Hva i himmelens navn har skjedd med Sør-Afrika?

Liv Tørres

Leder for Internasjonal avdeling i LO

Den sør afrikanske anti-apartheid kampen på 80- og begynnelsen av 90-tallet var på mange måter den mest vellykkede demokratiske revolusjonen i vår tid.

Mange av oss hadde enorme forventninger den gangen i 1994, da demokratiet ble innført med Nelson Mandela i spissen. Sør-Afrika hadde en sterk økonomi. Et sterkt sivilsamfunn med store demokratiske organisasjoner. Ledere av verdensformat. Vi så til Sør-Afrika for global ledelse i en periode der demokratiene bølget fram, muren falt og freden syntes å senke seg over verden. Mandela formet ny utenrikspolitikk som lente seg mot Vesten, og som samtidig var prinsipiell og understreket alliansene til gamle anti-apartheid venner i Palestina og Midtøsten.

Sør-Afrika erklærte tidlig at demokratisk styre og respekt for menneskerettighetene skulle være viktige rettesnorer i utenrikspolitikken. De målbar dette i både FN og andre flernasjonale fora. De engasjerte seg i å skape dialog og forsoning mellom regimet og opposisjonen i Zimbabwe, spilte en viktig rolle i fredsarbeid i Sudan, Burundi, Somalia og på Afrikas Horn – og engasjerte seg også i konfliktløsning i andre deler av verden.

Sør-Afrika hadde en viktig brobyggerfunksjon mellom sør og nord, framstod som en sterk og tydelig forkjemper for utviklingslandenes interesser og for nødvendigheten av å bekjempe global fattigdom. Det var en prinsipiell utenrikspolitikk, basert på verdier om universelle menneskerettigheter og mål om fred og fredsbygging.

Satt stille

Da FN i mars skulle stemme russisk tilbaketrekking fra Ukraina, satt altså en rekke afrikanske land stille. 25 afrikanske land var enten avholdne eller møtte rett og slett ikke opp. Mange afrikanske ledere føler lojalitet til Russland. De handler mat og gjødsel derfra. 45 prosent av Afrikas import av hvete kommer fra Russland og Ukraina. De handler våpen og mange av frigjøringslederne ble trent i det gamle Sovjetunionen.

Noen tenker kommunistene egentlig hadde rett under den kalde krigen. Andre er redde for å utfordre Kina som har tette forbindelser og mye makt på kontinentet. Og mange er lei vestlige ledere som har skaltet og valtet med sine gamle kolonistater.

Velviljen overfor Vesten har ikke akkurat økt med pandemien, og det som sees som manglende velvilje til å levere vaksiner til de fattige landene i sør. Maren Sæbø har skrevet godt om dette. Men hvorfor var Sør-Afrika ett av disse landene?

Landet som under Mandela lagde en utenrikspolitikk bestemt på moral, etikk og solidaritet? Den siste tiden har russernes krig i Ukraina synliggjort nye skillelinjer og store endringer i den sørafrikanske utenrikspolitikken. Det er ikke mye igjen av det sørafrikanske mirakelet nå. I hvert fall ikke av Mandelas prinsipielle utenrikspolitikk.

En kø av utfordringer

Sør-Afrika er i utgangspunktet en råvareprodusent med landbruk og gruvedrift. De har relativt lite handel med Russland og vil bli mindre berørt direkte av krigen. De kan faktisk tjene noe på høyere priser på mat. Samtidig står en rekke andre utfordringer i kø. Svakere valutakurs og høyere oljepris betyr at prisen på olje har økt med hele 61 prosent siden 2021. Inflasjonen var allerede høy og på vei opp før krigen i Ukraina.

Svekket økonomi hos de viktigste handelspartnerne i nord vil kunne redusere den sørafrikanske eksporten, og inntektene. Og selv om Sør-Afrika handler relativt lite direkte fra Russland, er økte oljepriser dårlig nyhet.

I tillegg importerer de omtrent halvparten av gjødselen de trenger for jordbruket. Selv om de kan tjene inn noe fra landbruk og gruvedrift, var den sørafrikanske økonomien allerede i problemer før krigen grunnet rigide arbeidsmarkeder, manglende reformer og lav lokal etterspørsel. Med økte priser grunnet Russlands invasjon i Ukraina og vestlige lands manglende tillit til det sørafrikanske markedet settes alt ytterligere i spill.

Logisk sett er det altså ingen grunn til å forvente at årsakene til sørafrikanske holdninger finnes i noen tro på økonomisk gevinst av krigen.

Ikke enkelt å forstå

Sør-Afrikas posisjon er ikke umiddelbart enkel å forstå. De vil på sikt unektelig tape på krigen og risikere intern uro grunnet økende sosiale protester. Og ja, de handler med Russland for rundt én milliard amerikanske dollar i året, men handelen med vestlige land er langt større enn det og ligger på rundt 75 milliarder dollar årlig.

Så midt oppi alt dette stemmer Sør-Afrika altså ikke bare avholdne når den første resolusjonen ble sendt til gulvet hos FNs generalforsamling, men valgte også å sende inn forslag om en ny resolusjon for et par uker siden som totalt manglet bakkekontakt.

Den sørafrikanske resolusjonen var ment å mobilisere humanitær hjelp til Ukraina, men uten å nevne eller å fordømme Russlands invasjon. På toppen av alt kom forslaget deres samtidig som Ukraina hadde lagt fram et forslag med støtte fra både Frankrike og Mexico der de fordømte Russlands invasjon.

Utenriksministeren har ikke stilt til møter med Ukrainas ambassadør og president Ramaphosa har telefonsamtaler med Putin, men ikke med Ukrainas Zelenskyj.

Tidligere president Zuma mener at Putin er en «mann for fred». Og statsråder i dagens regjering understreker at Russland er en venn av Sør-Afrika. Nå risikerer de reaksjoner fra vestlige markeder som massivt fordømmer unnfallenhet til Russlands handlinger.

Lite som minner om en regnbuenasjon

Det er lite i dette som minner om Sør-Afrikas opprinnelige prinsipielle holdning til menneskerettigheter, demokrati og fredsbygging. Og lite som minner om Mandelas regnbuenasjon, og hans grunnleggende tenkning om at krav til fredsbygging, demokrati og respekt for menneskerettigheter måtte gjelde overalt.

Riktig nok begynte Mandelas utenrikspolitikk å glippe allerede da man under hans arvtaker Mbeki aksepterte at diktaturet turet fram i nabolandet Zimbabwe på slutten av 90-tallet. Og utenrikspolitikken har deretter måttet vike for innenlandske interesser i mange år. Men det vi ser nå, er nytt. Det vi ser nå, er noe som utvilsomt må oppfattes som støtte til Russland og til Putins brudd på folkeretten og menneskerettigheter.

Hva som forklarer det? Hvis det ikke er penger og økonomi, kan det være ideologi?

Russland minnet sørafrikanerne i februar i år om at Sovjetunionen faktisk var det eneste landet som nektet å ha noe kontakt med apartheidregimet ANC kjempet imot.

Men selv om noen utvilsomt er takknemlige for den hjelpen de fikk fra Sovjetunionen under frigjøringskampen, er det mange nok av dem som husker at Sovjetunionen da var satt sammen av både Russland og Ukraina.

En ganske trist historie

Så hvis det ikke er penger eller ideologi som forklarer dette, hva er det da?

Innenlandske interesser og valgkamp. Mange av de militære lederne til ANC og Kommunistpartiet fra tiden de var i eksil og i kamp mot apartheid, ble trent i det gamle Sovjetunionen. Det sørafrikanske kommunistpartiet er dessuten i allianse med og opererer innenfor ANC. Her er det sterke stemmer som støtter Russland.

Stemmene til dem som befinner seg innenfor det mektige «Radical Economic Transformation»-gruppen i ANC, er like positive til Russland. Og Ramaphosa mener han trenger begge for å beholde støtte i partiet. Sør-Afrika er dessuten en del av den såkalte BRICS-alliansen som består av Brasil, Russland, India, Kina og Sør-Afrika.

Og mulig russisk støtte til for eksempel en fast plass i Sikkerhetsrådet kan komme godt med etter hvert. Og så er det i tillegg tunge spekulasjoner om hvorvidt russerne er med og finansierer det hardt underskuddsrammede partiapparatet til ANC.

Alt i alt er dette med andre ord en ganske trist historie. Det er en historie om total endring i utenrikspolitikken. Og det er en historie om endringer som primært framstår som begrunnet av egeninteresser, penger og intern maktkamp.

Mandela ville neppe likt dette.