Brytningstid for Afrikas småbønder

Ute på det flate slettelandet ved småbyen Njombe i den vestlige delen av Tanzania ligger det en velholdt gård. Bygningene er nye og solid støpt i betong. Langs fjøsveggen er det plantet prydblomster i kraftige farger i gult og fiolett.

Bonden som tar imot oss heter Daina Mangula og er en 40 år gammel trebarnsmor. Hun inviterer inn i stua og setter tekjelen på gasskomfyren. Gassen kommer fra gårdens biogassanlegg, et tegn på velstand i et land der få har tilgang på annet enn fyring med ved eller kull.

– Familien begynte med melkeproduksjon for ti år siden. I dag har vi tre kuer som gir melk, forteller Mangula smilende.

Selv om den er liten, produserer gården nok mat til familien og dessuten et overskudd som kan selges. Melka, som går til et meieri i ­Njombe, gir 700 kroner i måneden nå i lav­sesongen. I de beste delene av året det dobbelte. Sammen med gårdens øvrige produksjon gir det en god inntekt.

– Fantastisk økning

Tilgang på fôr til kuene gjennom hele året er tradisjonelt en flaskehals i Tanzania. Mangula har blant annet tatt i bruk nye grastyper til fôr.

– Produksjonen har økt fantastisk. Vi kan nå høste tre til fire ganger i året. Før kunne vi høste bare én gang i året, sier 40-åringen og trebarnsmoren, som også sitter som bonderepresentant i Tanzania Dairy Board.

De nye teknikkene har hun lært fordi hun har vært med på et utviklingsprosjekt i regi av tanzanianske Sokoine University of Agriculture (SUA) og partneren Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). Nå kurser Mangula selv andre bønder som vil begynne med det samme.

Ved siden av melk produserer gården også poteter og mais. Gjødsel fra kuene brukes på åkeren, og i tillegg spes det på med kunstgjødsel. Maisavlingene er nå tre ganger så store som de var.

Hardt arbeid

Livet som småbonde er ikke noen dans på roser. Gården har absolutt ingen av de mekaniske hjelpemidlene som gjør arbeidsdagen lettere for bønder i Norge.

Graset skjæres for hånd, med sigd. Jorda bearbeides med hakke og kuene melkes manuelt.

Likevel er jordbruk det eneste Mangula har lyst til å drive med. Hun snakker med letthet i stemmen, og optimismen lar seg ikke skjule. Jordbruk er trygg og sikker sysselsetting, slår hun fast.

Det er bærekraftig og har mange muligheter. På sikt er håpet at neste generasjon fortsetter.

– Jeg vil gjerne at et av barna skal ta over, sier hun.

I Tanzania utgjør jordbruk en firedel av økonomien. Men like viktig: tre av fire tanzanianere jobber med jordbruk. Majoriteten av gårdene er under to hektar (20 mål). Det tilsvarer tre fotballbaner ved siden av hverandre. Til sammenligning er en gjennomsnittlig gård i Norge på 22 hektar.

Globalt finnes det en halv milliard små gårdsbruk. I Asia og Afrika produserer disse småbøndene 70–80 prosent av maten. 

Bedre liv

Økt produksjon på den enkelte gård slår direkte ut i bedre levestandard på landsbygda. Huruma Mkapa er en annen deltager i det norskstøttede melkeprosjektet. Også hennes familie har greid å øke produksjonen kraftig.

– Kuene gjorde livet til familien mye bedre. Vi har kunnet bygge oss et nytt hus og vi har vært i stand til å betale for barnas utdannelse, sier hun.

De to barna på 17 og 19 går nå på privatskole. Det er betydelig dyrere enn den offentlige skolen, men siden kvaliteten på undervisningen er så mye bedre, er det verdt det. I tillegg er hun og mannen nå i stand til å spare penger til de blir eldre.

Kuene gir melk, men også gjødsel til jorda og energi gjennom biogassanlagg på den enkelte gård. I landsbyen Nundu viser Aloicia Mdenge fram et slikt anlegg. Gassen gir ren energi uten all røyken fra ovner og åpne ildsteder.

– Vi er veldig fornøyd. Svært mange ønsker å etablere slike anlegg nå, sier hun.

– Stort potensial

– Om det gjøres nok investeringer i småbøndene, vil de uten tvil være i stand til å øke produksjonen og brødfø Afrika, sier professor Joseph Hella ved Sokoine University of Agriculture. 

Afrika sør for Sahara vil ifølge prognosene ha nesten to milliarder innbyggere i 2050. Som en følge av dette anslår FNs matvareorganisasjon FAO at Afrikas matproduksjon må dobles innen den tid.

Hella mener at småbøndene kan være i stand til å ta dette løftet, om forholdene legges til rette for det. Han er ikke enig med de som hevder at store enheter er eneste løsning i Afrika. 

– Potensialet er svært stort. Småbønder kan være mer produktive enn store gårder, sier professoren.

Smådriftsfordeler

Økonomer har lenge visst at stordriftsfordeler ikke gjelder overalt. I en rapport fra International Food Policy Research Institute (IFPRI) pekes det på at under forhold der arbeidskraft utgjør en vesentlig del av innsatsen i landbruket kan små bruk være mer effektive enn store.

Småbønder er ikke like verden over. Et fellestrekk er imidlertid at de i hovedsak bruker familiens arbeidskraft på gården.

Derfor kan de jobbe hardt og intensivt i perioder og omstille seg raskt. Store gårder med mange ansatte leiearbeidere blir mindre fleksible og krever store ressurser til kontroll og styring av arbeidskraften.

Hella viser til at et land som Tanzania har store ressurser i form av land, vann og arbeidskraft. Utfordringen er å sette småbøndene i stand til å utnytte disse mulighetene.

Men han understreker at det ikke vil være mulig å få til en produktivitetsøkning om småbøndene ikke får tilgang på kapital, teknologi og adgang til markedene.

Mindre avlinger

Langt fra alle har muligheter til å produsere for markedet. Landsbyen Madilu ligger vakkert til høyt oppe blant runde, trebevokste åser, og ble etablert på 1970-tallet under landsfader og tidligere president Julius Nyereres ujamaa-politikk for konsentrasjon av landbruket rundt modellandsbyer.

Avstanden i kilometer til de driftige melkebøndene på flatlandet ved Njombe er ikke stor. Likevel er virkeligheten i Madilu ganske annerledes. I denne landsbyen snakker ikke bøndene om økt produksjon, men tvert imot om at avlingene går ned.

– Avlingene faller fordi vi bruker de samme åkrene og de aller fleste har ikke tilgang på husdyrgjødsel, sier Adelhema Mhagama, mens det nikkes rundt stuebordet der en gruppe kvinnelige bønder er samlet.

De anslår at et areal som i dag gir 3-5 sekker mais en gang kunne gi det dobbelte. Gjødsel, såkorn, kapital og andre innsatsfaktorer er en mangelvare. Antall innbyggere øker, og jorda må deles på stadig flere.

Mangler kapital

Ikke mer enn 5-10 prosent av produksjonen selges. Det gir svært lav inntekt og det kan være vanskelig å dekke behovet for penger til blant annet helse og utdanning.

– Det er hardt å være bonde. Noen ganger har du ikke en gang råd til å sende barna til en god skole, sukker Saponzi Nziku, som er enke og har en liten gård der hun produserer mais.

Det blir heller ingen penger til overs til å investere i gården. Å kjøpe en ku koster penger. Det samme gjør kunstgjødsel eller såkorn.

Bøndene i Madilu mener at de har nok kunnskap om å dyrke jorda. Det er ikke det som er problemet.

– Vi har kunnskapen. Men vi mangler kapital. Bøndene tvinges dessuten til å selge avlingen sin til den prisen som gjelder akkurat der og da. Siden de fleste er fattige og trenger pengene, ender de opp med å godta det, sier Mhagama.

Fulgte ikke med

Virkeligheten i Afrika står mange steder i sterk kontrast til utviklingen i det stadig mer effektive landbruket i det rike nord og i store deler av Asia og Latin-Amerika.

Da landbruksproduksjonen i Asia og Latin-Amerika skjøt kraftig i været på 1960- og 1970-tallet kalte man det den grønne revolusjonen. Afrika greide da ikke å nyttiggjøre seg pakken av nyvinninger som la grunnlaget for veksten.

I dag kritiserer mange 60- og -70- tallets grønne revolusjon for at det ikke ble lagt nok vekt på bærekraft og økologisk holdbare løsninger. Alle er imidlertid enige om at jordbruksproduksjonen økte og at sult forsvant mange steder i verden.

50 år etter at mange av de afrikanske landene ble frigjort fra koloniåket viser statistikk fra Verdensbanken og FNs matvareorganisasjon FAO at produktiviteten målt som avling per areal ligger langt etter gjennomsnittet i Asia og Latin-Amerika i produktivitet.

Intensiv bruk av kunstgjødsel og kunstig vanning er viktige årsaker til Asias forsprang. Men også manglende infrastruktur på landsbygda i Afrika kan spille en stor rolle. I en rapport fra FNs organisasjon for industriell utvikling, UNIDO, pekes det på mangelen på gode veier har vært og er en kritisk faktor for landbruket i Afrika.

Isolert fra markedet

Madilu illustrerer problemet. For å komme til landsbyen følger man en grusvei forbi grønne teplantasjer etablert av kolonitidas misjonærer. Etter å ha tatt av i et veikryss blir veien smalere og smalere der den smyger seg forbi bakker og berg på steder der naturen helt åpenbart mener at det ikke burde vært noen vei. I de verste svingene har regnet derfor gravd brede grøfter og kanaler på kryss og tvers. Veien er ikke framkommelig for annet enn biler med firehjulstrekk.

Den dårlige veien gjør all transport mellom Madilu og Njombe som er nærmeste by, vanskelig. Det blir vanskeligere for bøndene å selge det de har av overskudd fra gården på markedet. Med bedre vei kunne bøndene produsert mer for salg.

– La oss ta te for eksempel. Når tebladene plukkes må de behandles i løpet av 24 timer. Det vokser teplanter her i landsbyen, men det plukkes ikke. Fabrikken er ikke så langt unna, men vi kan allikevel ikke produsere for den, sier Patricia Matembo.

Tefabrikken er på den andre siden av det dårlige veistykket.

Også for de matvarene som produseres i dag taper landsbyen. ­Matembo er lærer i landsbyen, og også bonde og næringsdrivende. Hun anslår at en sekk poteter som kan selges for 20 000 shilling, om lag 70 kroner, i landsbyen, kan være verdt 30 000 shilling på den andre siden. Med en bedre vei kunne bøndene altså tjent 50 prosent mer.

Madilu er ikke alene om disse problemene. Mange landsbyer er enda mer isolert. Så mye som en tredel av befolkningen på landsbygda i Afrika sør for Sahara bor mer enn fem timer unna en stor eller liten by med et marked der man kan selge produktene sine.

Kontraktdyrking gir muligheter 

En samarbeidsform hvor småbønder inngår ­kontrakt med en større plantasje eller foredlingsbedrift om faste leveransen kan romme muligheter, mener ­forsker Jennifer Joy West. 

På engelsk kalles det contract farming. Det innebærer at småbønder inngår kontrakt med en større plantasje eller foredlingsbedrift om faste leveranser. Ofte er man enige om prisene på forhånd, og bøndene er sikret avsetning. Slike partnerskap kan gi småbøndene tilgang til utstyr, kunnskap om nye dyrkingsteknikker, muligheter for lån og adgang til markeder som ellers ville vært lukket for dem.

– Kontraktdyrking kan ikke løse alle problemer. Men det kan være en viktig mulighet for mange, dersom det garanterer en lønn bøndene kan leve av, sier Jennifer Joy West.

Hun er forsker ved CICERO Senter for klimaforskning og tar doktorgrad ved Institutt for internasjonale miljø- og utviklingsstudier (Noragric) ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet på Ås.

West har studert kontraktdyrking på to steder i Tanzania. Et av områdene ligger i Kilombero-dalen, der norske Norfund har investert i selskapet Agrica. Agrica samarbeider med flere tusen bønder om risproduksjon. West har også studert kontraktdyrking innen produksjon av sukkerrør knyttet til en tidligere statseid virksomhet i Mvomero-distriktet.

Tanzania har en lang historie helt fra kolonitida for kontraktdyrking, forklarer West.

– Utfordringen er å skape en situasjon der partene har tillit til hverandre. Det kan være vanskelig når bøndene ikke alltid kan stole på at de får betalt som lovet etter kvalitet og volum, eller investoren kan oppleve at bønder bryter kontrakten og selger produksjonen til andre som betaler bedre, sier hun. 

West sier at småbønder ofte er veldig glade når det kommer investeringer i deres region. Men det er absolutt ingen selvfølge at investorer som kjøper land tjener penger på det.

– Storskala investering i jordbruksland er risikofullt, påpeker West.

Vil at småbøndene skal vokse

– Vi vil at småbøndene skal vokse, sier Yamungu Kayandabila i Tanzanias landbruksdepartement. Målet er større investeringer i landbruket og mer kommersiell produksjon. Av Asle Olav Rønning 

En av de viktigste oppgavene for Tanzanias myndighetene er nå å legge til rette for økte investeringer i landbruket og satse på de av småbøndene som har mulighet til å vokse.

– Nitti prosent av matvareproduksjonen kommer i dag fra småbønder. Vi ønsker at småbøndene skal vokse for å sikre at de har matsikkerhet 12 måneder i året og dessuten ha et overskudd å selge, sier Yamungu Kayandabila, som er departementsråd i det tanzanianske landbruksdepartementet.

Landet har de siste åra hatt en vekst i landbruksproduksjonen på rundt fire prosent. Det er lavere enn resten av økonomien. Det er også for lavt i forhold til myndighetenes mål. Seks prosent årlig vekst i landbruket regnes som nødvendig for å nå målene fattigdomsreduksjon på landsbygda. 

Kayandabila forklarer at Tanzanias myndigheter ser det som en stor utfordring at så mye av landbruket fortsatt er et selvbergingslandbruk. En alt for liten andel av produksjonen på gårdene går til salg, og landbruket tiltrekker seg for lite investeringer.

Landbrukspolitikken er nå inn­rettet på å bruke markeds­mekanismer og den økte interessen for å investere i Afrikas landbruk.

Et av tiltakene er planene om en såkalt vekst­korridor på tvers av ­Tanzania, der infrastruktur skal bygges og investeringer i jordbruk oppmuntres. I dette området skal årlig mat­produksjon øke med 2,2 ­millioner tonn. Planen støttes av Norge og av norske ­selskaper, blant annet gjødsel­giganten Yara.

– Vi ønsker en miks av småbønder og store farmer, sier ­Kayandabila.

For Tanzania er målet at landet skal bli en av Afrikas sterke jordbruks­økonomier. Kilimo kwanza (Landbruk først) har lenge vært et slagord og Kayandabila viser til at landbruk står høyt på dagsorden for president ­Jakaya Mrisho Kikwete.

Samtidig legger Tanzanias myndigheter ikke skjul på problemene i sektoren. Departementets nye handlingsplan for landbruk fra 2013 beskriver utfordringene i detalj. Behovet for bedre veier og infrastruktur er et av punktene. Myndighetene ønsker også å gjøre dette enklere for bøndene å få tak i subsidiert kunstgjødsel.