, fem timers kjøring nord for Zambias hovedstad Lusaka. I nærheten henter noen jenter og unge kvinner vann fra den felles vannpumpa. Landsbyen har verken strøm eller rennende vann, men det er solceller på takene slik at landsbyboerne får ladet mobiltelefonene sine. Regntida i Zambia er forsinket. Plantene skulle vært i jorda på denne tida av året, men åkrene ligger fortsatt urørte og nakne.

Kvinnene snakker om mulighetene for å utvikle jordbruket sitt, om de bare fikk eiendomsrett og kontroll over jorda de bruker. Ingen av dem utnytter åkrene sine fullt ut i dag.

To systemer

Zambia har to parallelle systemer for rett til jord, på samme måte som de fleste andre land i det sørlige Afrika. Noen områder faller under det nasjonale lovverket, men det meste av landbruksjorda reguleres av sedvanerett. Det betyr at det er den høyeste tradisjonelle lederen, ofte omtalt som høvdingen, i hvert distrikt som fordeler jord – og som også kan inndra retten til jorda.

– Spørsmålet om rettigheter til jord har blitt mer akutt i og med at flere investorer, både nasjonale og internasjonale, er blitt interessert i å satse på Zambia. Da kan det være fristende for tradisjonelle ledere å selge landområder, og bøndene som har bodd der i mange år tvinges til å flytte, sier Salome Nkazwe, prosjektkoordinator i Women for Change..

Jord som er underlagt sedvaneretten fordeles muntlig, og det er sjelden skrevet ned hvem som får bruke hvilke områder. I de tilfeller det finnes noe skriftlig, holder det ikke for en domstol.

Sedvaneretten bygger på prinsippet om at jorda tilhører kollektivet, ikke enkeltpersoner. Med unntak av visse områder øst i Zambia går jorda i arv på farssiden. En kvinne som blir enke arver ingen rett til jorda, siden den retten tilfaller mannens familie. I de tilfeller da jorda går i arv på morssiden kontrolleres jorda av mennene i kvinnens familie.

Kvinner for endring

– Vanligvis er kvinner helt avhengige av sine menn, som også forteller dem hva de skal dyrke. Men våre menn er annerledes. Tidligere var de lønnsarbeidere. Og vi gikk tidlig med i en organisasjon som ga oss kunnskap om likestilling. Så nå arbeider vi sammen med mennene, Sier Evelyn Evaness.

Organisasjonen hun snakker om er Women for Change, en lokal ikke-statlig organisasjon som arbeider for å styrke kvinners rettigheter. Ett av kjernespørsmålene er nettopp kvinners rett til jordbruksland. Kontroll, tilgang og eiendomsrett til jord er en av de største utfordringene for Zambias kvinnelige jordbrukere.

Anslagsvis 65 til 70 prosent av Zambias befolkning er avhengige av jordbruk. Majoriteten av alle selvbergingsbønder er kvinner. Men det er mennene som kontrollerer familiens jord.

– Om kvinnene får mer å si i jordbruket vil det styrke matsikkerheten. Rettigheter til jord kan løfte personer ut av fattigdom, sier Salome Nkazwe.

Diskusjon

Bøndene på landsbygda vet heller ikke hvordan de skal kunne utfordre de gamle sedene, som i praksis gjør dem helt avhengige av sine tradisjonelle ledere, forklarer Dimuna Phiri i nettverket Zambia Land Alliance.

– Det har vært en god del diskusjon om landrettigheter, og det finnes et utkast til ny jordlov som regjeringen har lovet å ta opp til debatt. Spørsmålet er om vi skal beholde to parallelle system eller ikke. Vi tror Zambia kan beholde begge systemene, men at vi behøver lover som gir større sikkerhet til dem som bor på land som i dag faller under sedvaneretten, sier hun.

Men inntil Zambia får en ny jordlov er det sedvaneretten som gjelder. Og den gir ikke like rettigheter til kvinner og menn.

I et forsøk på å styrke kvinners rett til jord samlet Women for Change og deres svenske partnerorganisasjon We Effect 20 tradisjonelle ledere fra Zambia, Zimbabwe og Malawi til en konferanse tidlig på høsten 2014.

I to dager diskuterte de innholdet i erklæringen som samtlige til slutt skrev under på – et dokument som kan bli banebrytende for utviklingen på landsbygda i det sørlige Afrika. I erklæringen forplikter de tradisjonelle lederne seg til å sikre kvinners rett til jord, gjøre jordbruksland mer tilgjengelig for kvinner samt å oppdatere de registrene som finnes for å sikre større likestilling mellom kjønnene.

– Å sammenkalle tradisjonelle ledere er vanskelig, å diskutere spørsmål som handler om makt og innflytelse er vanskelig. Men vi mikset tradisjonalistene med unge, progressive ledere som kunne fortelle om de positive effektene hele landsbyen opplever når kvinner får mer å si, sier Jennipher Sakala, regional programkoordinator for likestillingsspørsmål i We Effect.

Økning

Også forskningen viser en tydelig kobling mellom utvikling og likestilling, påpeker hun. En rapport fra FNs landbruksorganisasjon FAO fra 2011 viser at avlingene ville øke med mellom 20 og 30 prosent dersom kvinner fikk bruke jorda på samme vilkår som menn. Det ville i sin tur føre til 100 til 150 millioner færre sultne mennesker i verden.

Men så lenge forskjellene mellom kjønnene består, er det mange kvinner som foretrekker å holde seg i bakgrunnen. Å bryte med kulturelle mønstre er utrolig vanskelig, mener Jennipher Sakala.

– Jeg kjenner til flere eksempler på kvinner som har blitt framgangsrike jordbrukere og dermed utfordrer landsbyens menn og tradisjonelle ledere. For å unngå å havne i en slik situasjon, som de opplever som ubekvem, velger mange kvinner heller å la være å satse og la saker og ting være som de alltid har vært.

Hvor framgangsrike de kvinnelige bøndene tillates å bli avhenger av hvor progressiv den tradisjonelle lederen i distriktet er, mener Jennipher Sakala.

Men til tross for at landrettigheter og eiendomsrett av mange organisasjoner anses som et kjernespørsmål for utvikling, er det et ømtålig tema å diskutere.

- Jeg tror ikke de tradisjonelle lederne noen gang vil tillate at regjeringen legger all jord under nasjonal lovgivning i stedet for sedvaneretten, for da vil de miste sin makt, sier Jennipher Sakala.

Tilbake i Kampumba viser Gertrude Chomba rundt på gården sin. Solpanelet på taket gir nok energi til å drive en TV og hjemmets sparepærer. Gjennom Women for Change har hun og de andre kvinnene engasjert seg i et frødyrkingsprosjekt som gir en stødig inntekt. Gertrude Chomba viser fram hønsehuset på påler og nyplantede appelsin- og guavaplanter. Men kvinnene føler seg ikke trygge og de vil ikke investere alle pengene de tjener. Joyce Karaka forklarer:

- Visst kan vi leve av jordbruket vårt, men vi investerer lite. Selv om jeg i dag har penger til å bygge vanningsanlegg kommer jeg ikke til å gjøre det.

- Men med skjøter som ga oss juridisk rett til jorda vår, ville vi få det bedre. Og vi ville fortsatt respektere vår leder, han ville fortsatt ha innflytelse. Om han derimot selger til investorer mister han all makt. Om han bare innser det, tror jeg vi kan få til en forandring.