Det er faktisk mulig å håndtere økende sult

Dette er et debattinnlegg. Meninger i teksten er skribentens egne.

Claudia Sadoff

Administrerende direktør i CGIAR – et globalt forskningssamarbeid innen matsikkerhet

Norges utviklingsminister Anne Beathe Tvinnereim argumenterte nylig for at matusikkerhet er et «geopolitisk vendepunkt» som må bli en topp prioritet i den norske utviklingsagendaen.

Særlig har krisen i Ukraina forstyrret både matproduksjon og forsyningslinjer. Dette har gjort land som er avhengige av import i Midtøsten, Nord-Afrika og på Afrikas horn, sårbare for sult og ustabilitet. 42 prosent av Afrikas kritiske hveteimport kommer fra enten russiske eller ukrainske kilder.

I tillegg står Afrikas horn, Sahel og Jemen overfor advarsler om sultkriser, forsterket av tørke og alvorlige konflikter, mens FNs siste klimarapport advarer om at mulighetsvinduet for å sikre en «bærekraftig fremtid for alle» er i ferd med å bli lukket raskt igjen.

Etter hvert som vi opplever flere av klimaendringenes konsekvenser, og globale forsyningssjokk forverres, blir disse advarslene vanligere og mer alvorligere. I 2023 vet ikke mer enn 828 millioner mennesker hvor de skal få tak i neste måltid.

Løsninger finnes

Matsystemene våre både bidrar til klimagassutslipp og opplever konsekvensene av endrede globale klimaforhold. Heldigvis er det mange tiltak, som kan støttes av land og internasjonale partnere, for å svare på den umiddelbare trusselen dette utgjør.

Først og fremst kan vi ekspandere og gi bønder tilgang til ulike varianter av avlinger, spesielt næringsrike vekster som til nå har vært lite utnyttet – deriblant gressarten durra, belgfrukter og grønnsakene kassava og jams som allerede dyrkes i afrikanske land, men i utilstrekkelig volum. Disse variantene kan erstatte hveteimport, som før kom fra Ukraina og Russland, og samtidig bidra til at matsikkerhet og økonomiske muligheter opprettholdes i sårbare regioner.

Avlingene er kjente for å fungere som en «buffer» i krisetider, siden de stort sett produseres lokalt og i mindre grad drives internasjonal handel med. De er også ofte meget næringsrike og klimaresistente, for eksempel kassava, som kan dyrkes under krevende forhold uten å kreve store mengder gjødsel.

For det andre, kan vi hjelpe bønder til å bli smartere i hvordan de bruker kunstgjødsel, som mange nå har begrenset tilgang til siden både Ukraina og Russland er store kunstgjødselprodusenter og -eksportører. I Zimbabwe har for eksempel prisene steget med nesten 30 prosent det siste året, noe som gjort fortsatt drift vanskelig for småskala-bønder og har redusert både avlinger og inntekter.

Fremover bør land og internasjonale partnere derfor gi støtte til mer overvåkning av effektene av økte kunstgjødselpriser på matsikkerhet, måle eksisterende forsyninger og utvikle et varselsystem for fremtidige sjokk.

Teknikker, slik som CGIARs mikrodosering, kan også hjelpe bønder med å oppnå betydelig flere avlinger gjennom mer strategisk og effektiv bruk av gjødselressurser. Ved å tilføre små doser gjødsel til frøene når de sås, kan bønder se en økning på opptil 120 prosent – og samtidig sikre at de oppnår maksimal effekt av kostbare og utilgjengelige kunstgjødselprodukter.

Til slutt må vi fremme problemstillinger, så kalte fredsutviklingsprioriteteringer i det humanitære arbeidet (HDP), deriblant tvungen migrasjon, ungdomsledighet og kjønnsulikhet. Innovative og nytenkende programmer kan forutsi slike problemer, håndtere dem umiddelbart og samtidig begynne å utvikle løsninger for å forhindre problemer på lengre sikt.

Trenger Norge

For at dette skal skje, må naturligvis den internasjonale finansieringen til landbruksmatsystemer være tilstrekkelig til å håndtere og avskaffe sult og gjøre matsystemene mer bærekraftige.

Det estimeres at oppimot 50 milliarder dollar ekstra er nødvendig for å dekke finansieringsgapet, og minst 14 milliarder av dette må komme fra internasjonale givere som Norge, i form av internasjonal utviklingshjelp (ODA). Tiltakene må også overvåkes og evalueres samtidig for å sikre at de er kostnadseffektive og rettet mot folk og regioner som er mest sårbare.

Global matsikkerhet ser ut til å være under angrep fra alle kanter, fra krigen i Ukraina til økende effekter av klimaendringer i noen av verdens mest sårbare regioner.

Verden har allikevel i dag verktøy, teknikker og kunnskap ikke bare til å svare på disse økende truslene, men til å bygge en mer bærekraftig og matsikker verden for fremtidige generasjoner.

Sunniva Kvamsdal Sveen

Jeg er debattjournalist i Panorama. Send meg gjerne en e-post med innlegg, svarinnlegg eller spørsmål.